HR-1993-1281-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-11 |
| Publisert: | HR-1993-01281s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-01281S , jnr 553/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §268, Straffeprosessloven (1981) §388, §260, §267, §172, §174, §184, §185 |
A, født xx.xx.1957, ble av Moss politikammer den 8 februar 1993 siktet for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd, jf §267 (væpnet ran) og straffeloven §260 første ledd, jf tredje ledd (bilbrukstyveri). Ved Moss forhørsretts kjennelse av 8 februar 1993 ble A under henvisning til straffeprosessloven §184, jf §185, jf §172 varetektsfengslet til 5 mars 1993.
Han ble ved Eidsivating statsadvokatembeters tiltalebeslutning av 25 mars 1993 satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett for grovt ran og bilbrukstyveri i samsvar med siktelsen.
Moss forhørsrett forlenget ved kjennelse av 5 mars 1993 fengslingen frem til 3l mars 1993. Ved lagmannsrettens kjennelse av 11 mars 1993 ble tiltaltes kjæremål over kjennelsen forkastet. Ved kjennelse av 31 mars 1993 besluttet forhørsretten å løslate tiltalte. Det ble fremholdt at fengsling frem til berammet hovedforhandling i saken, den 16 august 1993, ville være et uforholdsmessig inngrep. Etter kjæremål fra politiet ble fengslingen ved lagmannsrettens kjennelse av 2 april 1993 forlenget til 26 mai 1993. Ved Moss forhørsretts kjennelse av 26 mai 1993 ble fengslingen forlenget frem til hovedforhandlingen den 16 august 1993.
Kjennelsen ble av tiltalte påkjært til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse av 3 juni 1993 ble kjæremålet forkastet.
Lagmannsrettens kjennelse er av tiltalte i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
I kjæremålserklæringen anføres at kjæremål fremsettes i henhold til straffeprosessloven §388 nr 3. Det er vist til at lagmannsretten i kjennelsen av 2 april 1993 fant at fengslingsspørsmålet burde prøves på nytt før den berammede hovedforhandling, og at den begrenset fengslingsforlengelsen til 8 uker. Dette må forutsette at det ble foretatt en selvstendig prøving av fengslingsspørsmålet fra forhørsrettens side, herunder om forstsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep. Forhørsretten har ikke foretatt en slik selvstendig prøving, men henvist til lagmannsrettens tidligere vurdering. Ut fra dette har forhørsretten lagt til grunn en feil anvendelse av prinsippet i straffeprosessloven §174. Det anføres at lagmannsretten verken kan eller bør avgi instruks til forhørsretten hva gjelder senere prøving av dette spørsmål.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av en kjæremålssak. Kjæremålsutvalget kan da bare prøve om det er noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og nr 3. Paragrafens nr 6 får ikke anvendelse, idet det er tatt ut tiltale i saken.
Kjæremålet synes å være rettet mot forhørsrettens kjennelse. Det er imidlertid lagmannsrettens kjennelse som utvalget skal prøve.
For så vidt angår spørsmålet om fengslingen vil være et uforholdsmessig inngrep, har lagmannsretten i utgangspunktet vist til forhørsrettens kjennelse. Forhørsretten uttaler i sin kjennelse av 26 mai 1993 at den "ikke finner å kunne fravike lagmannsrettens vurdering da det ikke er fremkommet nye omstendigheter av vekt i saken". Det siktes i denne forbindelse til lagmannsrettens kjennelse av 2 april.
Det fremgår imidlertid at lagmannsretten i den nå påkjærte kjennelse av 3 juni 1993 har vurdert spørsmålet om fengslingen vil være et uforholdsmessig inngrep ut fra den aktuelle situasjon. Det samme gjelder forhørsretten i kjennelse av 26 mai 1993 som lagmannsretten viser til.
Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking. Den konkrete skjønnsmessige vurdering av om tiltalte bør holdes i varetektsfengsel frem til hovedforhandling, kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.