HR-1993-1169-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-26 |
| Publisert: | HR-1993-01169s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-01169 S, jnr 1993-00501. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §271, Straffeprosessloven (1981) §171, §270, §184, §185, §186, §388 |
A, født xx.xx.1954, er siktet for overtredelse av straffeloven §271, jf §270 første ledd nr 1, jf annet ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 10 mai 1993 ble han i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 1 og nr 2 varetektsfengslet til 7 juni 1993. I medhold av straffeprosessloven §186 annet ledd traff retten bestemmelse om brev- og besøkskontroll i varetektstiden.
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 14 mai 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet det gjøres gjeldende at det foreligger feil ved lagmannsrettens lovtolking.
Det anføres at det for at fengsling skal kunne finne sted, må foreligge skjellig grunn til mistanke om overtredelse av det straffebud som er inntatt i siktelsen. A hevder at kjennelsen i dette tilfelle er mangelfull og ikke viser om retten har tatt stilling til om de objektive og subjektive vilkår for straff er til stede. Det fremkommer ikke om retten har vurdert hva siktede har gjort med hensyn til å "fremkalle, styrke eller utnytte" en eventuell villfarelse i Finansbanken. Retten har heller ikke vurdert konkret om banken var i "villfarelse" og om siktedes opptreden var "rettsstridig". Det er heller ikke vurdert om banken har lidt "tap eller fare for tap".
Forhørsretten hevdes å ha begitt seg inn på vurderinger av sakens "mistenkelige preg" noe som også lagmannsretten ser ut til å støtte. Lagmannsretten inntar etter siktedes oppfatning samme holdning som Økokrim ved at det legges til grunn at inntjening av store provisjonsbeløp eller fortjenester alltid har et mistenkelig preg og at det trolig er begått en straffbar handling. I denne saken er det ingen påstand om at den pågående kunsthandel er ulovlig og at pengene stammer fra straffbar eller annen ulovlig virksomhet. Det gjøres gjeldende at kjennelsen levner stor tvil om retten i det hele tatt har foretatt en gjennomgang av straffebudet, vurdert de objektive og subjektive straffbarhetsvilkår, sakens beviser og bevisbyrdereglene.
Siktede har videre kommet med anførsler vedrørende forhørsrettens bevisbedømmelse.
Dersom kjæremålsutvalget skulle komme til at kravet til skjellig grunn til mistanke er oppfylt, gjøres også gjeldende at forhørsretten har tatt feil når den har kommet til at det foreligger fare for bevisforspillelse. Videre anfører A at fortsatt fengsling vil påføre ham et stort økonomisk tap siden han ikke er i stand til å ivareta sine forretninger.
Det er nedlagt slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts kjennelse oppheves da begjæringen om fengsling av A ikke taes tilfølge."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, og viser til kommentarer av 12 mai 1993 til kjæremålet til lagmannsretten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg her om et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset ved straffeprosessloven §388. Utvalget kan i dette tilfellet bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf §388 nr 2 og 3.
I kjæremålet gjøres det gjeldende at det foreligger feil ved lagmannsrettens tolking av loven, men anførslene omfatter også mangler ved kjennelsesgrunnene. Det hevdes at det ikke fremgår av kjennelsen om de objektive og subjektive vilkår for straff er funnet å være til stede.
Lagmannsretten har funnet at siktede med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av straffeloven §271, jf §270 slik som beskrevet i siktelsen, og retten har redegjort for det bevisgrunnlag den bygger på. Angående fengslingsgrunnlaget har lagmannsretten sluttet seg til forhørsrettens begrunnelse for at vilkårene etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 og 2 er til stede.
Utvalget kan ikke se at det foreligger feil ved lagmannsrettens lovtolking og finner at kjennelsesgrunnene er tilstrekkelige. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og den konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet vil bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.