HR-1993-130-B - Rt-1993-1399
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-30 |
| Publisert: | HR-1993-00130-B - Rt-1993-1399 (509-93) |
| Stikkord: | (Ytternesdommen), Selskapsrett, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning mot et aksjeselskaps revisor, reist av selskapets konkursbo, på grunn av uriktig erklæring om innbetaling av aksjekapital. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1990-216 - Høyesterett HR-1993-00130B, nr 349/1991 |
| Parter: | Johan J Ytternes (advokat Terje Bryn) mot G-F Eiendom A/S, dets konkursbo (advokat Terje Aakvaag - til prøve) |
| Forfatter: | Bugge, Dolva, Halvorsen, Aasland, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Firmaloven (1890) §19, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, §5-2, Aksjeloven (1976) §15-1, §15-2, §2-9, §15-4, §2-13, §27, Foretaksregisterloven (1985) §4-4, Tvistemålsloven (1915) §180, §366, §375, Konkursloven (1984) §118, §15-1 |
Dommer Bugge: Saken gjelder erstatningskrav mot et aksjeselskaps revisor, reist av selskapets konkursbo, på grunn av uriktig erklæring om innbetaling av aksjekapital, jf tidligere firmalov §19 annet ledd bokstav e), nå foretaksregisterloven §4-4 bokstav e).
Selskapet, Granfoss Eiendom A/S, senere endret til G-F Eiendom A/S, ble stiftet i konstituerende generalforsamling 2 november 1987 med aksjekapital kr 500000. Samtlige aksjer ble tegnet av Tom Henriksen, som også skulle være daglig leder og styreformann. I anmeldelsen til Oslo Handelsregister, datert 2 november og innkommet til handelsregistret 17 november 1987, ble aksjekapitalen angitt å være fullt innbetalt. Som vedlegg fulgte en erklæring datert 16 november 1987, avgitt av selskapets valgte revisor, registrert revisor Johan J Ytternes, hvor han bekreftet at aksjekapitalen var fullt innbetalt i kontanter.
Blant annet på grunn av en konflikt om firmanavnet tok behandlingen av meldingen ved handelsregistret tid, og registrering av selskapet fant først sted 19 august 1988. På dette tidspunkt var selskapets virksomhet - utleie av pensjonatplasser til asylsøkere - allerede opphørt etter oppsigelse av leietageren, Norges Røde Kors. Selskapet var blitt insolvent, visstnok som følge av betydelige uttak fra Tom Henriksens side. Ved Oslo skifteretts kjennelse 11 november 1988 ble selskapet tatt under konkursbehandling. Tom Henriksen har vært ansett ikke søkegod. Han ble slått personlig konkurs i 1991 og er senere avgått ved døden.
Bostyret i G-F Eiendom A/S fant at aksjekapitalen ikke var blitt innbetalt til selskapet, og konkursboet reiste ved stevning 29 mars 1989 til Oslo byrett sak mot revisor Ytternes, med påstand om erstatning foreløpig begrenset til kr 500000. Grunnlaget ble angitt å være at erklæringen av 16 november 1987 var uriktig, og at Ytternes derved hadde påført "kreditorfellesskapet" et tap som iallfall tilsvarte aksjekapitalen.
Byretten avsa dom 3 januar 1990 med slik domsslutning:
"1. Johan J. Ytternes frifinnes.
2. G-F Eiendom A/S, dets konkursbo, betaler innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse saksomkostninger med kr 3240,- - kronertretusentohundreogførti 00/100 - til Johan J. Ytternes."
Byretten fant at revisor Ytternes hadde opptrådt uforsvarlig da han avgav erklæringen til Oslo Handelsregister, og at hans forsømmelse kunne tenkes å ha skapt et erstatningsansvar for ham overfor G-F Eiendom A/S' kreditorer. Retten mente imidlertid at konkursboet ikke kunne gjøre gjeldende kreditorenes krav. Frifinnelsen er begrunnet med dette. Retten tilføyde at om man skulle se det slik at selskapet hadde hatt et selvstendig erstatningskrav mot Ytternes, kunne dette som følge av eneaksjonæren Tom Henriksens egne forsømmelser heller ikke fremmes av konkursboet. Byretten bygget her på et identifikasjonssynspunkt.
Konkursboet påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Der ble det avsagt dom 19 september 1991 med slik domsslutning:
"1. Johan J. Ytternes betaler til G-F Eiendom A/S', dets konkursbo, 500000 - femhundretusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 2. februar 1989 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Johan J. Ytternes til G-F Eiendom A/S, dets konkursbo, 64050 - sekstifiretusenogfemti - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Lagmannsretten fant at Ytternes ved avgivelsen av erklæringen om aksjekapitalens innbetaling hadde opptrådt grovt uaktsomt, og at selskapets kreditorer derved var blitt påført tap fordi erklæringen var en forutsetning for at G-F Eiendom A/S hadde kunnet registreres og i det hele var kommet i virksomhet. Retten la til grunn at kreditorfellesskapet kunne gjøre kravet mot Ytternes gjeldende for et beløp tilsvarende aksjekapitalen, som ville ha gått inn i boet om den var blitt innbetalt til selskapet.
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten, viser jeg ellers til dommene.
Johan J Ytternes har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det ble i anken bestridt at konkursboet hadde søksmålskompetanse på vegne av kreditorfellesskapet.
Etter at Høyesterett den 4 september 1993 hadde avsagt dom i den såkalte Stiansen-sak - lnr 86B/1993, som jeg kommer tilbake til - hvor det ble lagt til grunn at erstatningskrav etter aksjeloven §15-1 ikke kunne reises av et aksjeselskaps konkursbo når tapet bare hadde rammet kreditorene, gjorde ankemotparten i prosesskrift 5 oktober 1993 oppmerksom på at konkursboet for Høyesterett ville gjøre gjeldende at revisor Ytternes' uriktige erklæring hadde påført selskapet et økonomisk tap tilsvarende aksjekapitalens størrelse. Alternativt ville det bli gjort gjeldende at revisors erklæring om aksjekapitalens innbetaling er å anse som en inneståelseserklæring, som revisor må stå ansvarlig for overfor selskapet og konkursboet uten hensyn til om det er oppstått økonomisk tap.
I prosesskrift 8 oktober 1993 protesterte den ankende part mot dette. Han hevdet at konkursboets anførsler innebar at det var skjedd et partsskifte på ankemotpartens side. Han krevde søksmålet avvist for så vidt boet ville gjøre selskapets krav gjeldende, subsidiært krevde han avskjæring i medhold av tvistemålsloven §375 annet ledd for så vidt angår rettsfakta til støtte for det som han anså som nye anførsler i saken. Avvisnings- og avskjæringsspørsmålene ble krevd avgjort under ankeforberedelsen. Forberedende dommer fant imidlertid at retten måtte ta stilling til spørsmålene under ankeforhandlingen.
Det er for Høyesterett fremlagt endel nye dokumenter, som etter min mening ikke har bragt saken i noen vesentlig endret skikkelse. Ved bevisopptak har revisor Ytternes og 8 vitner avgitt forklaring. Seks av vitnene er nye for Høyesterett.
Den ankende part, Johan J Ytternes, gjør sammenfatningsvis gjeldende:
Det krav konkursboet fremmer, har for byretten og lagmannsretten vært presentert som et erstatningskrav fra kreditorene i G-F Eiendom A/S. Ved Høyesteretts dom i Stiansen-saken er det fastslått at kreditorenes erstatningskrav etter aksjeloven §15-1 - og det samme må gjelde etter §15-2 - ikke kan reises av selskapets konkursbo. Boet kan derfor ikke, slik lagmannsretten har antatt, gå til erstatningssøksmål mot revisor på vegne av kreditorfellesskapet. Kravet må allerede av denne grunn avvises, eller Ytternes frifinnes.
Konkursboet kan videre ikke, som det nå gjøres for Høyesterett, prosedere på at det er selskapet som er påført skade og derfor selskapets krav som gjøres gjeldende. Dette innebærer et partsskifte, og at det fremmes et nytt krav hvis grunnlag på flere punkter avviker fra det som er påkjent i de tidligere instanser. Det følger da av tvistemålsloven §366 annet ledd at kravet må avvises. Skulle retten finne at det ikke foreligger et nytt krav i prosessuell forstand, må iallfall bevis- og rettsfakta knyttet til kravet som det nå fremstilles, avskjæres etter §375 annet ledd. Fristen etter §375 første ledd var for lengst utløpt da ankemotparten presiserte konkursboets nye anførsler i prosesskriftet av 5 oktober d.å.
Med hensyn til realiteten erkjennes det av Ytternes at noen kontant innbetaling av aksjekapitalen ikke hadde funnet sted da erklæringen ble utferdiget 16 november 1987. Det hevdes imidlertid at eneaksjonæren forut for registreringen hadde tilført selskapet formuesverdier av annen art, som minst tilsvarte aksjekapitalen, og at selskapet og kreditorene derfor ikke kan påberope seg tap. Det dreier seg her dels om gjeldsposter som Tom Henriksen innfridde på selskapets vegne, og dels om to faste eiendommer som selskapet overtok fra Henriksen til priser som lå under deres reelle verdi.
Selv om man skulle finne at aksjekapitalen heller ikke er blitt innbetalt på denne måten, har hverken selskapet eller kreditorene blitt påført noe tap som følge av Ytternes' erklæring. Selskapet drev uregistrert til 19 august 1988, på eneaksjonæren Tom Henriksens ansvar. Han var for lengst insolvent, og selskapskreditorene har ikke fått sine dekningsmuligheter redusert ved at selskapet ble registrert og overtok gjelden. Det er ingen årsakssammenheng mellom revisors erklæring og kreditorenes tap. Høyst kunne det være tale om et avsavnstap for selskapet ved at aksjekapitalen ikke var innbetalt i tide.
Selskapet må videre ut fra et identifikasjonssynspunkt ansees avskåret fra å gjøre ansvar gjeldende. Tom Henriksen var ikke bare eneste aksjonær, men han var også styreformann og daglig leder. Man må se det slik at G-F Eiendom A/S ved sine egne styringsorganer har godtatt at aksjekapitalen ikke ble innbetalt. Når selskapet av denne grunn må være avskåret fra å reise erstatningskrav mot revisor, må også konkursboet som rettsetterfølger være det.
Den ankende part bestrider at revisors erklæring kan betraktes som en inneståelseserklæring.
Under enhver omstendighet må et eventuelt erstatningsansvar nedsettes på grunn av medvirkning fra skadelidtes - selskapets - side. Det må også være grunnlag for lempning av ansvaret etter skadeserstatningsloven §5-2. Både kravets grunnlag og størrelse, Ytternes' økonomiske bæreevne, og uklarhet om hans forsikringsdekning tilsier dette.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Lagmannsrettens dom oppheves.
2. Saken avvises.
Subsidiært:
Johan J. Ytternes frifinnes.
I begge tilfeller:
G-F Eiendom A/S, dets konkursbo, dømmes til å betale Johan J. Ytternes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, G-F Eiendom A/S' konkursbo, gjør sammenfatningsvis gjeldende:
Konkursboets krav bygger på ansvarsreglene i aksjeloven §15-2 jf §15-1. Den erstatning som tilkjennes, skal gå inn i bomassen på samme måte som selskapets øvrige aktiva. Selv om ordbruken for de tidligere instanser ikke har vært helt klar, har meningen vært å påberope selskapets tap. Ankemotpartens prosesskrift av 5 oktober 1993 var ikke annet enn en presisering av dette. Søksmålet kan derfor ikke avvises på det grunnlag at det nå fremmes et annet krav enn tidligere. Heller ikke er det grunn til noen bevisavskjæring etter tvistemålsloven §375. Det faktiske grunnlag for boets krav har hele tiden vært det samme, presiseringen for Høyesterett gjelder bare rettsanvendelsen. Under enhver omstendighet har ikke den ankende part rimelig grunn til å motsette seg endringen.
Grunnlaget for boets krav er at revisor Ytternes har avgitt en uriktig erklæring om aksjekapitalens innbetaling som muliggjorde registrering av selskapet. Det er på det rene at noen kontant innbetaling ikke har funnet sted, og det er for Høyesterett like lite som for lagmannsretten ført bevis for at aksjekapitalen på noe tidspunkt ble tilført selskapet i form av andre formuesverdier. Revisor Ytternes har klart forsømt sin undersøkelsesplikt og har opptrådt grovt uaktsomt.
Prinsipalt gjør konkursboet for Høyesterett gjeldende at erklæringen av 16 november 1987 må ha virkning som en inneståelseserklæring som - når subjektiv skyld er til stede - pådrar revisor personlig ansvar så langt han har bekreftet at aksjekapitalen er innbetalt, uten hensyn til om selskapet er påført tap. Boet mener å ha støtte for dette i tidligere aksjelovgivning og domspraksis. Både aksjeloven av 1910 og loven av 1957 - den siste i §27 - bestemte at styrets medlemmer, uten hensyn til om tap var voldt, hadde et objektivt solidaransvar for riktigheten av det som var anmeldt til handelsregistret om aksjekapitalens innbetaling. Aksjeloven av 1976 opphevet det objektive ansvar, men erstatningsreglene må forståes slik at styrets ansvar for firmameldingens riktighet på dette punkt fortsatt inntrer uten hensyn til om selskapet har lidt tap. Tilsvarende må gjelde i forhold til revisor etter §15-2, i og med at hans erklæring om innbetaling av aksjekapitalen er gjort til et vilkår for registrering.
Subsidiært gjør boet gjeldende at selskapet som følge av den uriktige erklæring er påført et tap svarende til aksjekapitalen. Tapet oppstod ved registreringen, kfr aksjeloven §2-13.
Det bestrides at det i forhold til konkursboet kan foretas noen identifikasjon mellom selskapet og Tom Henriksen som kan medføre bortfall eller reduksjon av erstatningsansvaret. Det bestrides også at det er grunnlag for lempning av ansvaret.
Konkursboet har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens dom stadfestes.
G-F Eiendom A/S, dets konkursbo, tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at de prosessuelle innsigelser som er tatt opp av den ankende part for Høyesterett, ikke kan føre frem. I realiteten er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten, men jeg vil begrunne det noe annerledes.
Da Høyesteretts dom 4 september 1993 i Stiansen-saken kan ha skapt uklarhet om innholdet i og rammen for de erstatningssøksmål som kan reises av et aksjeselskaps konkursbo etter aksjeloven kapittel 15, vil jeg først gjøre rede for mitt syn på dette.
I en tidligere sak pådømt av Høyesterett i år, Rt-1993-20 - kalt Sjødal-saken - var erstatningskrav etter aksjeloven §15-1 reist av et antall enkeltkreditorer i et aksjeselskap mot en tidligere styreformann, og begrunnelsen var at han ved uforsvarlige disposisjoner hadde redusert selskapets aktiva slik at dette var blitt insolvent og ute av stand til å dekke sine kreditorer. Det dreide seg således om et tap påført selskapet, ikke om særtap voldt den enkelte kreditor ved ansvarsbetingende handlinger rettet direkte mot ham.
Høyesterett la i denne saken til grunn at krav om erstatning for skade som er voldt selskapet, etter §15-1 bare kan gjøres gjeldende av selskapet selv eller, om selskapet er konkurs, av konkursboet som trer inn i selskapets rett etter §15-1. Etter konkursloven §118 kan et mindretall blant kreditorene reise sak på boets vegne, dersom boet selv ikke reiser sak.
En kreditor kan ellers ikke, forutsettes det i Sjødal-dommen, forfølge selskapets krav ved erstatningssøksmål etter §15-1. Er derimot den skadevoldende handling rettet direkte mot en kreditor og ikke mot selskapet som sådant, kan erstatningssak reises av ham som et særkrav mot den ansvarlige.
I Stiansen-saken var erstatningskrav etter aksjeloven §15-1 reist av et aksjeselskaps konkursbo mot en tidligere styreformann. Boet gjorde gjeldende at styreformannen ved sine forsømmelser hadde voldt selskapet tap, og at erstatningskravet tilhørte boets masse. Påstandsbeløpet svarte til summen av de anmeldte fordringer i boet; dette var fra boets side forklart med at bokføringen hadde vært så mangelfull at man var henvist til å foreta en slik tapsberegning.
Høyesterett kom i denne saken, under dissens fra to dommere, til at styreformannen måtte frifinnes. Flertallet la til grunn at for at et aksjeselskaps konkursbo skal kunne reise erstatningskrav etter §15-1, må selskapet - "og derigjennom aksjonærene" - være påført tap ved de skadevoldende handlinger. Selskapet hadde i lengre tid vært uten aktiva og i realiteten vært drevet for kreditorenes regning. Det var da ikke sannsynliggjort at selskapet som sådant hadde hatt et tap som boet kunne kreve erstattet; "forbindelsen mellom ansvarsgrunnlaget og selskapets tap må da anses avskåret". - Høyesteretts flertall synes altså her å bygge på at erstatningsansvar etter aksjeloven ansvarsregler ikke kan gjøres gjeldende av et insolvent selskap - eller av dets konkursbo - når erstatningen reelt sett utelukkende vil kunne komme kreditorene til gode; det er da ikke lenger selskapets tap det er tale om.
Denne rettsoppfatning finner jeg ikke å kunne slutte meg til.
Når det er opprettet et aksjeselskap, har aksjonærene skilt ut en del av sin formue, som deres ansvar som aksjeeiere er begrenset til, og som på den annen side selskapets kreditorer har fortrinnsrett til. Kreditorenes interesse i å ha selskapsformuen som dekningsobjekt, er også en selskapsinteresse. Om de skadegjørende handlinger som begrunner ansvaret har rammet selskapet, kan det etter min mening ikke avskjære selskapet - eller dets rettsetterfølger konkursboet - fra å gjøre ansvar gjeldende etter aksjeloven kapittel 15, at selskapets eiere ikke er blitt påført ytterligere tap, fordi selskapet allerede var insolvent og aksjonærene er beskyttet av ansvarsbegrensningen. Det avgjørende for om erstatningskravet kan reises av konkursboet må, slik jeg ser det, være om ansvarsgrunnlaget er knyttet til selskapet, og om erstatningen skal gå inn i boet til fordeling blant kreditorene etter konkurs- og dekningsloven regler. Det er da fortsatt tale om selskapets tap, og om selskapets krav.
Jeg legger videre til grunn at bestemmelsen i aksjeloven §15-4 om at det tilligger generalforsamlingen å treffe beslutning om å gjøre ansvar gjeldende, ikke er til hinder for at kravet reises av konkursboet, jf mindretallets bemerkning om dette i Stiansen-dommen. Dette er heller ikke bestridt av den ankende part.
Dette syn jeg her har anført på ansvarsreglene i aksjeloven har, så vidt jeg kan se, støtte i Marthinussen/Aarbakke: Aksjeloven (1986) side 533 med henvisninger, jf også Gomard: Aktieselskaber og anpartsselskaber, 2. utgave side 385.
Den presisering av ankemotpartens anførsler som har funnet sted for Høyesterett, må sees på bakgrunn av den rettslige situasjon som jeg nå har beskrevet.
Som jeg har nevnt, ble søksmålet opprinnelig begrunnet med at revisor Ytternes hadde voldt "kreditorfellesskapet" i GF Eiendom A/S tap, og for byretten gjorde konkursboet gjeldende at boet som representant for kreditorfellesskapet var berettiget til å forfølge kravet. Også for lagmannsretten ble det fremholdt at boet opptrådte som representant for kreditorfellesskapet, og - ifølge rettens gjengivelse av boets anførsler - ble det erkjent at "selskapet som sådant ikke kunne gått til sak om erstatningskravet".
Av dette kan man imidlertid ikke slutte at det ikke er selskapets erstatningskrav, men særkrav for kreditorene, som boet har gjort gjeldende på de tidligere trinn av saken. Det har tvert om, helt fra søksmålet ble innledet, vært gjort klart fra boets side at kravet mot revisor Ytternes er reist med hjemmel i aksjeloven erstatningsregler, dvs §15-2 jf §15-1, at erstatningsgrunnlaget var tap som var påført GF Eiendom A/S, og at erstatningssummen ville inngå i konkursboets masse. Av dette følger, etter mitt syn, at det i realiteten hele tiden er selskapets krav det har vært tale om.
Det er følgelig ikke ved den presisering ankemotparten har foretatt for Høyesterett, reist noe nytt krav som kan avvises i medhold av tvistemålsloven §366 annet ledd. Og i og med at ansvarsgrunnlaget som påberopes også er uendret, likeså ansvarets omfang, kan jeg ikke se at det er grunnlag for noen avskjæring av anførsler eller bevistilbud etter §375 annet ledd. De faktiske omstendigheter som anføres til støtte for kravet har ikke vært endret - iallfall ikke i videre utstrekning enn revisor Ytternes selv har endret sin forklaring - og det er ikke påvist at den ankende part som følge av konkursboets prosedyre for Høyesterett på noe punkt er blitt forhindret fra bevisførsel av betydning for saken.
Jeg ser så på spørsmålet om revisor Ytternes opptrådte på ansvarsbetingende måte ved å avgi erklæringen av 16 november 1987.
Det må ansees på det rene at noen kontant innbetaling av aksjekapitalen fra eneaksjonæren Tom Henriksens side, aldri har funnet sted. Den ankende part gjør for Høyesterett som for de tidligere retter gjeldende at netto tingsverdier tilsvarende minst kr 500000 av Henriksen var blitt tilført selskapet før konkursen, og at erstatningsplikt da må være utelukket fordi hverken kreditorene eller selskapet er blitt påført noe tap. Skulle man ikke finne tilstrekkelig bevis ført for dette, bestrides det imidlertid ikke at Ytternes har opptrådt uaktsomt.
For lagmannsretten anførte revisor Ytternes at tingsinnskuddet bestod i merverdien av faste eiendommer som ifølge åpningsbalansen var blitt overført til selskapet. For Høyesterett anføres det at aksjeinnskuddet iallfall delvis er ytet i form av slike merverdier. Jeg finner like lite som lagmannsretten at det er ført bevis for at de eiendommer selskapet overtok, faktisk tilhørte Tom Henriksen, enn si at de for selskapet hadde en økonomisk verdi som oversteg det selskapet skulle betale for dem. Jeg nøyer meg med å vise til lagmannsrettens bemerkninger om dette.
For Høyesterett gjøres det videre gjeldende, med støtte i Ytternes' partsforklaring, at aksjeinnskuddet delvis må ansees ytet ved at Tom Henriksen personlig betalte endel gjeldsposter, som ellers måtte være overtatt av GF Eiendom A/S. Heller ikke dette finner jeg sannsynliggjort.
Det må således legges til grunn at ingen del av den anmeldte aksjekapital kr 500000 på noe tidspunkt forut for konkursen var blitt tilført selskapet.
Jeg finner her grunn til å peke på at aksjelovgivningen på forskjellig måte tilstreber å dra omsorg for at den aksjekapital som et aksjeselskap stiftes og anmeldes med, virkelig finnes i selskapet. Derfor krever loven bl a at styrets oppgave til registreringsmyndigheten om aksjekapitalens innbetaling skal bekreftes særskilt av revisor, og skal selskapet som vederlag for aksjer overta formuesverdier av annen art enn penger, kreves det som et registreringsvilkår at revisor også avgir slik erklæring som omhandles i aksjeloven §2-9 annet ledd. De hensyn loven her vil vareta, tilsier etter min mening at det bør stilles strenge krav til den valgte revisors aktsomhet når slike erklæringer avgis.
I likhet med lagmannsretten anser jeg revisors opptreden i dette tilfelle som grovt uaktsom.
Jeg kommer så til spørsmålet om selskapet ved revisor Ytternes' handlemåte kan ansees for å være påført et økonomisk tap som kan kreves erstattet etter aksjeloven §15-2 jf §15-1.
Den prinsipale anførsel fra konkursboets side er her, som nevnt, at revisors erklæring må sees på som en inneståelseserklæring, som forplikter revisor så langt den rekker, uten hensyn til om selskapet har lidt tap som følge av erklæringen. Dette, mener jeg, kan ikke føre frem.
Bestemmelsen i aksjeloven av 1957, §27, om at styrets medlemmer - uansett om skade var skjedd - overfor selskapet var objektivt ansvarlige for det som måtte mangle av den aksjekapital som var oppgitt som innbetalt i anmeldelsen til handelsregistret, ble ikke tatt opp i aksjeloven av 1976. Av forarbeidene til 1976-loven fremgår at meningen var å falle tilbake på de alminnelige erstatningsregler, se Innstilling om lov om aksjeselskaper avgitt i mars 1970 9 annen spalte. Loven av 1957 hadde for øvrig ingen bestemmelse om at revisor skulle bekrefte innbetalingen av aksjekapital, tilsvarende den som i 1976 ble innført i firmaloven §19 annet ledd, nå foretaksregisterloven §4-4. Lovens forutsetning må da være at også i relasjon til revisor skal de vanlige erstatningsvilkår gjelde, således kravet om at selskapet må være påført økonomisk tap. Denne forutsetning mener jeg kommer til uttrykk også i lovteksten i aksjeloven §15-1 og §15-2; det er "skade" som voldes selskapet som de ansvarlige plikter å erstatte.
Den ankende parts anførsel er at selskapet og dets kreditorer ikke er blitt påført noe tap som følge av at selskapet oppnådde registrering, fordi forpliktelsene var stiftet forut for registreringen da Tom Henriksen som den ansvarlige allerede var insolvent, og at kreditorene således ikke er blitt satt i noen dårligere stilling ved at registrering fant sted. Det anføres videre at selskapet, og dermed konkursboet, må identifiseres med Tom Henriksen som er den som i tilfelle har voldt skaden, og derfor må være avskåret fra å kreve erstatning hos tredjemann, revisor Ytternes.
Jeg er ikke enig i dette.
Som nevnt er lovkravet om at revisor skal bekrefte aksjekapitalens innbetaling, n av flere bestemmelser som skal skape sikkerhet for at aksjekapitalen virkelig blir tilført selskapet. Aksjekapitalen er - sammen med selskapets øvrige aktiva - kreditorenes dekningsobjekt, og som jeg allerede har pekt på, må det ansees like meget som en kreditorinteresse som en aksjonærinteresse at den er til stede i selskapet. Det fremheves da også gjerne at hovedformålet med revisorbekreftelsen er å beskytte selskapskreditorenes interesser. Om dette viser jeg eksempelvis til "Forslag til anbefaling til god revisjonsskikk for revisors vurdering og kontroll av innbetaling og forhøyelse av selskapskapital", utarbeidet av Normkomiten i Norske Statsautoriserte Revisorers Forening og inntatt i Revisjon og Regnskap nr 3/90 side 110, og til artikkel av statsautorisert revisor Kjell Melhus inntatt i samme tidsskrift nr 4/91 side 161.
Etter aksjeloven §2-13 kan selskapet først når det er registrert, "som sådant" pådra seg forpliktelser ut over dem som følger av selve stiftelsen. Er det forut for registreringen stiftet forpliktelser på selskapets vegne, hefter de som har inngått forpliktelsene, personlig for dem, om ikke annet skulle være avtalt med kreditor. Ved registreringen overtas forpliktelsene av selskapet, samtidig som det personlige ansvar opphører. Minst halvdelen av den registrerte aksjekapital skal på dette tidspunkt være innbetalt, §2-9 tredje ledd, og innbetalingen skal bekreftes av styret og revisor som jeg tidligere har sagt.
Lovens ordning er altså at kreditorene i og med registreringen får selskapformuen, og bare den, å holde seg til. Motstykket er at aksjekapitalen skal være tilført selskapet, i den utstrekning dette er angitt ved registreringen. Jeg ser det da slik at revisor Ytternes, ved den uriktige og subjektivt klanderverdige erklæring om aksjekapitalens innbetaling, har medvirket til at G-F Eiendom A/S ble registrert, med de nevnte rettsvirkninger, uten at aksjekapitalen var blitt tilført selskapet. Ved dette har han etter min oppfatning rettsstridig krenket selskapets og derigjennom kreditorenes interesser, og må være erstatningsansvarlig inntil aksjekapitalens beløp, som konkursboets krav er begrenset til.
Den ankende part har også anført at kreditorenes tap ville ha vært det samme selv om aksjekapitalen var blitt innbetalt ved selskapsstiftelsen. Det hevdes at Tom Henriksen da ville ha sørget for å ta midlene ut igjen, slik at de ikke i noe tilfelle ville ha vært til stede ved registreringen og den senere konkursåpning. Til dette bemerker jeg at den faktiske situasjon er at Ytternes ved sin uriktige erklæring har medvirket til at selskapet ble registrert uten at aksjekapitalen noen gang hadde vært til stede, og dermed ikke var til stede ved konkursåpningen. Det kan da ikke få betydning for hans ansvar om et alternativt hendelsesforløp kunne ha ført til det samme resultat.
Når erstatningskravet baseres på konkursboets rett til selskapsmidlene, kan det ikke komme konkursboet til skade at eneaksjonæren Tom Henriksen selv i høy grad hadde et medansvar for at registrering skjedde uten at aksjekapitalen var innbetalt. Heller ikke kan det i forhold til konkursboet bli tale om noen ansvarsreduksjon ut fra medvirkningssynspunkter. Dette kunne nok ha stillet seg annerledes om G-F Eiendom A/S ikke hadde vært insolvent, og det var selskapet selv som hadde reist erstatningskravet mot revisor, men det behøver jeg ikke gå inn på.
Noen lempning av den ankende parts erstatningsansvar i medhold av skadeserstatningsloven §5-2 ser jeg ikke tilstrekkelig grunnlag for. Jeg peker på at det ansvar revisor Ytternes har pådratt seg er et profesjonsansvar, og at jeg har vurdert hans forhold som grovt uaktsomt. Kravet er begrenset til aksjekapitalens beløp. Det er også opplyst at revisor Ytternes hadde tegnet ansvarsforsikring og har hatt anledning til å melde ansvaret til sitt forsikringsselskap.
Anken fører ikke frem, og jeg finner at den ankende part må idømmes saksomkostninger til motparten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene for Høyesterett er av boets prosessfullmektig oppgitt til kr 207500, hvorav kr 14500 er utlegg. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse bør bli stående.
Jeg stemmer for denne
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Johan J Ytternes til G-F Eiendom A/S, dets konkursbo, 207500 - tohundreogsyvtusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.