HR-1993-103-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-19 |
| Publisert: | HR-1993-00103k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02694 A - Høyesterett HR-1993-00103K , jnr 39/1993. |
| Parter: | Farmand AS (advokat Jens Lind) mot Scan Tour A/S (advokat Jan von Porat). |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Gussgard |
| Lovhenvisninger: |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av anke over Oslo byretts dom av 20 juli 1992 hvor Scan Tour A/S bl a ble dømt til å betale Farmand A/S 31.511,- kroner med tillegg av renter og omkostninger.
Byrettens dom ble sendt begge prosessfullmektiger 28 juli 1992. Advokat Jens Lind vedtok på vegne av Farmand A/S forkynnelse 31 juli, mens advokat Jan von Porat på vegne av Scan Tour A/S først vedtok forkynnelse 11 august 1992.
Den 8 oktober 1992 påanket Scan Tour A/S dommen til Eidsivating lagmannsrett. I anketilsvaret påstod Farmand A/S anken avvist som for sent fremsatt.
Eidsivating lagmannsrett avsa 16 desember 1992 kjennelse med slik slutning:
"Saken fremmes."
Farmand A/S har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at det foreligger feil ved lagmannsrettens bevisbedømmelse og saksbehandling.
Når det gjelder bevisbedømmelsen, hevder den kjærende part at lagmannsretten har lagt for stor vekt på advokat von Porats opplysninger om postrutinene ved sitt kontor og for liten vekt på Postverkets opplysninger om sannsynligheten for at dommen har brukt nesten to uker fra Oslo byrett til advokat von Porats postboks. Når Postverket uttaler at "sannsynligheten for en fremsendingstid på nesten to uker er uhyre liten ..", er det mer nærliggende at årsaken til den sene forkynnelsesvedtagelsen ligger i svikt i kontorrutinene hos advokat von Porat. Feiladressering kan ikke gi tilstrekkelig forklaring på den lange forsinkelse det her dreier seg om. Konsekvensen av lagmannsrettens avgjørelse er at det kan bli lett å skaffe seg "forlenget" ankefrist.
Når begge advokater bor i Oslo, må det legges til grunn at advokatene i utgangspunktet vil motta dommen samtidig, jf Rt-1980-1686. Det må være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har kommentert dette.
For øvrig er det henvist til anførslene for lagmannsretten.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipal påstand:
1. Anke over Oslo byretts dom i sak nr. 91-0766 A 70, avvises.
2. Oppreisning for fristoversittelse gis ikke.
Subsidiær påstand:
1. Eidisvating lagmannsretts kjennelse i ankesak nr. 92-02694 A, 1oppheves og hjemvises til ny behandling.
I begge tilfelle påstås saksomkostninger tilkjent for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Scan Tour A/S påstår i tilsvaret lagmannsrettens kjennelse stadfestet. Det er vist til det som var påberopt for lagmannsretten. I prosesskrift av 20 november 1992 heter det bl.a:
"Byrettens dom ble oversendt meg i Byrettens ekspedisjon av 28. juli 1992. Som anført i min vedtagelse av forkynnelse av dommen, jfr. dokument 14, kom domsutskriftene til mitt kontor den 11. august 1992. Jeg fastholder denne anførsel. Jeg var tilstede på mitt kontor hver virkedag fra 28. juli d.å. og frem til 11. august d.å. Vårt kontorfellesskap har felles postboks på Vika postkontor. Posten hentes hver morgen av vår sekretær og sorteres til hver enkelt av deltagerne i vårt kontorfellesskap i egne hyller. For mitt vedkommende åpner jeg selv posten. Dette er unntaksfritt det første jeg gjør når jeg kommer på kontoret om morgenen. Jeg erindrer tydelig mottakelsen av byrettens dom i saken. Jeg hadde lenge ventet på denne, idet hovedforhandling for byretten ble avholdt den 18. juni 1992. Byrettens ekspedisjon ble åpnet om morgenen samme dag den ankom kontoret og vedtagelse av forkynnelse ble sendt Byretten samme dag. En nærliggende forklaring på at jeg har mottatt Byrettens ekspedisjon av 28. juli 1992 på et noe senere tidspunkt enn ankemotpartens prosessfullmektig, er at Byrettens ekspedisjon faktisk er feiladressert, idet gateadresssen til mitt kontor er oppgitt i stedet for postboksadressen. Vårt kontorfellesskap har ingen postkasse i selve bygget. Som det fremgår av samtlige prosesskrift for Byretten er min adressse oppgitt til; Postboks 1318 Vika, 0112 Oslo, en postadresse som også er oppgitt på våre brevformularer."
I tilsvaret angir kjæremotparten også andre mulige forklaringer på forsinkelsen - forsendelsen kan være feillagt av postbudet i en av postkassene i bygget på gateadressen. Forsendelsen kan også være lagt i feil postboks og blitt tatt med til et annet kontor før den havnet i riktig postboks.
Når det gjelder uttalelsen som den kjærende part har innhentet fra postkontoret, anføres at det ikke kan aksepteres at kjæremotparten nærmest skal ha bevisbyrden for ethvert avvik fra den tilnærmede ufeilbarlighet som synes å påberopes fra Postverkets side med hensyn til forsinkelser i postgangen.
Rt-1980-1686 er ikke parallell med denne saken, da vi her har utgangspunkt i en feiladressering fra byrettens side, og det foreligger flere plausible forklaringer på hvordan forsinkelsen kan ha oppstått. Advokat von Porat anfører at han positivt vet at han ikke mottok byrettens ekspedisjon inneholdende domsutskriften før den dato han vedtok forkynnelse.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes."
Advokat von Porat har 26 januar 1993 innsendt ytterligere ett prosesskrift for å dokumentere at feilsorteringer av post hyppig finner sted ved det aktuelle postkontor.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse. Selv om adresseringen var mangelfull, burde postsendingen ha vært fremme lenge før 11 august. På samme måte som lagmannsretten legger imidlertid utvalget vekt på de opplysninger som er gitt om postrutinene ved kjæremotpartens kontor.
Utvalgets kjennelse Rt-1980-1686 er ikke direkte sammenlignbar med det foreliggende tilfelle. I dette tilfelle var der ingen mangler ved adresseringen, og det var ikke gitt opplysninger om advokatens postrutiner som ga konkrete holdepunkter for at forsinkelse faktisk forelå.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.