HR-1993-1260-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-09 |
| Publisert: | HR-1993-01260s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1993-01260S , jnr 537/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §184, §388, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1952, ble ved Asker og Bærum forhørsretts kjennelse av 9 desember 1992 varetektsfengslet til 6 januar 1993, siktet for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf annet ledd, jf femte ledd.
A er den 27 april 1993 av statsadvokatene i Eidsivating satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf annet ledd, jf femte ledd. Grunnlaget for tiltalen er salg av ca 20 kilo hasjisj eller deler av dette kvantum i tidsrommet 1989 til november 1992 og oppbevaring av 1 079,72 gram hasjisj på bopel 8 desember 1992.
Fengslingen er senere forlenget, sist ved Asker og Bærum forhørsretts kjennelse av 28 april 1993 hvor tiltalte under henvisning til straffeprosessloven §184, jf §171 første ledd nr 2 og 3 og §172 ble besluttet varetektsfengslet inntil berammet hovedforhandling i saken den 8 november 1993. Kjennelsen ble av tiltalte påkjært til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 5 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1952, kan holdes i fengslig forvaring inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten,dog ikke ut over tirsdag 29. juni 1993 kl. 15.00."
Lagmannsretten fant at vilkårene for fortsatt fengsling er tilstede etter straffeprosessloven §184, jf §171 nr 2 og 3. Lagmannsretten fant ikke grunn til å vurdere fengsling i medhold av straffeprosessloven §172.
Kjennelsen er av tiltalte rettidig påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det forutsettes i kjæremålserklæringen at kjæremålsutvalget har full kompetanse etter straffeprosessloven §388 nr 6 selv om det er tatt ut tiltale. Det vises i denne forbindelse til at påtalemyndigheten argumenterer med at det fremdeles pågår etterforskning i saken. For øvrig er det særlig anført:
Det bestrides at det foreligger skjellig grunn til mistanke mot tiltalte etter tiltalens post II c), (antas å skulle vært post II b, salg av ca 20 kilo hasjisj), idet denne tiltalepost utelukkende bygger på medtiltalte Morten Heltons forklaring, og som anføres ikke å være troverdig.
Lagmannsretten antas å ha tolket straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 galt. Bestemmelsen må tolkes slik at bevisforspillelse må foreligge i saken slik den fremstår etter tiltalebeslutningen. Lagmannsretten har vist til at det er mange uløste spørsmål i forbindelse med omsetningen av betydelige mengder hasjisj i Bærum og tilliggende distrikter i perioden fra 1989 til november 1992, blant annet at det fortsatt ikke er kjent hvordan hasjisjen kom inn til Norge. Det anføres at en alminnelig henvisning til slike uløste spørsmål, som vil forekomme i enhver narkotikasak, kan ikke berettige anvendelsen av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. For øvrig henvises til Asker og Bærum forhørsretts kjennelse i saken av 31 mars 1993 der tiltalte ble besluttet løslatt. Forhørsretten fremholdt i kjennelsen relevante bemerkninger vedrørende bevisforspillelsesfaren, gjentagelsesfaren og forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 pkt 3.
Det antas ikke å foreligge slik gjentagelsesfare som loven krever. A har tidligere verken blitt bøtelagt eller straffet for befatning med narkotika. Man bør, anføres det, ved vurderingen av gjentagelsesfaren være forsiktig med å trekke inn det forhold at påtalemyndigheten har reist tiltale for salg av 20 kilo hasjisj, et forhold som på det sterkeste bestrides og hvor bevisene synes nokså svake.
Fortsatt fengsling anføres under enhver omstendighet å være et uforholdsmessig inngrep
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Kjæremålsutvalget har da begrenset kompetanse etter straffeprosessloven §388. Utvalget er ikke enig i at særbestemmelsen i paragrafens nr 6 om full kompetanse får anvendelse i dette tilfelle selv om det er tatt ut tiltale i saken. Kjæremålsutvalget kan etter dette bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2. Det må forutsettes at de uklarheter som lagmannsretten viser til, har en slik sammenheng med den omsetning tiltalen gjelder, at grunnlaget for å anvende denne bestemmelse er til stede. Hvorvidt det konkret foreligger en slik fare for bevisforspillelse som bestemmelsen krever, kan ikke prøves ved videre kjæremål. Det samme gjelder spørsmålet om det foreligger fare for gjentakelse, jf §171 annet ledd nr 3, og om fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep.
Kjæremål blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.