HR-1993-1272-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-10 |
| Publisert: | HR-1993-01272s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-01272S , jnr 502/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §171, §162, §184, §185, §186, §388 |
A, født xx.xx.1950, er siktet for overtredelse av straffeloven §233 annet ledd første straffealternativ, jf første ledd og straffeloven §162 første og annet ledd, jf femte ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 14 desember 1992 ble han i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 1 og 2 varetektsfengslet frem til 4 januar 1993. I medhold av straffeprosessloven §186 annet ledd traff retten bestemmelse om brev-, besøks-, telefon- og TV-/radio/aviskontroll i varetektstiden. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved Hedmarken forhørsretts kjennelse av 29 april 1993, til 24 juni 1993 med brev- og besøksforbud.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse av 29 april 1993 til Eidsivating lagmannsrett som 10 mai 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 6 påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør prinsipalt gjeldende at vilkårene for varetektsfengsling ikke er tilstede. Nærmere bestemt hevder han at det ikke er grunnlag for å konstatere skjellig grunn til mistanke mot ham for de forhold siktelsen gjelder. Videre gjør han gjeldende at det under enhver omstendighet ikke foreligger fare for at han vil unndra seg strafforfølgning idet han er norsk statsborger med hustru og seks mindreårige barn boende i Norge.
Kjæremålet retter seg subsidiært mot fengslingstidens lengde og de ilagte kommunikasjonsrestriksjoner.
Det er ikke nedlagt noen formell påstand i kjæremålet, men det må oppfattes dithen at A prinsipalt påstår seg løslatt, subsidiært at fengslingstiden forkortes og at de ilagte kommunikasjonsrestriksjoner oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Siktede ble varetektsfengslet 14 desember 1992. Tiltale er ikke reist og utvalget har full kompetanse, jf straffeprosessloven §388 nr 6.
Utvalget finner at siktede med skjellig grunn kan mistenkes for de straffbare forhold siktelsen omfatter.
Den medsiktede B har i flere avhør knyttet A til drapet. Selv om det hefter usikkerhet ved Bs forklaringer, gir disse, sett i sammenheng med As egne varierende forklaringer, skjellig grunn til å mistenke A for delaktighet i drapet. Det vises også til uoverensstemmelsen mellom As og hans kones forklaring mht om A visste at B benyttet hans bil drapsnatten.
I sitt meget omfattende støtteskriv til kjæremålet gjør forsvareren gjeldende at kravet til skjellig grunn til mistanke må stilles i forhold til den tid som er gått og de resultater etterforskningen etterhvert har bragt frem. Utvalget kan imidlertid ikke se at det etterhvert er kommet til omstendigheter som i nevneverdig grad svekker mistanken mot A og er enig med forhørsretten og lagmannsrettten i at saken ikke står i noen vesentlig annen stilling enn tidligere.
Når det gjelder siktelsen for overtredelse av straffeloven §162 vises til vitne Cs forklaring.
Utvalget finner at det vil være nærliggende fare for at siktede, hvis han nå løslates, vil forspille bevis, jf straffeprosessloven §171 nr 2. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til om også vilkåret i §171 nr 1 er oppfylt.
Hensett til siktelsens og etterforskningens karakter antas fengsling i 8 uker ikke å være et uforholdsmessig inngrep. Det vises til forhørsrettens begrunnelse som lagmannsretten har sluttet seg til. Utvalget er også enig med de tidligere instanser når det gjelder brev- og besøksforbudet. Politiet har uttalt at restriksjonene etter alt å dømmes kan lettes i løpet av fengslingsperioden.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.