HR-1993-1132-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-14 |
| Publisert: | HR-1993-01132s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-01132S , jnr. 1993-00477. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §384, §385, §387, §438, §446 |
Ved Hardanger herredsretts dom av 16 juli 1992 ble B og A frifunnet for overtredelse av forbud mot jakt på reinsdyr på Hardangervidda i tidsrommet fra kl 18.00 til kl 0700. Grunnlaget var beskrevet slik i tiltalebeslutningen:
"Mandag 4. september 1991 ca kl. 19.00 i X statsalmenning, i området ved Y, jaktet og felte B og A et reinsdyr."
Ved begjæring av 13 oktober 1992 til herredsretten fremsatte de krav om erstatning for økonomisk tap/skade og oppreisning, jf straffeprosessloven §444 og §446.
Herredsretten avsa 11 januar 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Staten ved Hardanger politikammer tilpliktes å betale B kr 1.612,- kronerettusensekshundreogtolv 00/100- innen to-2uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
2. Staten ved Hardanger politikammer tilpliktes å betale A kr 2.612,- - kronertotusensekshundreogtolv 00/100- innen 2-to uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Politiet påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 16 mars 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Staten ved Hardanger politikammer betaler B kr 508,- -kronerfemhundreogåtte 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
2. Staten ved Hardanger politikammer betaler A kr 508,- - kronerfemhundreogåtte 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
3. Staten frifinnes for de øvrige erstatningskrav.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
De to frifunne ble tilkjent hver et beløp til dekning av reiseutgifter i anledning straffesaken, jf straffeprosessloven §438. Forøvrig ble staten frifunnet. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
B og A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten ved sin avgjørelse ikke har vært lovlig besatt, idet saksbehandlingen er påbegynt av tre lagdommere som ikke er de samme tre som har avsluttet saksbehandlingen og undertegnet den ferdigskrevne kjennelse. Dette må ubetinget føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. Det er anført at det er en saksbehandlingsfeil at et prosesskrift fra politiet ikke ble meddelt, jf straffeprosessloven §385 annet ledd.
Det er videre anført at det er en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten i denne konkrete saken og ut fra så vel innholdet i dommen i straffesaken, som innholdet i herredsrettens kjennelse ved avgjørelse av erstatningskravene, har bygget sin avgjørelse på grunnlag av de skriftlige rapporter i politisaken og uten å foreta bevisopptak slik det er anledning til etter straffeprosessloven §384 eller avholde muntlige forhandlinger slik straffeprosessloven §387 gir anledning til. Når lagmannsretten fant grunn til å vurdere om saken sto på en annen måte enn det herredsretten uttalte etter muntlige forhandlinger, måtte man ha besørget enten muntlige forhandlinger eller bevisopptak til avhør av de aktuelle parter og vitner.
Når det gjelder kjennelsens innhold er de frifunne uenig med lagmannsretten når det sies at det er like sannsynlig at de har foretatt handlingen som at de ikke har gjort det. De mener at vitneførselen i saken fjerner enhver tvil om at de kan ha felt et dyr etter kl 1800, og at oppsynsmann Kåre Hallingstads forklaring ikke kan være riktig. Vitnet Hallingstad fremstod i straffesaken som et vitne uten særlig hukommelse om hendelsen. Han kan ha vært noe ut av balanse og kan derfor ha foretatt feilvurderinger i forbindelse med sine observasjoner.
Når det gjelder reduksjonen på kr 102 som gjelder fremmøte på lensmannskontoret den 3 februar 1992 er det anført at utgiftene har sitt utspring i og tilstrekkelig nærhet til straffesaken slik at utgiftene kan kreves dekket.
Når det gjelder lovanvendelsen er det feil at lagmannsretten har sett bort fra den bevisføring som har funnet sted gjennom muntlig forhandling i to omganger for herredsretten og kun har avgjort erstatningsspørsmålene på grunnlag av politirapportene i saken. Herredsrettens erstatningsfastsettelse er riktig både med hensyn til beløp og begrunnelse for å gi erstatning.
For det tilfelle at kjæremålsutvalget går inn på realiteten i saken begjæres det bevisopptak til avhør av fire vitner.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Hardanger herredsretts kjennelse av 3. februar 1993 stadfestes.
Subsidiært: Gulating lagmannsretts kjennelse av 16. mars 1993 oppheves.
I begge tilfeller: De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger."
Politiet har anført at kjennelsens innhold er riktig og at det ikke er begått saksbehandlingsfeil som kan lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.
Politiet har påstått kjæremålet forkastet.
Lagmannsretten har avgitt uttalelse i anledning kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Den påberopte saksbehandlingsfeil vedrørende lagmannsrettens sammensetning under behandlingen av kjæremålet, beror på en misforståelse som har sin grunn i at det i kopien av rettsboken er skrevet navn på en dommer som ikke var med ved behandlingen. Den originale rettsboken viser at det ikke er grunnlag for den påståtte saksbehandlingsfeil. De øvrige saksbehandlingsfeil som hevdes å foreligge ved lagmannsrettens saksbehandling, finner ikke utvalget, som har full kompetanse når det gjelder realiteten, grunn til å gå inn på. Utvalget finner dog å burde bemerke at det neppe foreligger noen saksbehandlingsfeil.
Når det gjelder realiteten bemerkes at utvalget, i likhet med lagmannsretten, må bygge sin avgjørelse på skriftlig materiale, med de svakheter som er forbundet med slik middelbar bevisførsel. Ut fra dokumentmaterialet isolert sett, har utvalget forståelse for det resultat lagmannsretten er kommet til. I herredsrettens dom ble imidlertid de tiltalte ikke bare frifunnet; retten uttaler at den fant det "med all sikkerhet bevist at de tiltalte ikke har forholdt seg som i tiltalebeslutningen beskrevet." I betraktning av dette er utvalget blitt stående ved å legge til grunn at vilkårene for å tilkjenne erstatning foreligger, jf. straffeprosessloven §444 første ledd.
Utvalget finner imidlertid grunn til å bemerke at herredsrettens dom med sine postulerende utsagn, uten en slik nærmere drøftelse av skyldspørsmålet som sakens karakter kunne tilsi, later atskillig tilbake å ønske. I betraktning av dette har utvalget vært i atskillig tvil om hvilken vekt det er riktig å legge på rettens kategoriske utsagn ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet.
Etter dette finner utvalget at herredsrettens kjennelse blir å stadfeste. De kjærende parter har ved sin advokat påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge. Beløpet settes til kr 5000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten ved Hardanger politikammer til B og A i fellesskap 5000 - femtusen - kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.