HR-1993-1376-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-24 |
| Publisert: | HR-1993-01376s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-01376S , jnr 546/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §247, Straffeprosessloven (1981) §383, §248, §388, §417 |
Saken gjelder videre kjæremål angående begjæring om skriftprøve i privat straffesak.
A har 14 juni 1992 reist privat straffesak mot B med krav om fellelse etter straffeloven §247 første og annet straffalternativ, jf straffeloven §248. Det er også påstått mortifikasjon og gjort krav på oppreisning med kr 500.000, samt saksomkostninger.
I stevningen begjærte A at B skulle pågripes og fengsles. Denne begjæring ble ikke tatt til følge, se Rt-1992-1359.
Bergen byrett oppnevnte 15 mars 1993 skriftgransker Randi Borlaug til å granske om tilbakekalling av fullmakt 20 juni 1987 er skrevet av B. Det var i stevningen hevdet at denne erklæring var skrevet av dennes søster, C - saksøkerens tidligere kone. I prosesskrift av 28 mars 1993 krevde A at også skriftsakkyndig Knut Berglia ble oppnevnt som sakkyndig. Videre krevde A skriftprøver av C, D og E (søster av F).
Bergen byrett avsa 29 mars 1993 beslutning med slik slutning:
"Skriftekspert Knut Berglia oppnevnes som skriftekspert ved siden av Randi Borlaug til å vurdere hvor vidt det er B som har skrevet tilbakekall av fullmakt 20. juni 1987.
Begjæring om skriftprøve av C, D og E avvises."
A påkjærte til Gulating lagmannsrett avgjørelsen om skriftprøver av andre enn B. Lagmannsretten avsa 23 april 1993 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes. 2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse å betale Bs saksomkostninger i kjæremålssaken til det offentlige med kr 990,- - kronernihundreognitti 00/100."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, og A har i det vesentligste anført:
Det anføres som saksbehandlingsfeil at saksøktes tilsvar ikke ble gjort tilgjengelig for A før lagmannsrettens kjennelse ble avsagt, jf straffeprosessloven §383. Videre påberopes det som saksbehandlingsfeil at A ikke ble gitt anledning til å uttale seg før B fikk oppnevnt offentlig forsvarer.
Lagmannsretten tar feil når det legges til grunn at det bare er spørsmålet om B har skrevet fullmakten som har betydning i denne saken. Skriftprøver fra de øvrige personer kan være med å opplyse saken, og det kan føre til en utvidelse av påstanden.
Lagmannsretten har ikke foretatt en vurdering av begjæringen opp mot straffeprosessloven §417 annet ledd annet punktum. Det er heller ikke foretatt vurdering av om vitner som det er bedt om skriftprøve fra, har plikt til dette.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises."
B hevder i kjæremålstilsvaret at det A gjør gjeldende i relasjon til lagmannsrettens kjennelse, er grunnløst. Denne måten å bruke rettsapparatet på er rent misbruk og er en vidløftiggjøring av saken. Det er vist til at A i sak 92130 M for Ålesund byrett ble ilagt en rettergangsbot på kr 5.000.
Skriftgransker Borlaug Olsen avga 16 april 1993 erklæring i saken og konkluderer med at det er B som har skrevet det omstridte skrivet. Dersom A nå opprettholder sin avtale med byrettsdommer Greve, faller dermed As søksmål mot B bort.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot kjennelse som lagmannsretten har truffet etter kjæremål. Ved et slikt videre kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse, jf straffeprosessloven §388. Utvalget kan imidlertid prøve om det foreligger feil lovtolking eller feil vedrørende saksbehandlingen for lagmannsretten.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har begått noen saksbehandlingsfeil ved å treffe sin avgjørelse uten å forelegge tilsvaret for den kjærende part. Utvalget anser at lagmannsretten med hjemmel i straffeprosessloven §383 annet ledd kunne avgjøre kjæremålet, idet tilsvaret ikke inneholdt nye faktiske opplysninger av betydning for avgjørelsen.
Etter loven er utvalgets kompetanse begrenset til prøving av mulige saksbehandlingsfeil ved lagmannsretten, ikke ved by- eller forhørsrett.
Utvalget anser det klart at lagmannsretten ikke har begått noen feil ved tolking av lovforskrift.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Den oppnevnte forsvarer for saksøkte fremsatte for lagmannsretten krav på saksomkostninger for det offentlige. Slikt krav er ikke fremsatt for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.