HR-1993-1055-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-05 |
| Publisert: | HR-1993-01055s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1991-00058 M - Høyesterett HR-1993-01055, jnr 1993-00268. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Langvand, |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §232, §390a, §62, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Kjæremålet gjelder begjæring om gjenopptakelse av straffesak.
Mandal byrett avsa 26 juni 1991 dom med slik slutning:
"A, født xx.xx.1957, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §228 første ledd, jfr §232, mot straffeloven §228 første ledd, samt mot straffeloven §390a, jfr samme lov §62 til fengsel i 90 - nitti - dager."
Ved beslutning 5 desember 1991 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg fornyet behandling av saken for lagmannsrett. Samtidig ble As anke til Høyesterett nektet fremmet.
Ved brev av 3 januar 1992 begjærte A straffesaken gjenopptatt.
Mandal byrett avsa 30 mars 1992 kjennelse med slik slutning:
"Begjæring om gjenopptagelse av sak nr 91-58 M, den offentlige påtalemyndighet mot A, født xx.xx.1957, med dom av 26. juni 1991 tas ikke til følge."
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, som 10 desember 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I erklæringen har han vist til en rekke forhold i forbindelse med byrettens behandling av straffesaken. Anførslene må forstås slik at byretten begikk saksbehandlingsfeil under rettssaken, og at dommen bygger på feilaktig bevisbedømmelse for så vidt gjelder domfellelsen for vold mot tidligere ektefelle. I erklæringen har A også gitt uttrykk for at han ønsker å føre et nytt vitne. Han anfører at verken byretten eller lagmannsretten la vekt på dette i gjenopptakelsessaken.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, er utvalgets kompetanse begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift, og ikke dens konkrete rettsanvendelse.
Den kjærende har i kjæremålserklæringen tatt opp forskjellige konkrete forhold vedrørende bevisene i straffesaken og saksbehandlingen for byretten. Det som her gjøres gjeldende kan utvalget ikke prøve. Kjæremålet blir derfor å avvise.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.