HR-1993-1176-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-27 |
| Publisert: | HR-1993-01176s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-01176S , jnr 1993-00522. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Halvorsen, Langvand, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1968, er siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første, annet og tredje ledd, jf. §22 første ledd.
Bergen forhørsrett avsa 11. mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"Politiet kan holde førerkortet til A fortsatt beslaglagt inntil saken er rettskraftig avgjort, dog ikke ut over 1. november 1993."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 16. mars 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Ved forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse 5. april 1993 erklærte A at han ville påkjære kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Som grunnlag for kjæremålet har han vist til lovanvendelsen, men anførselen er ikke nærmere begrunnet. På bakgrunn av As forklaring i forhørsretten og overfor politiet, må anførselen forstås slik at vegtrafikkloven §22 ikke får anvendelse når analyseresultatet fra blodprøven viser nøyaktig 0,5 promille.
Politiet er kjent med det videre kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset overensstemmende med straffeprosessloven §388. I den foreliggende sak kan utvalget bare prøve om det er feil ved lagmannsrettens saksbehandling, eller om lagmannsretten har lagt en uriktig tolking av en lovforskrift til grunn for sin avgjørelse. Kjæremålsutvalget er etter loven avskåret fra å prøve bevisbedømmelsen og den konkrete anvendelse av loven.
Den kjærende part har hevdet at vegtrafikkloven §22 første ledd bare kan anvendes dersom analyseresultatet viser en alkoholkonsentrasjon i blodet på mer enn 0,5 0/00. Lagmannsretten har lagt til grunn at siktedes promille var fallende om morgenen da kjøringen fant sted. Retten har med utgangspunkt i analyseresultatet foretatt en tilbakeregning og funnet at siktede "med skjellig grunn kan mistenkes for å ha kjørt bil med en promille som oversteg 0,5". Lagmannsrettens avgjørelse bygger således på en vurdering av alkoholkonsentrasjonen i blodet på kjøretidspunktet. Dette er i samsvar med loven. Bevisvurderingen kan utvalget som tidligere nevnt, ikke prøve. Det er da ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om vegtrafikkloven §22 første ledd også rammer en alkoholkonsentrasjon i blodet på 0,5 0/00 eller mindre. Det kan heller ikke sees at lagmannsretten forøvrig har tolket noen lovforskrift feil eller gjort feil i saksbehandlingen.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.