HR-1992-55-B - Rt-1992-504
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-04-10 |
| Publisert: | HR-1992-00055-B - Rt-1992-504 (143-92) |
| Stikkord: | (Factoring Finans-dommen), Pengekravsrett, Gjeldsbrev, Motregning, Factoring, Debitor cessus |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om debitor cessus' motregningsrett overfor cesjonaren, et factoringselskap, med et krav mot cedenten, jf. Gjeldsbrevloven (1939) § 26. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1992-00055 B, L.nr. 55B/1992, nr 49/1991 |
| Parter: | Factoring Finans A/S (advokat Christian Thrane Asserson - til prøve) mot Thorstein Hansen A/S (advokat Tor Nordlie) |
| Forfatter: | Gussgard, Kst dommer Lødrup, Tjomsland, Aasland, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsbrevloven (1939) §26, §18, §5, Tvistemålsloven (1915) §392, Panteloven (1980) §4-10, §4-6, Dekningsloven (1984) §6-1, §7-8, §8-1 |
Dommer Gussgard: Saken gjelder spørsmål om debitor cessus' motregningsrett overfor cesjonaren, et factoringselskap, med et krav mot cedenten, jf gjeldsbrevloven §26.
Factoring Finans A/S og Sam-Teknikk A/S inngikk 30 januar 1987 en factoringavtale hvoretter Sam-Teknikk A/S forpliktet seg til å overdra til factoringselskapet alle kundefordringer det hadde eller ville få i sin virksomhet.
Våren 1987 inngikk Sam-Teknikk A/S avtaler med entreprenørfirmaet Thorstein Hansen A/S om levering og montering av trappehus og rekkverk i forbindelse med et byggeprosjekt på Gjellebekk, Lierskogen, og om levering og oppsetting av et trapperekkverk i et nybygg på Høvik i Bærum. På bakgrunn av muntlige avtaler ble ordrebekreftelser sendt henholdsvis 13 mars og 5 mai 1987. Trappehusene skulle være ferdigstillet i uke 24, mens rekkverket på Høvik skulle være ferdig medio september. Thorstein Hansen A/S ble underrettet om factoringavtalen først etter avtaleinngåelsen med Sam-Teknikk A/S.
Oppfyllelsen av begge avtalene var mangelfull. Sam-Teknikk A/S gikk konkurs 12 november 1987.
Factoring Finans A/S avkrevet Thorstein Hansen A/S betaling av to fakturaer vedrørende Gjellebekkprosjektet, utstedt 30 oktober 1987 med forfall 30 november 1987. Thorstein Hansen A/S erklærte motregning med krav oppstått som følge av mislighold av avtalene. Motregning med krav knyttet til Gjellebekkprosjektet ble akseptert, men factoringselskapet godtok ikke at det ble motregnet med krav oppstått i forbindelse med misligholdet ved Høvikprosjektet.
Factoring Finans A/S anla sak for å få dom for sitt gjenstående krav etter nevnte to fakturaer, samlet 80.339 kroner, med renter og omkostninger. Thorstein Hansen A/S påsto seg frifunnet under henvisning til sitt motregningskrav.
Sandefjord byrett avsa dom 29 august 1989 med slik domsslutning:
"1. Thorstein Hansen A/S frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
A/S Factoring Finans anket til Agder lagmannsrett, som avsa dom 26 november 1990 med slik domsslutning:
"Byrettens dom stadfestes.
Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke."
Om saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg til domsgrunnene.
Factoring Finans A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av seks vitner som alle er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Under ankeforhandlingen for Høyesterett er det reist spørsmål om den aktuelle factoringavtalen medfører en slik "avhending" av fordringene at gjeldsbrevloven §26 kommer til anvendelse. For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.
Factoring Finans A/S har i hovedtrekk anført:
Det ble sendt en generell underretning om factoringavtalen 22 mai 1987. Samtlige fakturaer til ankemotparten ble dessuten påført underretning om avtalen og om at betaling med befriende virkning bare kunne skje overfor Factoring Finans A/S.
Saken dreier seg om enkle pengefordringer, og motregning reguleres av gjeldsbrevloven §26, anvendt analogisk. Bestemmelsen får anvendelse ved factoring, jf panteloven §4-10. Den ankende part bestrider at det foreligger slik sammenheng mellom kravene at det er rimelig å anse dem oppstått i "same rettshøvet", sammenlign uttrykksmåten i gjeldsbrevlovens §18 annet ledd. Det gjelder derfor ikke noen motregningsadgang ut over den som følger av gjeldsbrevloven §26. Motregningsvilkårene i denne bestemmelsen foreligger ikke. Hverken vilkåret om at debitor cessus må være blitt "eigar" av motkravet før han fikk vite om avhendelsen, eller vilkåret om at motkravet må være forfalt senest samtidig med hovedkravet, er oppfylt.
Lagmannsretten har lagt til grunn at motkravet i relasjon til gjeldsbrevloven §26 må anses oppstått allerede ved avtaleinngåelsen. Dette kan etter den ankende parts mening ikke være riktig. Etter vanlig lære oppstår ikke krav som følge av mislighold i noe tilfelle før mislighold er konstatert. Først i september 1987 ble det klart at leveringen til Høvikprosjektet ikke var kontraktsmessig. Under en befaring 4 november 1987 ble det avtalt at Sam-Teknikk A/S skulle utbedre manglene. Først etter at konkursboet hadde besluttet ikke å tre inn i avtalene, var det på det rene at naturaloppfyllelse ikke ville skje. Erstatningskravet oppsto således ikke før etter konkursåpningen.
Hovedkravet forfalt 30 november 1987. Ankemotpartens misligholdskrav forfalt etter den ankende parts mening ikke før kravene var konkretisert og betaling krevet, jf gjeldsbrevloven §5 første ledd. Ankemotparten fremsatte ikke et tallfestet krav før 11 august 1988.
Vilkåret om at motkravet må forfalle senest samtidig med hovedkravet må gjelde også om det legges til grunn at saken dreier seg om konnekse krav.
Som ny anførsel for Høyesterett har den ankende part fremholdt at vilkårene for motregning overfor konkursboet ikke forelå, og at det derfor heller ikke kan kreves overfor selskapet. Erstatningskravet oppsto først etter konkursåpningen, og det kan da bare meldes i boet som en dividendefordring. Det er vist til dekningsloven §6-1, §7-8 og §8-1.
I anledning det spørsmålet som ble tatt opp under ankeforhandlingen for Høyesterett, anføres at det foreligger en reell factoringavtale. Etter §1 i avtalens generelle vilkår skjer overdragelsen av kundefordringer "til eiendom og ugjenkallelig". Gjeldsbrevloven §26 må således komme til anvendelse.
Factoring Finans A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Thorstein Hansen A/S dømmes til å betale til Factoring Finans A/S kr 80.339,- med tillegg av 24 % morarente p.a. fra 30. november 1987 til betaling skjer.
2. Factoring Finans A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Thorstein Hansen A/S har i hovedsak anført:
Factoringavtalen gir ikke selskapet en slik eierposisjon til fordringene at det hindrer motregning med krav på cedenten. I realiteten foreligger det bare en form for inkassoavtale.
For øvrig hevder ankemotparten at det er slik sammenheng mellom tilvirkningsavtalene at det er rimelig å anse fordringene som konnekse, slik at det er uten betydning når motkravet oppsto. Det er da heller ikke et vilkår for motregning at motkravet forfalt til betaling senest samtidig med hovedkravet.
Ankemotparten slutter seg ellers til det som er uttalt i byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. I relasjon til gjeldsbrevloven §26 må det være riktig å betrakte selskapet som "eigar" av misligholdskravene allerede fra inngåelsen av avtalene. Krav som følge av mislighold er egentlig en "konvertering" av kravet på naturaloppfyllelse til en pengeytelse. Når det kan motregnes overfor cedenten, bør denne oppgjørssituasjon ikke kunne forringes ved overdragelse av hovedfordringen.
Mislighold ble konstatert i september 1987. Krav som følge av dette forfalt etter ankemotpartens mening senest ved konkursåpningstidspunktet.
Ankemotparten bestrider at motregningsadgang ikke forelå i forhold til konkursboet.
Thorstein Hansen A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at Thorstein Hansen A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
2. Thorstein Hansen A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men på et annet grunnlag.
For de tidligere retter har spørsmålene i saken vært knyttet til forståelsen av gjeldsbrevloven §26, og saken ble for Høyesterett prosedert ut fra lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag. Innholdet i factoringavtalen ble først tatt opp etter replikkvekslingen. Jeg finner det riktig å redegjøre for mitt syn på motregningsspørsmålene, selv om mitt avgjørelsesgrunnlag knytter seg til en vurdering av selve factoringavtalen.
Saken gjelder enkle fordringer oppstått i forbindelse med to tilvirkningskontrakter. Det er alminnelig antatt at gjeldsbrevloven regler om enkle gjeldsbrev også gjelder slike fordringer, herunder loven §26 om motregning. Dette synes også forutsatt i panteloven, jf henvisningene i §4-6 og §4-10.
Det er reist spørsmål om fordringene må anses oppstått i samme rettsforhold. Selv om det ikke fremgår direkte av gjeldsbrevloven §26, må det ut fra etablert rettsoppfatning legges til grunn at det gjelder særregler for motregning ved såkalte konnekse krav, jf også gjeldsbrevloven §18 annet ledd.
Hverken loven eller forarbeidene gir noen særlig veiledning når det gjelder hva som ligger i at krav stammer fra "same rettshøve". Saken gjelder krav knyttet til avtaler inngått på forskjellige tidspunkter, om ulike leveranser til to separate byggeprosjekter, og uten at det forelå noe løpende forretningsforhold mellom partene. Når det foreligger flere avtaler, mener jeg det må påvises et tilknytningsforhold mellom dem som gjør det rimelig å si at krav etter avtalene er oppstått i samme rettsforhold. Jeg kan ikke se at dette er tilfellet i foreliggende sak.
Om motregning kan kreves, vil etter dette være avhengig av om vilkårene i gjeldsbrevloven §26 er oppfylt.
Det første spørsmålet som da reiser seg, er på hvilket tidspunkt misligholdskravene oppsto, vurdert i forhold til kravet i gjeldsbrevloven §26 om at den som vil motregne overfor cesjonaren med krav på cedenten, må være blitt eier av motkravet før han fikk kunnskap om cesjonen. De aktuelle alternativene er enten ved avtaleinngåelsen eller ved misligholdet. Jeg er under noen tvil kommet til at det siste alternativet må legges til grunn. Selv om misligholdskravene utspringer av avtalen, har de sitt grunnlag i selve misligholdet, og det vil etter min mening være kunstig å anse dem oppstått allerede ved avtaleinngåelsen. Det synes da også å være forutsatt i den juridiske litteraturen at motregningsadgangen etter gjeldsbrevloven §26 med krav i anledning av overdragerens mislighold, inntruffet etter at debitor har fått kjennskap til avhendelsen, bare kan skje når motkravene utspringer av samme rettsforhold. Panteloven §4-10 tredje ledd jf §4-6 tredje ledd gir bl a gjeldsbrevloven §26 tilsvarende anvendelse ved avhendelse eller pantsettelse som ledd i factoring, og jeg kan ikke se annet enn at man også i disse tilfeller må anvende gjeldsbrevloven §26 i samsvar med det som har vært den vanlige forståelse.
Lagmannsretten har ikke gått nærmere inn på ordlyden og den oppfatning som kommer til uttrykk i den juridiske litteraturen. Når lagmannsretten kommer til et annet resultat enn det jeg mener er riktig, er det etter en vurdering av det behov retten mener at debitor cessus har med hensyn til å kunne bevare den oppgjørsposisjon som er skapt ved avtaleinngåelsen.
Til dette bemerker jeg at bestemmelsen i gjeldsbrevloven §26 bygger på en avveining mellom debitors, cedentens og cesjonarens interesser, og bestemmelsen leder til at debitors motregningsadgang i en del tilfelle vil gå tapt. Etter min mening foreligger det ikke tilstrekkelig sterke grunner til å styrke en debitors motregningsadgang ved cesjon gjennom å anse et misligholdskrav for oppstått allerede ved avtaleinngåelsen.
Den ankende part har gjort gjeldende at motkravene først forfalt da de ble tallfestet i brev av 11 august 1988. Dette syn er jeg ikke enig i. I relasjon til kravet i gjeldsbrevloven §26 må det være tilstrekkelig at mislighold er inntrådt. Jeg finner det unødvendig å tidfeste forfallstidspunktet nøyaktig, men kravet må anses forfalt før konkursåpningen og derfor før hovedkravet.
Anførselen om at motregning overfor den ankende part ikke kan kreves fordi vilkårene for motregning overfor konkursboet ikke var tilstede, kan etter min mening ikke føre frem, idet motregning kunne vært krevet overfor boet. Slik saken ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.
Når jeg, til tross for mitt standpunkt til spørsmålet om på hvilket tidspunkt motfordringen oppsto, likevel er kommet til at anken må forkastes, skyldes det innholdet av den factoringavtalen den ankende part grunner sitt krav på.
Etter avtalen skulle factoringselskapet utføre visse administrative oppgaver. De fordringer Sam-Teknikk A/S hadde eller ville få, skulle overføres til selskapet. Det skulle ikke utbetales noe forskuddsbeløp fra factoringselskapets side, og det påtok seg ingen kredittrisiko. I de generelle vilkår §5 heter det bl a: "Innbetaling fra kundene på de overdratte fordringer godskrives Klienten i samme takt som Factor mottar betaling". I de spesielle vilkår heter det at avregning skal skje ukentlig.
Etter min vurdering tilfredsstiller denne avtalen ikke kravet til avhendelse av fordringen, slik dette må forstås i relasjon til gjeldsbrevloven §26. Realiteten i avtalen var at innfordrete beløp direkte skulle krediteres og overføres til Sam-Teknikk A/S, med fradrag for ordinær godtgjørelse for administrative tjenester. Denne form for "salg" av fordringer kan etter min mening ikke avskjære motregning med krav overfor cedenten. Det ville ellers bli altfor lett å unngå motregning.
De særegne trekk ved factoringavtalen som jeg har ansett avgjørende for resultatet, ble først klarlagt under ankeforhandlingen for Høyesterett, og dette frifinnelsesgrunnlaget ble således også først da påberopt av ankemotparten. Selv om disse trekk ved factoringavtalen fremgår ved en nitid lesning av kontrakten, kan jeg ikke se at ankemotparten kan bebreides for ikke å ha vært oppmerksom på forholdet tidligere.
Det er fra den ankende parts side anført at avtalen med SamTeknikk A/S har sammenheng med kreditt- og leasingavtaler som Sam-Teknikk A/S hadde med andre selskaper i den gruppe som Factoring Finans A/S tilhører, og at disse avtaler kommer inn ved oppgjør mellom Factoring Finans A/S og Sam-Teknikk A/S' konkursbo. Disse forhold er imidlertid ikke slik belyst at de kan vurderes i forhold til det jeg allerede har konkludert med i forhold til motregningsspørsmålet.
Jeg har vært inne på om saken burde ha vært utsatt eller om lagmannsrettens dom burde ha vært opphevet og saken hjemvist til lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §392 annet ledd for ytterligere bevisførsel og prosedyre i anledning av det nye spørsmålet. Imidlertid har saken av Factoring Finans A/S vært ført som en prinsippsak til avklaring av det rettsspørsmål som dannet avgjørelsesgrunnlaget i byretten og lagmannsretten, og som hevdes å ha stor betydning for factoringselskapene. Dette spørsmålet tar Høyesterett standpunkt til. Etter min mening tilsier hensynet til ankemotparten, som nå har bidradd til avklaring av dette prinsippspørsmålet ved å prosedere det i tre instanser, at saken nå bør få sin endelige avgjørelse.
Ut fra dette kan anken etter min mening ikke føre frem.
Ankemotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for alle retter med samlet 98.604 kroner, herav 2.604 kroner for direkte utgifter. Etter resultatet mener jeg kravet bør tas til følge.
Jeg stemmer for denne
Lagmannsrettens dom stadfestes, med unntak for saksomkostningsavgjørelsen.
I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Factoring Finans A/S til Thorstein Hansen A/S 98.604 - nittiåttetusensekshundreogfire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.