HR-1993-1277-S - Rt-1993-757
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-10 |
| Publisert: | HR-1993-01277-S - Rt-1993-757 (256-93) |
| Stikkord: | Ærekrenkelse, Straffeprosess, Sikkerhet for saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsvating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-01277 S, jnr 532/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §413, Straffeloven (1902) §249, §388 |
Ved stevning av 28 september 1992 til Oslo byrett reiste A privat straffesak mot Verdens Gang A/S og sjefredaktør C med krav om mortifikasjon av og oppreisning for nærmere angitte uttalelser i avisen Verdens Gang 23 februar 1990. Oppreisningskrav ble også reist overfor journalisten B. Uttalelsene var en del av Verdens Gangs reportasje i den såkalte pyramidespillsaken.
I tilsvaret la de saksøkte ned påstand om at A måtte stille sikkerhet for saksomkostninger, jf straffeprosessloven §413.
Byretten besluttet den 1 mars 1993 at det ikke var nødvendig for A å stille sikkerhet for saksomkostninger. Verdens Gang A/S m fl påkjærte beslutningen til Eidsvating lagmannsrett som 6 mai 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Avgjørelse om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Verdens Gang A/S m fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
De kjærende parter er enig i lagmannsrettens vurdering av at kravet til sannhetsbevis må anses ført under henvisning til referatprivilegiet. Når det gjelder ansvaret for en sann ærekrenkelse, jf straffeloven §249 nr 2, er de kjærende parter uenig med lagmannsretten i at det kan bli tale om ansvar etter straffeloven §249 nr 2. Verken oppslagets form, det forhold at navn er oppgitt, og bildet av siktede inntatt i oppslaget, eller det forhold at saken er omtalt ved tre anledninger, kan medføre at en lojal og riktig gjengivelse av siktelsen, som en følge av dette kan anses som "klanderverdig". Avgjørelsen i Rt-1987-1058 er ikke analog med denne saken.
Lagmannsretten har også tatt feil når den har unnlatt å legge vekt på, og unnlatt å vurdere, de prinsipielle anførsler som var tatt inn i kjæremålserklaringen til lagmannsretten om massemedias rett og plikt til å referere opplysninger fra politiet når det gjelder siktelser av almenn interesse. Lagmannsrettens kjennelse er feil fordi lagmannsretten helt har unnlatt å drøfte det forhold som i utgangspunktet vil være avgjørende - nemlig om navneopplysninger er skjedd "uten noen aktverdig grunn". Lagmannsrettens kjennelse er for øvrig feil fordi lagmannsretten helt også har unnlatt å ta hensyn til at det i saker "som gjelder mer alvorlige straffbare handlinger", eller hvor det ellers foreligger "særlige omstendigheter", kan være berettiget å oppgi siktedes/tiltaltes navn. Saken er av en slik karakter at det forelå aktverdige grunner for å oppgi navn og bilde i oppslaget. Det vises også til de prioriteringer som er gjort fra lovgiver og fra påtalemyndigheten med hensyn til å oppgradere etterforskingen av økonomiske forbrytelser. Det er av hensyn til potensielle målgrupper for aktiviteten at navnet på vedkommende bør bli kjent.
Det er anført at avisens oppslag er i fullt samsvar med de presseetiske regler. Det vises også til rundskriv fra Riksadvokaten som tilsier offentliggjørelse av navn og bilde i en sak av denne karakter. Heller ikke de henvisninger lagmannsretten har gjort til Mælands bok om ærekrenkelser gir grunnlag for den konkrete subsumsjon som lagmannsretten har lagt til grunn i dette tilfelle. Det forhold at oppslaget var på tilsammen en side, kan vanskelig gi grunnlag for konklusjonen om at oppslaget av den grunn er "klanderverdig". Det er uklart hva lagmannsretten legger i begrepet "krigstyper". Oppslaget er helt i tråd med det slike kriminalsaker vanligvis gis i pressen. Det forhold at pyramidespillsaken er omtalt i avisen ved tre ulike anledninger kan åpenbart ikke tillegges vekt.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. A pålegges å stille sikkerhet for saksomkostninger i sak nr. 92-07784 A/64, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 150.000,-.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for byretten, for lagmannsretten og for Høyesterett i tilknytning til spørsmålet om sikkerhetsstillelse."
Kjæremålserklæringen er supplert ved prosesskrift 1 juni 1993.
A har anført at verken rettsanvendelse eller bevisbedømmelse kan prøves, jf straffeprosessloven §388. Det foreligger heller ikke feil ved lagmannsrettens saksbehandling, eller feil ved tolkingen av straffeprosessloven §413. Han bør tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for byretten, Eidsivating lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilpliktes de kjærende parter å betale kr 7.500,- til A."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i en kjæremålssak. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388. Ved avfatningen av kjæremålserklæringen er det ikke tatt hensyn til disse begrensninger i utvalgets kompetanse. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Bevisbedømmelsen kan som hovedregel ikke prøves ved videre kjæremål. Når det gjelder rettsanvendelsen, kan utvalget bare prøve om lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av en lovbestemmelse, jf §388 nr 3.
Etter straffeprosessloven §413 kan retten etter begjæring av saksøkte som vilkår for å fremme saken bestemme at saksøkeren skal stille sikkerhet for saksomkostnigner som han måtte bli pålagt å betale saksøkte. Det er ikke i loven angitt nærmere kriterier for når sikkerhet skal kreves. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at den alminnelige regel er at sikkerhet ikke kan kreves. Etter utvalgets mening har lagmannsretten her bygget på et riktig prinsipielt utgangspunkt.
I tråd med lovforarbeidene - se Straffeprosesslovkomiteens innstilling 352 under bemerkninger til utk §392 - har lagmannsretten vurdert om det fremstiller seg som en nærliggende mulighet at saksøkeren vil bli ilagt saksomkostninger. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens vurdering i forhold til straffeloven §249 nr 2. Lagmannsrettens konklusjon på dette punkt er at det i saken er en slik tvil knyttet til anvendelsen av denne bestemmelse, at det ikke bør stilles vilkår om sikkerhet. Det er tale om en konkret rettsanvendelse som ikke kan prøves ved videre kjæremål.
Enkelte punkter i kjæremålserklæringen kan forstås slik at det påberopes mangler ved lagmannsrettens begrunnelse, dog uten at det uttrykkelig er påberopt saksbehandlingsfeil. I betraktning av at lagmannsretten har lagt til grunn loven hovedregel - at sikkerhetsstillelse ikke skal kreves - finner utvalget at det ikke kan kreves en mer omfattende begrunnelse enn den lagmannsretten har gitt.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger for alle instanser for så vidt angår behandlingen av kravet om sikkerhetsstillelse. Utvalget finner at saksomkostninger bør tilkjennes med 7.500 kroner som krevet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Verdens Gang A/S, C og B én for alle og alle for én 7.500 - syvtusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.