HR-1992-684-K - Rt-1992-1663
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-03 |
| Publisert: | HR-1992-00684-K - Rt-1992-1663 (560-92) |
| Stikkord: | Panterett, Tvangsauksjon, Boligrett, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01916 K - Høyesterett HR-1992-00684 K - jnr 92-00403. |
| Parter: | Elcon Finans AS (advokat Jens Lind) mot B (Advokatfirma Bryn, Bjerknes, Wahl Larsen & Co ANS v/advokat Tor Gresseth). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Borettslagsloven (1960) §13, §32, Panteloven (1980) §1-3, §172, §176, §181, §404, Avtaleloven (1918) §36, Ektefelleloven (1927) §14 |
Elcon Finans AS begjærte 22 august 1991 tvangsauksjon over adkomstdokumentene til A og Bs leilighet i - - - - Borettslag i Oslo. Bakgrunnen for begjæringen var at A og B ved pantsettelseserklæring av 5 september 1989 hadde stilt adkomstdokumentene som sikkerhet for lån tatt opp av Bs sønn og daværende samboer.
Både B og A reiste flere innvendinger mot begjæringen om tvangsauksjon. Oslo namsrett avsa 25 juni 1992 kjennelse med slik slutning:
"Tvangsauksjon over adkomstdokumentene til leilighet nr. 037 i - - - - Borettslag fremmes ikke."
Elcon Finans AS påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 23 september 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Tvangsauksjonen fremmes ikke, heller ikke over den ideelle andelen av adkomstdokumentene som tilhører B.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler Elcon Finans AS 13.500 - trettentusenfemhundre - kroner til B innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Saksforholdet fremgår av de avsagte kjennelser. Namsretten fant at As pantsettelseserklæring måtte underkjennes i medhold av avtaleloven §36, og at hans manglende samtykke etter ektefelleloven §14 da medførte at pantsettelsen også bortfalt for hustruens ideelle halvpart. For lagmannsretten gjaldt tvisten bare om tvangsauksjon kunne fremmes for sistnevnte halvpart, jf panteloven §1-3 (2) sammenholdt med borettslagloven §13 siste ledd.
Elcon Finans AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet det gjøres gjeldende at det foreligger feil ved lovtolkningen. Forsåvidt angår saksomkostningsavgjørelsen anføres også at det foreligger saksbehandlingsfeil. Det hevdes prinsipalt at panteloven §1-3 (2) ikke kommer til anvendelse. Det dreier seg i dette tilfelle ikke om noen pantsettelse av en ideell andel. A og B foretok sammen pantsettelse av rettighetene knyttet til atkomstdokumentene.
Subsidiært anføres at panteloven §1-3 (2) ikke setter forbud mot pantsettelse av en ideell andel av atkomstdokumenter til borettslagsleiligheter. Bestemmelsen må tolkes bokstavelig og forstås slik at det bare er når en rett ikke kan avhendes i det hele tatt, at det ikke kan foretas en gyldig pantsettelse. Et annet forhold er til hvem overdragelse kan skje. Dette spørsmål vil det være namsretten som må ta stilling til ved en begjæring om stadfestelse av auksjonsbud, og borettslaget ved en søknad fra ny eier om å bli godkjent som eier. Dersom lagmannsrettens tolkning var riktig, ville det ikke vært noen hensikt for lovgiver å ta med alternativet "eller bare avhendes på visse vilkår". Det vises til forarbeidene til panteloven, Ot.prp.nr 39 (1977-1978) side 106. Det som er uttalt om lovmessige begrensninger må forstås slik at pantsettelse kan skje så langt loven gir anledning til å avhende det aktuelle panteobjekt, og etter borettslagloven §13 siste ledd foreligger det en viss avhendelsesadgang for ideell andel av atkomstdokumenter.
Den kjærende part er uenig med lagmannsretten i at det ikke er behov for slik pantsettelsesadgang av en ideell andel.
Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen gjør Elcon Finans AS gjeldende at omkostninger ikke skulle vært tilkjent verken for namsrett eller lagmannsrett. Namsrettens avgjørelse ble truffet på grunnlag av "bekreftelse" fra Intentus AS. Dette dokument var helt ukjent for Elcon Finans AS inntil det ble fremlagt for namsretten, noe som ikke kan bebreides Elcon Finans AS, jf tvistemålsloven §172 annet ledd. Videre anføres at kjæremotparten for namsretten ikke nedla påstand om saksomkostninger, og derfor ikke har krav på dette. Det er heller ikke hjemmel for å tilkjenne B omkostninger for den del av namsrettssakens omkostninger som refererer seg til A. Heller ikke for lagmannsretten er det korrekt å tilkjenne kjæremotparten saksomkostninger, ihvertfall ikke fullt ut. Saken ble helt og fullt avgjort på et grunnlag som ble reist av lagmannsretten, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Generelt må det være tilkjent for høye saksomkostninger. Namsrettens og lagmannsrettens merknader fyller bare 1 1/2 side og gir ikke uttrykk for at dette har vært en komplisert sak. Det har heller ikke vært særlig omfattende skriftveksling.
Subsidiært påstås at saksomkostningsavgjørelsen må oppheves, da det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har oppgitt særskilt hva som er "godtgjøring for arbeid" og hva som tilkjennes til "dekning av andre kostnader", jf tvistemålsloven §179 første ledd. Det vises til kjennelse av 18 desember 1975 inntatt i Kjæremålsavgjørelser side 183. Det er nedlagt slik prinsipal påstand:
"1. Elcon Finans AS begjæring om tvangsauksjon over adkomstdokumentene til leilighet nr. 037 i - - - - Borettslag fremmes for så vidt angår Bs ideelle andel av adkomstdokumentene.
2. Elcon Finans AS tilkjennes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
"Subsidiært er det nedlagt slik påstand: "
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling."B har i tilsvaret anført at lagmannsrettes kjennelse ikke bygger på feil lovtolking. Etter panteloven §1-3 (2) går adgangen til å avhende og pantsette like langt. Dersom en andel bare kan overdras til visse personer, bør bestemmelsen forstås slik at andelen ikke kan pantsettes. Det vises til Ot.prp.nr.39 (1977-1978) side 106 første spalte (proposisjonens §2-5). Videre hevdes at bestemmelsen i panteloven §1-3 (2) er helt generell. Det forhold at partene i utgangspunktet ikke hadde til hensikt å foreta en ideell pantsettelse, kan ikke som den kjærende part anfører, medføre at bestemmelsen ikke kan anvendes. Det er realiteten som må vurderes. Kjæremotparten er enig med lagmannsretten i at det ikke er behov for slik pantsettelse. Når det gjelder saksomkostningsavgjørelsen, bestrides at den såkalte "bekreftelse " fra Intentus AS var ukjent for Elcon Finans AS før dokumentet ble fremlagt for namsretten. Dessuten bør det være Elcon Finans AS egen risiko at selskapet ikke var kjent med korrespondansen som er gjort på vegne av selskapet selv. Videre lar det seg ikke gjøre å foreta noen fordeling av saksomkostningene på de to partene for namsretten. Arbeidet til prosessfullmektigen hevdes ikke å ha blitt fordyret ved at han har representert to parter. Det forhold at saken ble avgjort på et grunnlag som ble reist av lagmannsretten, er ikke avgjørende i forhold til saksomkostningene. For øvrig bestrides at det generelt er tilkjent for høye saksomkostninger. Saken har vært relativt omfattende med konferanser med partene, med de opprinnelige låntakere og Elcon Finans AS.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Elcon Finans AS kjæremål forkastes.
2. Elcon Finans AS tilpliktes å betale saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg." Høyesteretts kjæremålsutvalg har etter tvistemålsloven §404 nr 3 full kompetanse i det lovtolkingsspørsmål som er reist, og kan også i medhold av tvistemålsloven §181 første ledd prøve saksomkostningsspørsmålet. Slik saken forelå for lagmannsretten, var tvistespørsmålet om det var rettslig adgang til å holde tvangsauksjon i Bs ideelle halvpart i atkomstdokumentene til borettslagleiligheten. Av borettslagloven §13 siste ledds første punktum følger at alene ektefellen A har adgang til å erverve hustruens ideelle andel i borettslaget på annen måte enn ved arv. Andelen vil med andre ord i praksis være uoverdragelig. Borettsinnskuddet er videre knyttet til andelen, jf loven §32. Utvalget er etter dette enig med lagmannsretten i at det ikke er rettslig adgang til å pantsette hustruens ideelle halvpart av atkomstdokumentene, jf panteloven §1-3 (2). Dette synes også forutsatt i panteloven motiver, jf bemerkningene til proposisjonens §2-5 - som senere ble innarbeidet i nevnte §1-3 (2) - i Ot.prp.nr.39 (1977-1978) side 106 første spalte. Som påpekt av lagmannsretten taler også reelle hensyn for resultatet. Hva angår kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen, kan den kjærende part ikke høres med at han var ukjent med den "bekreftelse" fra Intentus A/S som ble fremlagt for namsretten og som denne tilla avgjørende vekt. Utvalget viser til at Intentus A/S må anses for å ha opptrådt på vegne av den kjærende part. Når lagmannsretten tilkjente saksomkostninger for namsretten til tross for at det der ikke var nedlagt formell saksomkostningspåstand, forelå som påpekt av lagmannsretten spesielle omstendigheter. Ekteparet Bybergs innvendinger mot fremme av tvangsauksjon ble av byfogden behandlet som en klage til namsretten, uten at deres advokat ble varslet om dette på forhånd. Utvalget kan heller ikke se at det er noen feil at B ble tilkjent de samlede saksomkostninger for namsretten, jf at hennes mann - som også vant den felles sak - ikke ble tilkjent saksomkostninger. At lagmannsretten avgjorde saken på et grunnlag som retten selv tok opp, er heller ikke til hinder for at det ble tilkjent fulle saksomkostninger for denne domstol. Som påpekt av den kjærende part har lagmannsretten ikke angitt særskilt hvor meget av saksomkostningene som refererer seg til godtgjørelse for arbeid og hvor meget som er andre utgifter, jf tvistemålsloven §179 første ledds annet punktum. Den avgjørelse av utvalget som parten har vist til gjelder imidlertid et tilfelle hvor det ble tilkjent et betydelig lavere beløp enn påstått. Saksomkostningene i nærværende sak ble fastsatt i samsvar med krav i kjæremålstilsvaret for "juridisk bistand" for namsrett og lagmannsrett. Da saken ble avgjort uten muntlig behandling, var noen nærmere spesifikasjon ikke påkrevet, jf tvistemålsloven §179 annet ledd. Det foreligger således ingen saksbehandlingsfeil, jf for øvrig avgjørelsen i Kjæremålsavgjørelser side 184. Utvalget har ikke noe å bemerke til saksomkostningsbeløpet.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Saksomkostningene for utvalget settes til 2.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Elcon Finans AS 2.000,- - totusen - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.