HR-1993-133-B - Rt-1993-1482
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-06 |
| Publisert: | HR-1993-00133-B - Rt-1993-1482 (535-93) |
| Stikkord: | Forsikringsrett, Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00392 - Høyesterett HR-1993-00133 B, nr 173/1992. |
| Parter: | UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (Advokat Ivar Holst - til prøve) mot Ringerike kommune (Advokat Alf Skogly). |
| Forfatter: | Halvorsen, Røstad, Aasland, Tjomsland, Smith |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36, Forsikringsavtaleloven (1930) §34, §52, §53, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1 |
Dommer Halvorsen: Saken gjelder rekkevidden av en alminnelig ansvarsforsikring for tingskade. Det konkrete tvistespørsmål er om kommunens ansvarsforsikring for tingskade dekker ansvar kommunen har pådratt seg ved at et bolighus ble plassert for lavt i forhold til Begnavassdraget, slik at det måtte heves for å unngå fremtidige, statistisk sikre flomskader.
Tvisten knytter seg til A/S Storebrand-Norden-gruppens "Alminnelige ansvarsvilkår av 1. januar 1985". Etter §1 i forsikringsvilkårene svarer forsikringsselskapet for "sikredes erstatningsansvar for skader - jfr. §7 nr. 2 - som konstateres i forsikringstiden". Begrepet "skade" i §7 nr 2, som er stridens kjerne, er definert slik:
"Med skade forstås skade på person eller ting. Personskade ansees inntruffet hvis død, skade eller sykdom er påført en person. Med tingskade forstås tap av eller fysisk skade påført løsøre (herunder dyr) eller fast eiendom. Økonomisk tap påført tredjemann som følge av skaden, regnes som en del av denne."
Ved Ringerike herredsretts rettskraftige dom av 4 november 1988 ble Ringerike kommune dømt erstatningsansvarlig for tap oppstått ved at to av kommunens ingeniører i 1985 uaktsomt hadde medvirket til at et bolighus - i strid med bygningsrådets vedtak - var blitt plassert for lavt i terrenget. Derved ble huset skadet av flom i Begnavassdraget i oktober 1987.
Om tapets omfang uttaler herredsretten blant annet:
"Plasseringen av Benteruds enebolig på kote 88,1 var årsak til flomskaden 16. oktober 87 og huset er på grunn av sin beliggenhet så flomutsatt at det må anses som ubeboelig. Partene er enige om at flomskaden ikke hadde inntruffet og at huset ville vært rimelig sikret dersom det hadde ligget 90 cm høyere - på kote 89. Etter erfaringene med flom i Begna de siste 50 år må skaden i dette tilfellet anses som påregnelig."
Retten bygget her på en statistikk, utarbeidet av Foreningen til Bægnavassdragets Regulering, for de siste 50 år, fra 1939 til 1987, hvor vannstanden på dette sted på grunn av vannføringen i elven nådde opp til ca kote 88,1. Dette gir et flomintervall på fra ett til tolv år, med et gjennomsnitt på ca fem år.
Retten uttalte videre:
"Ved erstatningsutmålingen legger retten til grunn at Benterud for å holdes skadesløs må gis erstatning for kostnadene ved å rive huset, bygge på grunnmuren og føre opp huset påny."
Utgiftene ved dette arbeidet fastsatte herredsretten avrundet til kr 740000. Da var det gjort fradrag for kr 75000 som huseieren under sin villaforsikring hadde fått utbetalt i takserte omkostninger ved å reparere skaden der huset sto, uten å heve huset. Retten fant at huseieren hadde medvirket til den feilaktige plassering av huset på en slik måte at kommunens erstatningsansvar ble redusert med 50 prosent til kr 370000, jf skadeserstatningsloven §5-1.
Dette beløp krevet Ringerike kommune erstattet under sin ansvarsforsikring i daværende A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring, som senere ble til Storebrand Øst A/S, og nå UNI Storebrand Skadeforsikring A/S. Forsikringsselskapet avslo kravet med den begrunnelse at erstatningsbeløpet måtte anses for å gjelde formueskade som ikke var en følge av tingskade og derfor ikke dekket under ansvarsforsikringen.
Ringerike kommune reiste søksmål ved Oslo byrett mot forsikringsselskapet. Ved byrettens dom av 5 september 1990 ble selskapet frifunnet. Kommunen påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 2 mars 1992 avsa dom med slik domsslutning:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Ringerike kommune 370000 - trehundreogsyttitusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent rente pro anno fra forfall, basert på Ringerike herredsretts dom i sak nr. 28/1988 A, og til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler UNI Storebrand Skadeforsikring AS til Ringerike kommune 59006 - femtinitusenogseks - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen for punktene 1 og 2 er 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse."
Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens forståelse av tingskadebegrepet i ansvarsvilkårenes §7 nr 2.
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har to vitner avgitt forklaring. Ingen av dem har forklart seg tidligere. Det ene av disse vitner var advokat Jan Paus som var leder av avdelingen for ansvarsforsikring i Storebrand på tiden for utformingen av de aktuelle forsikringsvilkår. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter for Høyesterett som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.
UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har sammenfatningsvis gjort gjeldende:
Ansvarsforsikring kan tegnes i to hovedformer: alminnelig ansvarsforsikring for økonomiske følger av tingskade - slik det her er gjort - og forsikring mot ansvar for almen formueskade. Formueskadeforsikringen er negativt begrenset mot ansvarsforsikringen for tingskade gjennom en bestemmelse om at selskapet ikke svarer for ansvar "som gjelder skade på en annens person eller ting (herunder fast eiendom og dyr)". Forsikringen mot tingskadeansvar grenser her mot formueskadeforsikringen, slik at det mellom de to forsikringstyper hverken er overlapping eller noe udekket felt. En formueskadeforsikring ville ha dekket kommunens ansvar i dette tilfellet. Slik forsikring hadde kommunen imidlertid ikke. Det var heller ikke vanlig den gang, men i dag tegner kommunene som regel også formueskadeforsikring, noe som betinger et tillegg i ansvarsforsikringspremien på ca 35 prosent.
Når det gjelder tolkingen av den omtvistede skadeklausul, anfører kommunen for det første at det rent språklig ikke er riktig å karakterisere huset som "tapt", slik lagmannsretten har lagt til grunn. Etter en utbedring av vannskaden, som allerede er erstattet med kr 75000, ville eiendommen ha vært i samme stand som før flommen som inntraff i oktober 1987. Begrepet "tapt" må etter vanlig språkbruk forstås derhen at den aktuelle gjenstand er borte rent fysisk.
Lagmannsretten har ikke drøftet om det er en forutsetning for ansvar under polisen at det først oppstår en fysisk skade - slik som flomskaden her. Hvorvidt feilplasseringen av huset oppdages før eller etter at fysisk skade er oppstått, vil bero på tilfeldigheter. For å få konsekvens i dekningsreglene, må disse tilfellene behandles likt. Dersom feilplasseringen oppdages før noen skade er inntruffet, fremtrer det enda klarere at det vil være unaturlig å si at eiendommen er gått tapt fordi det statistisk sett vil skje en vannskade om fem år.
Begrepet "tap" ble først innført i forsikringsvilkårene etter 1984. Tidligere inneholdt ikke vilkårene noen definisjon av begrepet "skade". Det var ikke hensikten med innføringen av definisjonen å utvide dekningsomfanget (skadefeltet), men bare å presisere at tap av løsøregjenstander skulle anses som "skade". Likeledes var meningen å gjøre det klart at også annet økonomisk tap som var en følge av fysisk skade, var dekket. De fleste andre skadeforsikringsselskapene i Norden har nå en lignende definisjon i sine vilkår.
Lagmannsretten har stillet for store krav til presisjon ved selskapets utforming av vilkårene på dette punkt. Retten har da oversett at det er viktig at vilkårene ikke får et omfang som er unødvendig stort. Det presisjonsnivå lagmannsretten har forutsatt, ville føre til så omfattende og detaljerte definisjoner i vilkårene at de ville bli vanskeligere å forstå for forsikringstagerne.
Forsikringsselskapet fremhever at det er en sentral hovedregel i all forsikring at man skiller mellom fysisk skade og almen formueskade. Ansvaret for formueskade må dekkes ved egen forsikring.
Den ankende part bestrider at tapet i denne sak kan kreves erstattet etter reglene om redningsomkostninger i FAL 1930 §52 og §53.
Heller ikke kan avtaleloven §36 komme til anvendelse.
UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Uni Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes.
2. Uni Storebrand Skadeforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Ringerike kommune henholder seg til lagmannsrettens dom. Kommunen har i det vesentlige vist til og nærmere utdypet og supplert den begrunnelse som er gitt i dommen. I tillegg har kommunen opprettholdt sin subsidiære anførsel for lagmannsretten om at kravet også kan bygges på reglene om erstatning for redningsomkostninger i FAL §53 jf §52.
Kommunen har godtatt at det i erstatningsbeløpet som lagmannsretten har fastsatt i domskonklusjonens punkt 2, skal fragå en egenandel på kr 5000, og har nedlagt slik påstand:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Ringerike kommune kr 365000,- - trehundreogsekstifemtusenkroner - med tillegg av 18 - atten - prosent rente pro anno fra forfall basert på Ringerike herredsretts dom i sak nr. 28/1988 A og til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler UNI Storebrand Skadeforsikring AS til Ringerike kommune kr 59006,- - femtinitusenogsekskroner - med 18% renter fra 18. mars 1992 til betaling skjer.
3. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale saksomkostninger til Ringerike kommune også for Høyesterett."
Jeg er under tvil kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse.
Innledningsvis vil jeg bemerke at den tidligere forsikringsavtaleloven av 1930 (FAL) som her kommer til anvendelse, ikke inneholder regler om hvilke tap de ulike ansvarsforsikringer dekker. Således har loven på dette området heller ikke fravikelige lovbestemmelser som kan supplere forsikringsavtalen på punkter der denne er uklar. Spørsmålet om hvilke tap UNI Storebrand svarer for, reguleres derfor helt ut av den inngåtte avtale. - Det samme ville for øvrig gjelde etter den nye forsikringsavtaleloven av 1989.
Begge parter har festet seg sterkt ved ordlyden i definisjonen av tingskade i vilkårenes §7 nr 2 som jeg tidligere har gjengitt. Det er da særlig begrepet "tap" prosedyren har dreiet seg om. Forsikringsselskapet mener at dette må leses som om ordet "fysisk" også hadde stått foran "tap". Det er i denne forbindelse vist til advokat Jan Paus' vitneforklaring om at utformingen av definisjonen bare var ment å klargjøre at tap av en ting er likestilt med skade på tingen. Med "tap" hadde man ikke tenkt økonomisk tap, men bare "den fysiske ikke-tilstedeværelse" av tingen. Kommunen derimot hevder at det mellomliggende ord "eller" viser at det her dreier seg om to selvstendige alternativer. Når "fysisk" ikke er brukt foran "tap", må man derfor også kunne fange opp annet tap av økonomisk karakter - iallfall hvis man står overfor en økonomisk skade som er så inngripende at den må likestilles med tap. Dette er tilfellet her hvor bygningen har tapt sin funksjon som bolighus.
Jeg kan ikke se at denne ordfortolkningen bringer oss nærmere løsning av saken. Forsikringsvilkårenes §7 nr 2 gir klart uttrykk for at dekningen gjelder erstatningsansvar for tingskade på løsøre og fast eiendom. Utover dette gir definisjonen av tingskade ingen veiledning i denne sak. Allerede begrepet "tingskade" gir imidlertid tilstrekkelig beskjed om at det man kan kalle almen eller abstrakt formueskade, faller utenfor dekningen. Begrepene "tap" og "fysisk skade" blir da så vidt jeg kan skjønne, synonyme begreper i denne form for ansvarsforsikring. Jeg nevner i den forbindelse at FAL bruker "skade" som fellesbetegnelse for fysisk beskadigelse, omkostninger og annet tap som assurandøren etter vilkårene skal erstatte, se Motiver til Norsk Sjøforsikringsplan av 1964 (NSPL 1964) side 1. I NSPL 1964 og i de vilkår som i dag benyttes i de alminnelige ansvarsforsikringer for skip, den såkalte P & I forsikring, samt i forsikringsavtaleloven av 1989 er "skade" utskiftet med "tap" som fellesbetegnelse. Om det i det konkrete tilfelle er naturlig å snakke om erstatningsansvar for tap eller for skade, er så vidt jeg kan skjønne, et rent praktisk spørsmål. Gjelder ansvaret for eksempel en løsøregjenstand som er forsvunnet eller totalskadet, vil man vel praktisk sett si at gjenstanden er tapt. Dreier det seg derimot om omkostninger ved å reparere en beskadiget gjenstand, vil det være mest naturlig å snakke om ansvar for skade. Begrepet "totaltap", det vil si fullstendig tap, som også omfatter hundre prosent beskadigelse, av hele forsikringsgjenstanden, har bare reell betydning i tingsforsikring, som for eksempel villaeierforsikring. Oppgjørsreglene for totaltap der kan ofte være andre enn for partiell skade eller partielt tap. Denne sondring har man ikke i ansvarsforsikring.
Spørsmålet blir da om man kan utlede noen bestemt løsning av at klausulen gjelder erstatningsansvar for "tingskade ... påført ... fast eiendom".
Siden det fra kommunens side har vært anført at siste punktum i de siterte vilkår direkte løser saken, bemerker jeg at dette åpenbart ikke kan føre frem. Denne passus regulerer bare økonomiske følger av et inntruffet erstatningsansvar for tingskade.
Det foreligger bare sparsomme opplysninger om forsikringspraksis for så vidt gjelder forsikring av ansvar for tingskade. Under ankeforhandlingen ble det reist spørsmål om praksis under formueskadeforsikring. Selskapets prosessfullmektig opplyste at han ikke kjente til noe sammenlignbart tilfelle hvor krav hadde vært reist under en ansvarsforsikring for almen formueskade. En viss praksis er dokumentert i selskapets favør når det gjelder ansvarsforsikring for tingskade. Således har selskapet fremlagt flere uttalelser fra Forsikringsskadenemnda - nr 764, 875, 1031 og 1050 - som nokså sterkt går i denne retning. På den annen side har kommunen fremlagt n uttalelse fra Forsikringsskadenemnda - nr 156 - som vel muligens kan sies å trekke i motsatt retning. Disse uttalelsene kan neppe antas å ha etablert noen fast assurandørpraksis angående det foreliggende spørsmål, og de har en begrenset betydning for Høyesteretts avgjørelse av denne sak.
Kommunen har påberopt seg avtaleloven §36, som ble vedtatt samtidig med at den tilsvarende spesialbestemmelsen i FAL §34 ble opphevet. Bestemmelsen er påberopt som et moment ved tolkingen av forsikringsvilkårene. Jeg finner ikke at bestemmelsen har noen plass i denne sak. Det er, som selskapet fremhever, ikke urimelig å tilby en begrenset forsikring.
Avgjørende for mitt syn blir da spørsmålet om hva som fremtrer som den mest naturlige avgrensning når man tar hensyn til forsikringens karakter.
Vi har i denne sak med en ansvarsforsikring å gjøre, hvor riktignok tingskadebegrepet inngår som en begrensning av dekningen, men det dreier seg ikke om en tingsforsikring.
Dernest fremhever jeg at det i vår sak er tale om det vi vel fortsatt kan kalle den alminnelige ansvarsforsikringen, som klart er den mest utbredte form for ansvarsforsikring. Denne forsikringstype inngår også som regel i en "pakke" sammen med tingsforsikringer som for eksempel forsikring av bolig, forretningsbygg, kontorlokaler, lystbåt m v, og tegnes av så vel private som næringsdrivende, kommuner o a. Slike ansvarsforsikringer dekker - i motsetning til ansvarsforsikring mot almen formueskade - personskader og tingskader på mark, skog, bygninger og løsøre. Der slik skade inntreffer, omfatter assurandørens ansvar også formuestap som er en følge av tingskaden. UNI Storebrands prosessfullmektig opplyste under ankeforhandlingen at den gang forsikringen i saken her ble tegnet, var det ikke vanlig å tilby forsikring mot almen formueskade til andre enn utøvere av spesielle yrker som for eksempel advokater, revisorer, regnskapsførere og andre liberale yrkesutøvere. Det var den gang ikke vanlig for kommuner å tegne slik forsikring. I dag gjøres dette for kommunene med tillegg på ca 35 prosent i premien.
Det er disse alminnelige ansvarsvilkår som skal gis en avgrensning mot den mindre utbredte forsikringsform for almen formueskade. Jeg ser det da slik at man i et grenseområde må foreta en kategorisering. Som forsikringsselskapet har pekt på, grenser de to ansvarsforsikringstypene her inn mot hverandre, idet ansvarsforsikringen mot almen formueskade er negativt begrenset mot den alminnelige ansvarsforsikringen ved at ansvar for formueskade som er en følge av tingskade, er unntatt fra dekningen. Det dreier seg da om å henføre det foreliggende tilfelle til den ene eller andre forsikringsform. Jeg finner det naturlig å stille spørsmål om forsikringstilfellet ligner mest på kjerneområdet i den ene eller den andre kontraktstypen. Dette er en tilnærming til avtalens typiske funksjoner som også tar hensyn til hva som generelt sett vil være naturlige forventninger hos medkontrahentene.
Spørsmålet blir om erstatningsansvaret for husets feilaktige plassering mest nærliggende må ses som et ansvar for: 1) en skade på den faste eiendom, huset, eller 2) en skade på huseierens almene formuesstilling.
Her er erstatningsansvaret knyttet til feilplasseringen av huset med den følge at det ved rettskraftig dom er fastslått at huset er ubeboelig og derfor ubrukelig, med mindre det blir hevet på det sted det står. Den handling som utløste kommunens erstatningsansvar, er altså direkte knyttet nettopp til huset. Fordi feilplasseringen av huset har ført til stor risiko for at det vil bli påført flomskader, er kommunen blitt erstatningsansvarlig for omkostningene ved å heve dette. Saken gjelder med andre ord omkostninger som kommunen er pålagt for å hindre fremtidige skader på huset. Et erstatningsansvar for den type skader som søkes unngått ved hevningen av huset, er omfattet av en ansvarsforsikring for tingskade. I dette tilfellet har altså det ansvarsbetingende forhold medført en så stor risiko for fremtidig skade på huset, at kommunen - før skaden er inntrådt - blir erstatningsansvarlig for tiltak for å hindre skaden. Jeg er blitt stående ved at ansvar for slike tiltak i denne sammenheng må likestilles med ansvar for direkte skade på huset og derfor omfattes av vilkårenes §7 nr 2. Jeg viser i den forbindelse til at det her er spørsmål om rekkevidden av en ansvarsforsikring. Det kan da - slik jeg ser det - ikke være avgjørende om selve den fysiske skaden er inntrådt, når kommunens ansvar for tiltak for å unngå at huset blir skadet allerede er pådratt.
Etter forsikringsvilkårenes §1 dekkes ansvaret for skade som oppdages i forsikringstiden. Oppdagelsestidspunktet er med andre ord utløsende for assurandørens ansvar. Det erstatningsansvar denne sak gjelder, er omkostningene med å heve huset ved å bygge på grunnmuren, slik at den blir ca 1 meter høyere. Assurandørens ansvar utløses da i det øyeblikk det oppdages at huset gjennom kommunens forsømmelse er plassert så lavt at det kan fastslås at det i fremtiden vil bli påført skade. Etter min mening ville assurandørens ansvar derfor ha inntrådt selv om feilplasseringen hadde vært oppdaget og utbedret før flommen kom.
Jeg vil for ordens skyld tilføye at jeg ikke utelukker at ansvarsforsikring mot almen formueskade for enkelte yrkesgrupper, som for eksempel arkitekter, byggtekniske konsulenter m v, kan være tegnet ut fra slike forutsetninger at et tilfelle av den karakter vi har å gjøre med i denne sak, da vil måtte anses dekket under formueskadeforsikringen. Det er ikke under ankeforhandlingen opplyst noe om hvilke følger avgjørelsen i denne sak vil kunne få i slike tilfelle, hvor blant annet forskjell i forsikringssum kan være av betydning for sikredes dekning.
Etter dette må lagmannsrettens dom stadfestes, idet jeg også er enig i omkostningsavgjørelsen, dog slik at det gjøres fradrag i erstatningsbeløpet for kommunens egenandel, overensstemmende med kommunens påstand. Det må derfor utformes ny domskonklusjon.
I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør kommunen tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett. Kommunens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave. Saksomkostningene fastsettes til kr 30 829,40, hvorav kr 2 829,40 er for utgifter.
Jeg stemmer for denne dom:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S betaler til Ringerike kommune 365000 - trehundreogsekstifemtusen - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra forfall, basert på Ringerike herredsretts dom i sak nr 28/1988, til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler UNI Storebrand Skadeforsikring A/S til Ringerike kommune 59006 - femtinitusenogseks - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 18 mars 1992 til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler UNI Storebrand Skadeforsikring A/S til Ringerike kommune 30829,40 - trettitusenåttehundreogtjueni 40/100 - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.