HR-1993-132-B - Rt-1993-1474

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1993-12-03
Publisert:	HR-1993-00132-B - Rt-1993-1474 (534-93)
Stikkord:	Arverett, Avtalerett, Kausjon
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00980 - Høyesterett HR-1993-00132 B, nr 254/1992.
Parter:	Den norske Bank AS (Advokat Arne Meltvedt) mot A (Advokat Jan C Paulsen - til prøve).
Forfatter:	Bugge, Sinding-Larsen, Tjomsland, Mindretall: Holmøy, Smith
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, §36, Arveloven (1972) §19, Tvistemålsloven (1915) §362, §18, §21, §24, §27

Dommer Bugge: Saken gjelder krav fra en arving om at en kausjonserklæring avgitt av gjenlevende ektefelle i uskiftet bo, skal omstøtes - kjennes ugyldig - i medhold av arveloven §19 annet ledd, eventuelt på avtalerettslig grunnlag.

B, som mistet sin mann ved en bilulykke i 1981, sitter i uskiftet bo med tre nå voksne fellesbarn, C, D og A. I 1984 fikk C i forbindelse med kjøpet av en forretning innvilget et gjeldsbrevlån på kr 100000 og en kassakreditt på kr 100000 i Den norske Creditbank, nå Den norske Bank, på Kløfta. Gjeldsbrevet ble sikret ved pant i Bs boligeiendom i Ullensaker, mens det for kassakreditten ble stillet selvskyldnerkausjon av B og D, hver for kr 50000. I april 1985 solgte C forretningen. Gjeldsbrevet ble da innfridd, mens kassakreditten ble stående.

I 1985 kjøpte C selv en boligeiendom i Ullensaker. Kjøpesummen kr 510000 ble finansiert ved pantelån kr 460000 i Norsk Kausjonsforsikringsselskap og ved et nytt, ikke pantesikret lån i Den norske Creditbank på kr 140000. For dette lånet utferdiget C den 9 mai 1985 et eksigibelt gjeldsbrev med selvskyldnerkausjon fra B. Høsten 1986 måtte C selge boligen på grunn av dårlig økonomi. Salget innbragte ikke noe til dekning av bankens tilgodehavende, og i 1987 gikk banken til inkasso både av gjeldsbrevlånet og den tidligere kassakreditten. Etter forhandlinger med banken overtok B sønnen Ds tidligere kausjonsforpliktelse for kr 50000, og den 8 januar 1988 utstedte hun til banken et gjeldsbrev på kr 273000 og en pantobligasjon for samme beløp med sikkerhet i hennes bolig. Beløpet dekket bankens samlede tilgodehavende hos C som hun hadde kausjonsansvar for, med tillegg av renter og omkostninger.

Ved stevning av 20 november 1989 til Eidsvoll herredsrett reiste yngste sønn A, som da var blitt kjent med morens kausjonsforpliktelser, sak mot banken og mot B med påstand om at de to kausjonserklæringene fra 1984 og 1985 samt gjeldsbrevet og pantobligasjonen fra 1988 skulle kjennes ugyldige som stridende mot gaveforbudet i arveloven §19. Subsidiært ble også avtaleloven §36 påberopt. Herredsretten avsa dom 10 desember 1990 med slik domsslutning:

"1. Pantobligasjon utstedt av B den 8. januar 1988 til Den norske Creditbank, 2040 Kløfta, pålydende kr 273000.- og med pant i gnr. 184 bnr. 40 i Ullensaker omstøtes med hjemmel i arveloven §19.

2. Gjeldsbrev fra samme til samme, av samme dato og med samme pålydende, omstøtes med hjemmel i arveloven §19.

3. Forøvrig frifinnes Den norske Creditbank - nå Den norske Bank - og B.

4. Saksomkostninger tilkjennes ingen av partene."

Herredsrettens domsresultat bygger på at de to kausjonene fra 1984 og 1985 ikke kunne betegnes som gaver og derfor var gyldige, mens derimot gjeldsbrevet og pantobligasjonen som B utstedte i 1988, og i denne forbindelse hennes overtagelse av Ds kausjonsansvar kr 50000, hadde karakteren av gaver som rammes av arveloven §19. Om anvendelsen av avtaleloven §36 bemerket retten at bestemmelsen ikke kunne påberopes av A, som ikke var part i de avtaler som var angrepet.

Herredsrettens dom ble av banken påanket til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angår domsslutningens pkt 1 og 2. A erklærte motanke for så vidt herredsretten hadde godtatt kausjonserklæringen av 9 mai 1985, jf domsslutningens pkt 3. Under ankeforhandlingen utvidet han påstanden til å omfatte ugyldighet også for morens kausjonserklæring i 1984. Banken på sin side aksepterte for lagmannsretten at det skulle sees bort fra Bs overtagelse av kausjonsansvar for D.

Lagmannsretten fant at As utvidelse av påstanden i motanken var foretatt for sent, jf tvistemålsloven §362 første ledd annet punktum, og avsa kjennelse om avvisning av motanken for så vidt. Dom ble avsagt 19 mars 1992 med slik domsslutning:

"I hovedanken

1. Pantobligasjon stor kr 273000 fra B til den norske Creditbank, dagbokført 19. januar 1988, i gnr. 184 bnr. 40 i Ullensaker, kjennes gyldig, dog slik at pantobligasjonen nedkvitteres til 56478 - femtisekstusenfirehundreogsyttiåtte - kroner.

2. Gjeldsbrev fra B til Den norske Creditbank stort kr 273000, datert 8. januar 1988, kjennes gyldig, dog slik at gjeldsbrevet nedskrives til 56478 - femtisekstusenfirehundreogsyttiåtte - kroner.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller for lagmannsretten.

I motanken

1. Kausjonserklæring fra B av 9. mai 1985 til fordel for Den norske Creditbank pålydende kr 140000 kjennes ugyldig.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller for lagmannsretten."

Lagmannsretten fant, som det fremgår av avgjørelsen i motanken, at kausjonserklæringen av 9 mai 1985 inneholdt en gave overfor C som moren var uberettiget til å gi og som måtte kjennes ugyldig - omstøtes - i medhold av arveloven §19 annet ledd, fordi banken etter rettens mening burde ha forstått at B handlet i strid med sin rett. Gjeldsbrevet og pantobligasjonen av 8 januar 1988 kunne derfor ikke gjøres gjeldende så langt de bygget på Bs kausjonsansvar etter denne erklæringen. Ut over dette mente lagmannsretten at dokumentene fra 1988 måtte kjennes gyldige så langt de bare bekreftet Bs ansvar etter den første kausjonserklæringen i 1984, som var rettskraftig avgjort ved herredsrettens dom. Dette ansvaret - kr 50000 med tillegg av en forholdsmessig del av renter og omkostninger - ble av lagmannsretten beregnet til kr 56478.

Lagmannsrettens dom er av Den norske Bank A/S påanket til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I anketilsvaret erklærte A motanke for så vidt angår lagmannsrettens avgjørelse i hovedanken og påstod gjeldsbrevet og pantobligasjonen av 8 januar 1985 kjent ugyldige i sin helhet. Denne påstand har A frafalt under ankeforhandlingen.

For Høyesterett gjelder tvisten således bare gyldigheten av kausjonserklæringen av 9 mai 1985, pålydende kr 140000. Det er enighet om at dersom bankens anke skulle føre frem, skal det skyldige beløp i henhold til gjeldsbrevet og pantobligasjonen av 8 januar 1988 reguleres tilsvarende, av banken beregnet til kr 199373.

Jeg nevner at ankemotparten i anketilsvaret også gjorde gjeldende at bankens ankeerklæring, slik den var utformet, ikke omfattet lagmannsrettens avgjørelse i motanken, som derved skulle være rettskraftig med hensyn til kausjonserklæringen av 9 mai 1985. Noen avvisningspåstand er ikke blitt nedlagt. Dette går jeg ikke nærmere inn på; jeg finner det klart at bankens anke omfatter lagmannsrettens dom fullt ut så langt den bygger på at erklæringen av 9 mai 1985 er ugyldig.

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak, hvor A har gitt partsforklaring, og B og C har forklart seg som vitner. Ytterligere tre vitner er blitt avhørt. Det er fremlagt endel nye dokumenter som etter min mening ikke får betydning for avgjørelsen.

Den ankende part, banken, gjør sammenfatningsvis gjeldende:

Det må være klart at i forhold til banken innebar Bs kausjonserklæring av 1985 ingen gavedisposisjon. Banken var av C blitt tilbudt sikkerhet i form av selvskyldnerkausjon fra moren og bevilget og utbetalte lånet på kr 140000 på grunnlag av den.

Heller ikke i forhold til C representerte kausjonserklæringen noen gave eller noe gavetilsagn fra B s side. Hun hadde ikke til hensikt å yte noen gave - det fremgår av vitneforklaringene - og kausjonsforpliktelsen innebar heller ikke noen formuesoverføring fra henne, eller fra uskifteboet, til C. Ble kausjonsansvaret aktuelt, ville B som regressberettiget tre inn i bankens fordring mot C, og boet ville således ikke bli belastet. Regresskravet fremstår ikke som økonomisk verdiløst, og var det iallfall ikke i 1985 da erklæringen ble avgitt.

Lagmannsretten har også tatt feil når den har funnet at kausjonsforpliktelsen - om man vil anse den som en gave - stod i misforhold til uskifteboets formue. Bs bolig hadde i 1985 en langt høyere verdi enn ligningsverdien som lagmannsretten synes å ha bygget på, og hun hadde også et betydelig erstatningsoppgjør i vente etter bilulykken i 1981. Erstatningen ble utbetalt i desember 1985 med i alt kr 600000, hvorav kr 100000 til A.

Det bestrides at banken har utvist noen form for uaktsomhet som kan være relevant i forhold til bestemmelsen i arveloven §19 annet ledd. Banken mottok Cs lånesøknad med morens kausjonspåtegning i undertegnet stand og holdt seg til de opplysninger som fremgikk av søknaden. Det dreide seg om en helt ordinær, triviell bankforretning, og banken hadde intet grunnlag for å mistro Cs betalingsevne eller for å anta at B skulle være uberettiget til å forplikte seg. Det er uholdbart, slik situasjonen fremstod for banken, å pålegge den en vidtgående undersøkelsesplikt for å vareta ikke sine egne, men kausjonistens interesser, slik lagmannsretten synes å ville gjøre.

Det bestrides at kausjonserklæringen kan settes til side med hjemmel i noen bestemmelse i avtaleloven.

Den norske Bank A/S har nedlagt slik påstand:

"1. Den norske Bank frifinnes mot at gjeldsbrev og pantobligasjon av 8. januar 1988, pålydende kr 273000,- ned kvitteres til kr 199373,-.

2. Den norske Bank tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."

Ankemotparten, As anførsler for Høyesterett er på vesentlige punkter sammenfallende med lagmannsrettens domsgrunner.

Det fastholdes således at kausjonserklæringen av 9 mai 1985 innebar en gave fra Bs side. Arveloven §19 rammer ikke bare de "rene" gaver, men også "anna som inneheld ei gåve", jf fjerde ledd. Etter As mening må erklæringen, slik situasjonen var, kunne sees som en gavedisposisjon direkte i forhold til banken. Iallfall innebar den en gave i forhold til C, hvis manglende evne til å oppfylle sine økonomiske forpliktelser var åpenbar allerede i 1985.

Disposisjonen stod i klart misforhold til uskifteboets formue. Bs samlede kausjonsansvar for C etter erklæringene i 1984 og 1985 var nå kommet opp i kr 190000. Skatteavregningene for alle årene 1984-1989 viser at Bs formue var negativ, unntatt i 1985 da ulykkeserstatningen ble utbetalt mot slutten av året. I mai 1985 var erstatningsoppgjøret ennå helt på det uvisse.

Banken hadde godt kjennskap til både Bs og Cs økonomiske forhold. Den var kjent med at B satt i uskiftet bo og måtte forstå at hun var uberettiget til å påta seg kausjonsansvaret. Banken unnlot helt å vareta hennes interesser. Den har i ond tro medvirket til at uskifteboet ble tappet ved ulovlige gavedisposisjoner til fordel for en av Bs sønner og har derved medvirket til rettsbrudd overfor de øvrige arvinger. A må da i medhold av arveloven §19 annet ledd kunne kreve omstøtelse direkte i forhold til banken, ved at kausjonsansvaret settes til side. Det dreier seg reelt sett om et rettsbruddsansvar for banken.

Subsidiært fastholdes det at kausjonserklæringen må settes til side på avtalerettslig grunnlag. Både avtaleloven §33 og §36 er anvendelige. Ugyldigheten må kunne gjøres gjeldende av en medarving i et uskiftebo når det er hans egne interesser i boet som er krenket.

A har nedlagt slik, endelig, påstand:

"I Lagmannsrettens dom stadfestes dog slik at A tilkjennes saksomkostninger for Herredsrett og Lagmannsrett.

II A tilkjennes også saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og finner at den ankende parts påstand må tas til følge. Jeg ser slik på saken:

Tvistegjenstand for Høyesterett er, som nevnt, bare Bs kausjonserklæring av 9 mai 1985 for Cs gjeldsbrevlån kr 140000. Det gjøres gjeldende av saksøkeren A at kausjonserklæringen innebærer en gave som stod i misforhold til uskifteboets formue, og at banken forstod eller burde ha forstått at B var uberettiget til å påta seg forpliktelsen. Erklæringen kan da, hevdes det, i medhold av arveloven §19 annet ledd kreves omstøtt - kjent ugyldig - i forhold til långiveren, banken.

Arveloven uskifteregler gir gjenlevende ektefelle rett til å sitte med fellesboet uskiftet i forhold til førstavdødes øvrige arvinger, og med en - i utgangspunktet - eiers rådighet, jf loven §18. Om gjenlevende ektefelle misbruker sin rett ved å vanskjøtte eller forringe boformuen, gir loven anvisning på ulike sanksjoner fra arvingenes side. De kan kreve skifte av boet, §24 annet ledd. De kan også kreve vederlag av boet, §27. Har ektefellen foretatt arveoppgjør til n arving, men ikke til andre, kan de sistnevnte kreve tilsvarende arveoppgjør, §21 annet ledd. Og så §19 - som retter seg mot en særlig form for disposisjoner fra gjenlevendes side: Har ektefellen gitt bort fast eiendom, eller gitt andre gaver som står i misforhold til boformuen, kan arvingene - "dersom gåvemottakaren skjøna eller burde ha skjøna at ektemaken ikkje hadde rett til å gi gåva" - kreve gaven omstøtt.

Slik §19 er formulert, må det være naturlig å oppfatte bestemmelsen slik at det forutsettes at omstøtelseskravet kan rettes mot gavemottageren, og at selve omstøtelsen innebærer at det bortgitte formuesaktivum skal tilbakeføres til boet, eventuelt mot at gavemottageren får sin ytelse tilbake dersom han har ytet delvis vederlag, jf fjerde ledd.

Jeg utelukker ikke at §19 bør fortolkes slik at omstøtelse kan kreves også i forhold til en tredjemann som gavemottageren har overdradd det bortgitte aktivum til, dersom denne erververen ikke har vært i god tro. Det er imidlertid ikke noen slik situasjon som foreligger i vår sak.

I likhet med lagmannsretten finner jeg det klart at kausjonserklæringen av 9 mai 1985 ikke innebar noen gave eller noe gaveløfte i forhold til banken, som hadde gjort sitt lånetilsagn betinget av Bs selvskyldnerkausjon og ytet lånet på grunnlag av denne. Hvorvidt og i tilfelle på hvilken måte kausjonen i relasjon til arveloven §19 må betraktes som en gave i forhold til C, ser jeg som et tvilsomt spørsmål. Svaret på dette får ikke betydning for mitt resultat, og jeg går ikke nærmere inn på det.

Om kausjonserklæringen kjennes ugyldig, vil det innebære at man "omstøter" et løfte gitt av B overfor tredjemann, banken, som ikke har mottatt noen gave, men som tvert om har prestert sin motytelse, gjeldsbrevlånet på kr 140000. Dette kan ikke tilbakeføres. I forhold til C - om man skulle anse ham som mottager av en gave - blir "omstøtelsen" uten noen virkning; hos ham er det intet å omstøte og tilbakeføre til uskifteboet. Etter min oppfatning vil en slik ugyldighetsvirkning i forhold til tredjemann være en helt annen og en mer vidtgående sanksjon enn den arveloven §19 gir anvisning på, og jeg kan ikke se at den - som lagmannsretten uttaler - kan begrunnes med hensynet til at medarvingene i et uskiftebo skal være tilstrekkelig beskyttet. Som jeg har pekt på, er det jo ikke slik at arvingene ellers står uten reaksjonsmidler overfor gjenlevende ektefelle, om hun misbruker sin rett.

Realiteten i det søksmål A har anlagt mot banken er - slik jeg ser det - at morens kausjonserklæring av 9 mai 1985 påståes kjent ugyldig på avtalerettslig grunnlag. Et slikt søksmål kan, mener jeg, ikke reises av en arving med hjemmel i arveloven §19 annet ledd. A kan heller ikke, iallfall ikke så lenge uskifteboet består, vinne frem med at morens kausjonserklæring overfor banken skal settes til side som stridende mot avtaleloven §33 eller §36. Jeg viser til herredsrettens bemerkning om dette, som jeg har referert.

Etter mitt syn vil bankens anke føre frem. Saken har imidlertid reist rettsspørsmål knyttet til anvendelsen av arveloven §19 som ikke tidligere har vært forelagt for Høyesterett, samtidig som jeg er kommet til resultatet på et noe annet grunnlag enn det som har vært anført fra bankens side. Jeg antar derfor at herredsrettens og lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelser bør bli stående i sitt resultat, og at det heller ikke bør idømmes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Den norske Bank A/S frifinnes mot at gjeldsbrev og pantobligasjon av 8 januar 1988, pålydende 273000 kroner, nedkvitteres til 199373 - etthundreognittinitusentrehundreogsyttitre - kroner.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Holmøy: Kausjonserklæringen av 9 mai 1985 må etter min oppfatning anses for å inneholde en gave og må kunne kreves omstøtt ifølge arveloven §19.

Jeg er enig med førstvoterende i at kausjonen ikke er noen gave til banken, all den stund kausjonen var et vilkår fra bankens side for lånet til sønnen C. Men slik Cs økonomiske stilling var på tidspunktet for kausjonsstillelsen, og måtte forventes å bli i tiden videre fremover, var kausjonen reelt sett en gavedisposisjon i forhold til ham.

Jeg nevner først at kausjonen hadde en gavevirkning. Det er fra den ankende parts side anført at det ikke har funnet sted noen formuesoverføring ved kausjonen, idet uskifteboet ved en innfrielse vil få et regresskrav mot C, og dette regresskravet vil kunne holdes ved like så lenge uskifteboet består. Ved bedømmelsen av hvilken økonomisk realitet kausjonen representerer, må man imidlertid foreta en vurdering av regresskravets verdi, og denne vurdering må foretas på en realistisk måte.

C hadde på grunn av økonomiske vanskeligheter solgt sin forretning i april 1985. Salgssummen ga ikke full dekning av de forpliktelser som knyttet seg til virksomheten. Den følgende måned kjøpte han så den nye boligeiendom som måtte lånefinansieres i sin helhet. Kausjonen dekket et lån til toppfinansieringen og visse andre formål. Jeg viser videre til de opplysninger om Cs økonomiske forhold som er gitt av lagmannsretten. I bevisopptak for Høyesterett har han opplyst at han i mai 1985 - da kausjonsstillelsen fant sted - ikke hadde eiendeler, mens han av gjeldsposter nevner kr 5060000 til det offentlige, ca kr 50000 på kassakreditten og dessuten leverandørgjeld fra den solgte forretningen. Han legger til at han "alltid har vært blakk". For Høyesterett er det dessuten gitt opplysninger om ytterligere betydelige forstrekninger fra moren til C omkring kausjonstidspunktet. Ifølge et fremlagt brev til Ullensaker ligningskontor til forklaring av hennes formuesreduksjon i 1985, tok hun i dette år opp lån i Den norske Creditbank, avdeling Jessheim, for i alt kr 172000, noe av dette muligens allerede i 1984, hvorav det vesentlige gikk til C. Disse lån ble senere nedbetalt ved den erstatning hun mottok.

Cs anstrengte økonomi i denne perioden bekreftes også ved at det i 1986 ble holdt flere utpantninger i hans boligeiendom.

Ut fra en helhetsvurdering måtte det være overveiende sannsynlig at det ikke var grunnlag for å regne med noen dekning fra C i nær fremtid. Og hensett til Cs økonomiske fortid og nåtid måtte også den fjernere fremtid fortone seg særdeles usikker. Det var grunn til å se bort fra dette regresskravet som en reell formuespost.

Jeg vil videre påpeke følgende momenter når det gjelder spørsmålet om kausjonen fremstår som en gave: Bs kausjon er en ren privatkausjon som ikke har noe forretningsmessig formål sett fra hennes side. Hun får på ingen måte noen form for vederlag for kausjonen, men den har utelukkende som formål å yte hjelp til sønnen C. Det er ganske visst så at det ikke har funnet sted noen styrkning av Cs regnskapsmessige status gjennom låneopptaket, og at det for så vidt ikke har funnet sted noen formuesoverføring til ham. Men fra morens side ble det gjennom kausjonen lagt det finansielle grunnlag for hans banklån, og når morens tapsrisiko samtidig er særdeles stor, representerer kausjonen for henne en økonomisk belastning som er foretatt for å gjennomføre hans boligkjøp.

Jeg mener også det må legges til grunn at det fra Bs side var meningen å gi en gave. En slik bedømmelse må det antas at B har foretatt ved sin kausjonsstillelse, idet hun må ha gjort regning med at hun ble sittende med tapet såfremt lånet til C ble misligholdt. Riktignok uttaler hun i bevisopptaket at hun trodde at C, som hadde en bra utdannelse, hadde en fremtid i yrkeslivet. Det fremgår imidlertid også at kausjonen ble ytet etter et sterkt press fra C, og at han hadde en stor "makt" over sin mor. Ser man på alle overføringer fra moren, som iallfall delvis må antas å ha hatt karakter av "forstrekninger", må det anses sannsynliggjort at det var morens ønske å yte en slik bistand også gjennom kausjonsstillelsen.

Jeg går så over til vilkåret om at gaven må stå i "mishøve til formuen i buet".

Da kausjonen ble stillet i mai 1985, bestod Bs formue i det vesentlige - bortsett fra de usikre kravene mot C - av hennes boligeiendom og av det forventede erstatningsbeløp i anledning av hennes manns dødsulykke. Det er ikke grunnlag for å verdsette erstatningskravet annerledes enn sluttresultatet ble ifølge rettsforliket på kr 500000 til B og kr 100000 til sønnen Vegard. Av Bs erstatning gikk en betydelig del til innfrielse av tidligere lån - og herunder forstrekninger til C - i påvente av erstatningsbetalingen. Boligeiendommen er et vanlig husbankfinansiert hus. Samlet innebærer dette at kausjonsforpliktelsen på kr 140000 utgjorde en vesentlig del av uskifteboets verdi på tidspunktet for kausjonsstillelsen, og at denne disposisjonen i betraktning av uskifteboets størrelse måtte sies å stå i mishøve til formuen i boet.

Selv om det foreligger en gave, må det imidlertid vurderes om omstøtelse etter arveloven §19 kan gjøres gjeldende overfor gavemottakerens medkontrahent, banken.

Ifølge §19 annet ledd er det et vilkår for omstøtelse at gavemottakeren skjønte eller burde ha skjønt at gjenlevende ektefelle ikke hadde rett til å yte denne gaven. Det må anses på det rene at C som gavemottaker var klar over de forhold som gjorde gaven urettmessig, iallfall burde han være klar over dette. Banken var imidlertid som påpekt ingen gavemottaker. Jeg mener at kausjonen må sees som et element i en samlet låne- og garantistillelse, som må bedømmes som en helhet. Banken var giverens og gavemottakerens felles medkontrahent. Dersom arveloven §19 skal få en rimelig virkningsgrad, må den etter min mening gis anvendelse i tilfelle der en økonomisk støtte til en arving gjennomføres ved hjelp av en kausjonsstillelse i en slik samlet garanti- og kredittransaksjon. Med den forbindelse det i atskillig tid hadde vært mellom banken og både B og C, satt banken inne med vesentlige opplysninger til bedømmelse av uskifteboets og Cs stilling. All den stund at B satt i uskiftet bo, mener jeg at banken burde foretatt nærmere undersøkelser under de foreliggende omstendigheter.

Omstøtelsen etter arveloven §19 ligger i dette tilfelle i at kausjonen ikke kan gjøres gjeldende overfor B. At C, dersom lånet sies opp, ikke vil ha noen mulighet til å betale, kan ikke være til hinder for en slik virkning.

Når det gjelder saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bugge.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Justitiarius Smith: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Holmøy.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

Den norske Bank A/S frifinnes mot at gjeldsbrev og pantobligasjon av 8 januar 1988, pålydende 273.000 kroner, nedkvitteres til 199.373 - etthundreognittinitusentrehundreogsyttitre - kroner.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.