HR-1993-1139-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-14 |
| Publisert: | HR-1993-01139s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-01139, 1993-00548. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, Straffeprosessloven (1981) §172, §184, §388 |
A, født xx.xx.1971, er siktet for overtredelse av straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ. Ved Holmestrand forhørsretts kjennelse av 11 februar 1993, jf Agder lagmannsretts kjennelse av 16 februar 1993, ble A i medhold av straffeprosessloven §184, jf §172 varetektsfengslet frem til 11 mars 1993. Ved lagmannsrettens kjennelse av 15 mars 1993 ble fengslingsfristen forlenget til 6 mai 1993 etter politiets kjæremål over forhørsrettens kjennelse av 11 mars 1993 hvor A ble løslatt med forbud mot å oppholde seg i X kommune. Kjæremål over lagmannsrettens kjennelse ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 2 april 1993. Den 4 mai 1993 avsa forhørsretten kjennelse med slik slutning:
"Siktede, A, kan holdes i varetektsfengsel frem til hovedforhandling 25. og 26. august 1993 dersom ikke annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten."
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 11 mai 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1971, løslates på det vilkår at han frem til 25. august 1993 bosetter seg i Y kommune og ikke oppsøker X."
Påtalemyndigheten har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 6. Agder lagmannsrett har tatt til følge påtalemyndighetens begjæring om oppsettende virkning. Kjæremålet er begrunnet med at sakens alvor tilsier at fortsatt fengsling er nødvendig. På grunn av sakens alvor hevdes det at de fengslingssurrogater som er fastsatt av lagmannsretten ikke er tilstrekkelige for å ivareta hensynene bak straffeprosessloven §172. Det er videre vist til at Agder lagmannsrett i kjennelse av 15 mars 1993 ikke fant at fengslingssurrogater var tilstrekkelige. Saken stiller seg ikke vesentlig annerledes idag.
As forsvarer har til kjæremålet anført at det ikke er presisert nærmere hvilke forhold som er så alvorlige at fengsling er nødvendig. Det synes som om man her utelukkende begrunner alvoret i at den straffebestemmelse som anvendes gir grunnlag for fengselsstraff i 10 år og overhodet ikke vurderer alvoret i den foreliggende sak.
Saken sett som sådan, med hensyn til alvor, herunder bruk av vold,tvang og trusler, kan neppe klassifiseres blant de groveste fordi graden av vold og bruken av trusler er svært liten.
Det er ingen forhold ved siktede som tilsier at han er en fare for fornærmede eller andre. Personundersøkelsen konkluderer med at han er egnet til samfunnstjeneste. Han godtar fengslingssurrogater.
Høyesteretts kjæremålsutvalg som i denne saken har full kompetanse, jf. straffeprosessloven §388 nr 6, finner at kjæremålet bør forkastes. Utvalget viser til lagmannsrettens begrunnelse, og skal tilføye at det er tale om et erkjent forhold. Siktede har nå sittet i varetekt siden 10 februar 1993, og en fortsatt varetektsfengsling fremstår på denne bakgrunn som et uforholdsmessig inngrep, selv i betraktning av sakens alvorlige karakter.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.