HR-1992-41-A - Rt-1992-577
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-05 |
| Publisert: | HR-1992-00041-A - Rt-1992-577 (174-92) |
| Stikkord: | Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00041 A, Lnr 41/1992, snr 36/1992 |
| Parter: | Statsadvokat Bente B Roshauw mot A (forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Gussgard, Gjølstad, Sinding-Larsen, Hellesylt, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §232, §39, Psykisk helsevernloven (1961) |
Dommer Gussgard: Vinger og Odal herredsrett avsa 12 desember 1991 dom med slik domsslutning:
"Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a - e, med unntak av sikringsanstalt overfor A, født xx.xx.1970, for et tidsrom av inntil 5 år."
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Påtalemyndigheten har i anke over dommen gjort gjeldende at sikringsbemyndigelsen bør omfatte samtlige sikringsalternativer i straffeloven §39 nr 1 a - f.
Jeg er under noen tvil kommet til at anken bør tas til følge.
Grunnlaget for sikringsdommen var en tiltalebeslutning for forbrytelse mot straffeloven §229 annet straffalternativ, jf §232. Det er ingen tvil om at vilkårene for sikring etter straffeloven §39 nr 1 er tilstede. De rettspsykiatrisk sakkyndige har konkludert med at tiltalte var sinnsyk på gjerningstiden, og at han har varig svekkede sjelsevner. Hans tilstand anses forenlig med schizofreni.
Påtalemyndigheten har anført at bakgrunnen for anken er å sikre at en ikke står uten kontrollmuligheter dersom det under sikringstiden skulle bli vanskelig å få domfelte plassert i psykiatrisk sykehus, eller å få sykehuset til å beholde ham så lenge som nødvendig. Sykehusene har herredømme over hvilke pasienter de vil ta under behandling - "asylsuvereniteten". I praksis har det vist seg at sykehusene enkelte ganger vegrer seg mot å ta inn voldelige sikringsdømte, og en har erfaring for at slike pasienter utskrives dersom de medfører for store problemer for sykehusene, i forhold til deres prioriteringer innenfor tilgjengelige ressurser. Det må da etableres alternative sikringsformer, og i denne forbindelse kan det være nødvendig å bruke opphold i fengsel eller sikringsanstalt i en overgangsperiode.
Domfeltes forsvarer har understreket det prinsipielt betenkelige i å anvende fengsel eller sikringsanstalt som sikringsmiddel overfor personer med alvorlige sinnslidelser. Domfelte er syk, og hører inn under det psykiske helseverns ansvarsområde, ikke under fengselsmyndighetene. Rettsvesenet bør etter hans mening ikke tillate bruk av fengsel overfor den pasientgruppe domfelte tilhører. Forsvareren har fremlagt en uttalelse fra overlege Peder Kr. Olsen ved Sanderud sykehus, der domfelte for tiden er innlagt. Overlegen uttaler bl a at fengselsopphold vil representere en påkjenning som i uakseptabel grad vil øke faren for tilbakefall eller forverring av pasientens tilstand.
Jeg er enig i forsvarerens prinsipielle utgangspunkt, men kan ikke slutte meg til de konsekvenser han trekker av dette.
Problemene knyttet til reaksjonsformer overfor strafferettslig utilregnelige har vært gjenstand for inngående drøftelser og utredninger, senest i NOU 1990:5, Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Forslagene her bygger på det syn at reaksjoner overfor personer som var psykotiske på gjerningstiden, bør knyttes til det psykiske helsevern. Sikringsinstituttet foreslås opphevet og erstattet bl a med dom for overføring til tvungent psykisk helsevern, samtidig som det foreslås endringer i lov av 28 april 1961 nr 2 om psykisk helsevern. Forslagene innebærer en viss begrensning i "asylsuvereniteten". De problemene denne medfører i forbindelse med sikringsdømte, er omtalt i utredningen på side 65 og samsvarer med det aktor har redegjort for.
Forslagene i NOU 1990:5 danner et helhetlig system, basert på en avveining av hensynet til den sinnslidende mot samfunnets krav på beskyttelse mot overgrep fra utilregnelige personer. Forslagene er imidlertid ikke gjennomført. I den rettssituasjon som foreligger, og som domstolene må forholde seg til, finner jeg det ikke riktig på prinsipielt grunnlag generelt å nekte samtykke til bruk av sikringsanstalt og fengsel overfor alvorlig sinnslidende. Jeg må legge til grunn at det i dag vil kunne oppstå situasjoner der midlertidig plassering i fengsel/sikringsanstalt kan være nødvendig for å oppnå tilstrekkelig grad av trygghet for samfunnet. Hvorvidt slik bemyndigelse skal gis, må vurderes konkret i den enkelte sak. Det er imidlertid høyst utilfredsstillende at domstolene, på bakgrunn av de problemer som kan oppstå i relasjon til det psykiske helsevern, må tillate at alvorlig sinnslidende plasseres i fengsel.
Det straffbare forhold som førte til sikringsdommen, ble begått mens domfelte avtjente siviltjeneste på et fritidshjem. Det fremgår av dommen at domfelte har forklart at han under oppholdet der, følte at han "holdt på å forandre seg innvendig. Han fikk en ulvelignende følelse, og han ønsket å angripe og bite i folk." Under påvirkning av slike tvangstanker, angrep han en rengjøringshjelp ved å slå henne bakfra med en hammer. At angrepet ikke fikk et alvorligere utfall enn det gjorde, var nærmest en tilfeldighet.
Overfor sinnslidende der sykdommen kan gi seg så alvorlige utslag som her, finner jeg det nødvendig å tillate bruk av de sikringsmidler loven gir adgang til. Sikringen gjelder en lang tidsperiode, og jeg finner at det ikke kan utelukkes at det vil kunne bli nødvendig å plassere domfelte midlertidig i sikringsanstalt eller fengsel. Jeg bemerker at forsvareren, under forutsetning av at det gis samtykke til bruk av sikringsanstalt, ikke har motsatt seg at det også gis samtykke til bruk av fengsel. Plassering i et mindre fengsel vil kunne være et bedre alternativ for domfelte enn opphold i Ila landsfengsel og sikringsanstalt.
Anken tas etter dette til følge.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler overfor A skal omfatte samtlige alternativer i straffeloven §39 nr 1 a-f.