HR-1993-1254-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-08 |
| Publisert: | HR-1993-01254s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1993-01254S , jnr 536/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §172, §49, Legemiddelloven (1964) §22, §43, §167, §171, §174, §181, §184, §185, §188, §226, §240, §388, §4, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1964, ble 12 oktober 1992 pågrepet av politiet og siktet for forsøk på overlagt drap, straffeloven §233 annet ledd første straffalternativ jf første ledd jf §49. Siktelsen omfattet også overtredelse av legemiddelloven §43 annet ledd jf §22 første ledd. I forklaring for politiet avgitt 13 oktober 1992 erkjente siktede å ha påført fornærmede knivstikk i halsen.
Ved Hedmarken forhørsretts kjennelse 14 oktober 1992 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 11 november 1992 kl 12.00. Ved forlengelse av fengslingsfristen forankret Hedmarken forhørsrett ved kjennelse av 11 november 1992 fengslingen i regelen om rettshåndhevelsesarrest, straffeprosessloven §172. I dette rettsmøtet ble det fra forsvareren fremholdt at det ikke forelå tilståelse. Fengslingsfristen er senere blitt forlenget, med regelen i §172 som fengslingshjemmel, senest ved Oslo forhørsretts kjennelse av 28 april 1993. Ved denne kjennelse ble fengslingen forlenget til 21 juli 1993, og det ble samtidig besluttet at siktede i medhold av straffeprosessloven §167 skal innlegges til undersøkelse i psykiatrisk sykehus eller på annet egnet observasjonssted for en periode på inntil 4 uker.
Siktede påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som forkastet kjæremålet ved kjennelse 18 mai 1993.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at lagmannsretten har tolket Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 5 nr 3 feil. Siktede vil ikke ha mulighet til å få sin sak pådømt innen rimelig tid. Han har vært fengslet siden 12 oktober 1992. Saken var ferdig etterforsket ved årsskiftet, men tiltale er fortsatt ikke tatt ut. Det vises til straffeprosessloven §185 femte ledd og §226 fjerde ledd.
Det er ikke riktig at forsinkelsen skyldes siktedes manglende medvirkning til judisiell observasjon. Påtalemyndigheten har helt fra første fengslingsmøte vært klar over at siktede ikke ville medvirke. Den lange varetektsperioden skyldes i sin helhet politiets manglende besluttsomhet. Først 24 april 1993 ble det begjært innleggelse til judisiell observasjon.
Realistisk berammelsestidspunkt er nå våren 1994, og politiet ønsker å holde siktede fengslet frem til hovedforhandlingen. I realiteten er det tale om et varetektsopphold på 1 1/2 år. Lagmannsretten har ikke vurdert om dette er et uforholdsmessig inngrep.
A har nedlagt slik påstand:
"Siktede løslates."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Etter regelen i straffeprosessloven §388 nr 6 har utvalget full kompetanse til å prøve dette kjæremål.
Utvalget anser det klart at siktede med skjellig grunn kan mistenkes for forbrytelse mot straffeloven §233 første og annet ledd jf §49, og at mistanken har en slik kvalifisert grad som angitt i straffeprosessloven §172. Utvalget tiltrer for øvrig den begrunnelse som forhørsrett og lagmannsrett har gitt angående loven krav til mistanke.
Utvalget anser det likeledes klart at formålet med fengslingen ikke ville kunne oppnås med fengslingssurrogater som nevnt i straffeprosessloven §181 jf §188. Hensett til sakens alvorlige karakter utgjør fortsatt varetektsfengsling - etter utvalget syn - ikke noe uforholdsmessig inngrep overfor siktede, jf loven §184 annet ledd smh §174. Fengslingen anses videre å ha tilstrekkelig grunn, jf §240.
Anvendelsen av de anførte bestemmelser er - etter utvalgets syn - tilstrekkelig begrunnet i forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
I den tid som er gått etter pågripelsen av siktede, har påtalemyndigheten ikke klart å få avgjort tiltalespørsmålet. Dette forventes imidlertid avgjort i løpet av den fengslingstid som nå er fastsatt, og som utvalget finner å kunne opprettholde.
Den mentalobservasjon som nå er besluttet iverksatt, vil for øvrig kunne få betydning for avgjørelsen av tiltalespørsmålet.
Til forsvarerens påberopelse av artikkel 5 nr 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon vil utvalget anføre:
Norske domstoler må - jf straffeprosessloven §4 - praktisere loven bestemmelser om varetektsfengsling slik at det ikke treffes avgjørelser i strid med bestemmelsen i artikkel 5 nr 3.
Tolkingen av konvensjonens uttrykk "innen rimelig tid" må bygge på en sammensatt vurdering, hvor det - som anført i utvalgets kjennelse lnr 148/1993 - ikke bare tas hensyn "til tidsforløpets lengde, men blant annet også til årsakene til at det trekker ut med pådømmelsen, og til hvor sterkt behovet for fengsling gjør seg gjeldende".
Lagmannsretten har i den påkjærte kjennelse fremholdt at avgjørelsen om fengsling - relatert til nevnte bestemmelse i EMK - må bygge på en totalvurdering. Lagmannsretten har i denne forbindelse pekt på de momenter som er omtalt i utvalgets kjennelse lnr 148/1993, og kom etter dette til at konvensjonens bestemmelser ikke er til hinder for at fengslingen forlenges slik forhørsretten hadde bestemt.
Utvalget må etter dette legge til grunn at lagmannsretten har bygd på en riktig lovtolking, og kan tiltre det syn lagmannsretten her kom til.
Kjæremålet må således forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.