HR-1993-1001-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-28 |
| Publisert: | HR-1993-01001s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1993-01001S , jnr 93-00395. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §184, Straffeloven (1902) §267, §268, §171, §172, §185, §240, §388, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1968, og B, født xx.xx.1974, ble ved Ytre Follo herredsretts kjennelse av 16 desember 1992 varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 nr 2. Varetektsfengslingene er senere forlenget. Begge ble ved tiltalebeslutning av 9 februar 1993 tiltalt blant annet for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd jf §267 - væpnet ran. Hovedforhandling i saken ved Eidsivating lagmannsrett er berammet til 29 november 1993 og de påfølgende sju dager.
Forhørsretten avsa 6 april 1993 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1968, kan med hjemmel i straffeprosessloven §184, jfr. §185, jfr. §172, samt §240 holdes i fengslig forvaring inntil videre, men ikke utover tirsdag 1. juni 1993 kl. 15.00 med mindre politiet finner å kunne løslate ham tidligere.
B, født xx.xx.1974, kan med hjemmel i straffeprosessloven §184, jfr. §185, jfr. §172 samt §240 holdes i fengslig forvaring inntil videre, men ikke utover tirsdag 1. juni 1993 kl. 15.00 medmindre politiet finner å kunne løslate ham tidligere."
A og B påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 14 april 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålene forkastes."
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har anført at varetektsfengslingen er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 5 nr 3. Det må ses hen til at fengslingene uttalt ønskes forlenget helt frem til berammet hovedforhandling. Statsadvokaten ønsket ikke forhåndsberamming av saken, og det er da urimelig at de to tiltalte som sitter i varetekt skal være de som tar belastningen for denne avgjørelse. Den sene berammelsen kan ikke lastes forsvarerne til de to tiltalte som sitter i varetekt. Når det gjelder behovet for fengsling kan ikke det forhold at straffeprosessloven §172 er anvendelig være avgjørende. Fengsling frem til dags dato ivaretar i tilstrekkelig grad allmene hensyn.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. A løslates."
B har ikke lagt ned påstand.
Politiet er kjent med kjæremålene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Da det er tatt ut tiltale, får nr 6 i denne paragraf ikke anvendelse. Det er imidlertid gjort gjeldende at varetektsfengslingens lengde er i strid med art 5 nr 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, nærmere bestemt at den som fengsles "skal ha rett til å få sin sak pådømt innen rimelig tid eller til å bli løslatt i påvente av rettergangen." Lagmannsrettens tolking av dette påbud kan utvalget prøve i medhold av straffeprosessloven §388 nr 3, jf utvalgets kjennelse av 18 januar 1993 i lnr 148/1993.
De kjærende parter har påpekt at de ble pågrepet den 15 desember 1992 og fengslet den påfølgende dag. Senere har de sittet i varetekt, som senest er forlenget til 1 juni d å. Det er imidlertid underforstått av påtalemyndigheten at denne senere vil begjære forlengelser frem til hovedforhandlingen 29 november 1993, dvs ca 9,5 måneder etter at tiltale ble tatt ut 9 februar 1993.
Forhørsretten har med utgangspunkt i kjæremålsutvalgets tolking av Menneskerettighetskonvensjonen art 5 nr 3 i nevnte kjennelse av 18 januar 1993 foretatt en grunding vurdering av om vilkårene og behovet for fortsatt varetektsfengsling er til stede i saken. Denne vurdering har lagmannsretten sluttet seg til. Det er her korrekt lagt til grunn at konvensjonsforpliktelsen forutsetter en sammensatt vurdering, hvor det ikke bare skal tas hensyn til lengden av varetektstiden. Hensett til de vanskeligheter som ligger i å få berammet en sak over åtte dager med fire forsvarere, lagmannsretten og aktor, og de lange straffer som må ventes å bli idømt de tiltalte etter deres tilståelser om væpnet ran, har disse retter funnet at den lange varetektstid må kunne aksepteres.
Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av Menneskerettighetskonvensjonen art 5 nr 3.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålene forkastes.