HR-1993-1085-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-12 |
| Publisert: | HR-1993-01085s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1993-01085, jnr 1993-00447. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Halvorsen, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Straffeprosessloven (1981) §388, §196, §197, §207, §171, §172, §184, §185, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1948, er ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating 16 mars 1993 tiltalt for overtredelse av straffeloven §195 første ledd første straffalternativ, straffeloven §196 første ledd, straffeloven §197 første ledd og straffeloven §207.
Ved Sarpsborg forhørsretts kjennelse av 16 september 1992 ble A i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 14 oktober 1992. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved forhørsrettens kjennelse av 2 april 1993, til 1 juni 1993. Forhørsretten la her til grunn at fengslingsvilkårene etter straffeprosessloven §172 er oppfylt. Forhørsretten fant videre at fortsatt fengsling frem til 1 juni 1993 ikke er noe uforholdsmessig inngrep og heller ikke i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 5 nr 3. Forhørsretten har gjort utførlig rede for sin vurdering av saken.
Det er opplyst at hovedforhandling i saken er berammet til avholdelse den 21 oktober 1993.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som i kjennelse av 21 april 1993 forkastet kjæremålet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han begjærer seg løslatt.
I kjæremålet gjøres det gjeldende at fortsatt fengsling utgjør et uforholdsmessig inngrep idet A så lenge han er fengslet er forhindret fra å forsørge sin hustru og sine tre mindreårige barn. Det gjøres videre gjeldende at varetektsfengsling i påvente av hovedforhandling i saken, en fengslingstid som vil utgjøre nærmere 13 måneder, er i strid med menneskerettighetskonvensjonens artikkel 5.
Politiet har påstått kjæremålet forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål slik at utvalgets kompetanse reguleres av bestemmelsene i straffeprosessloven §388. Da det er tatt ut tiltale, får nr 6 i denne paragraf ikke anvendelse, jf blant annet Rt-1992-1194. Lagmannsrettens avgjørelse kan således bare påkjæres videre når kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten, jf nr 2, eller tolkingen av en lovforskrift, jf nr 3.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens konkrete vurdering og subsumsjon, særlig vurderingen av om fortsatt varetektsfengsel innebærer en uforholdsmessig inngrep. Dette kan utvalget på grunn av den begrensede kompetanse ikke prøve, og kjæremålet må bli å avvise.
Ut fra det som foreligger, kan utvalget for øvrig ikke se at det er holdepunkter for at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil eller tolket loven uriktig.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.