HR-1993-144-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-12 |
| Publisert: | HR-1993-00144k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00091 A - Høyesterett HR-1993-00144K , jnr 47/1993. |
| Parter: | Ragnvald Kransberg (advokat Ole Løken) mot Sissel Gran Jensen (advokatfirma Tobiassen, Sannrud og Jan Jensen Skedsmo v/advokat Helen Sæter) Hjelpeintervenient i hovedsak og ankemotpart i regressøksmål: Østfold Brønnboring A/S (advokat Camillo Mordt). |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §69, §172, §179, §180, §181, §80 |
Ragnvald Kransberg, heretter kalt Kransberg, og ekteparet Sissel Gran Jensen og Jan Jensen, heretter kalt Jensen, er eiere av to naboeiendommer i Kråkerøy kommune. Kransberg reiste ved stevning av 9 november 1990 sak ved Fredrikstad byrett mot Jensen med krav om erstatning begrenset oppad til kr 500.000,-. Kravet hadde sin bakgrunn i at vannet i Kransbergs brønn var blitt skadet etter at Jensen hadde latt utføre boring og sprengning av brønn på sin eiendom. I tilsvaret reiste Jensen i medhold av tvistemålsloven §69 regressøksmål mot Østfold Brønnboring AS, heretter kalt ØB.
Fredrikstad byrett avsa den 25 september 1991 dom med slik slutning:
"1. I hovedsøksmålet.
Sissel Gran Jensen og Jan Jensen frifinnes.
I regressøksmålet.
Østfold Brønnboring A/S frifinnes.
2. Ragnvald Kransberg dømmes til å betale Sissel Gran Jensen og Jan Jensen sakens omkostninger med kr 57.680, - - femtisjutusensekshundreogåttikroner -, hvorav Østfold Brønnboring A/S' saksomkostninger dekkes med kr 28.000,- - tjueåttetusenkroner - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse. I tillegg må saksøker dekke omkostninger til det offentlige, sakkyndige og vitner etter separat oppgave."
Kransberg anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og ØB ble ved anken varslet i medhold av tvistemålsloven §80 om at ansvar ville bli gjort gjeldende mot ØB, hvis Kransberg fikk medhold i saken mot Jensen. I anken nedla Kransberg påstand om å ble tilkjent erstatning oppad begrenset til kr 200.000,-. I anketilsvaret erklærte Jensen aksessorisk anke i regressøksmålet mot ØB. ØB erklærte hjelpeintervensjon til støtte for Jensen i hovedsaken, samtidig som ØB var ankemotpart i regressøksmålet. Eidsivating lagmannsrett avsa den 16 november 1992 dom med slik slutning:
"1. Sissel Gran Jensen og Jan Jensen betaler en for begge og begge for en 122.000,- - etthundreogtyvetotusen - kroner til Ragnvald Kransberg.
2. Østfold Brønnboring A/S betaler 122.000,- - etthundreogtyvetotusen - kroner til Sissel Gran Jensen og Jan Jensen i fellesskap.
3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Østfold Brønnboring A/S 55.430 - femtifemtusenfirehundreogtretti - kroner til Sissel Gran Jensen og Jan Jensen i fellesskap.
Saksomkostninger for øvrig idømmes ikke.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Kransberg har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kransberg har i hovedsak anført:
Kransberg har hele tiden krevd å bli holdt skadesløs, og kravet har tatt utgangspunkt i at retten skulle fastsette en skjønnsmessig erstatning. Kravet i stevningen bygget på en løsning som gikk ut på å etablere tilknytning til offentlig vannforsyning. Dette ville bli dyrt og ville gi Kransberg en fordel i forhold til tidligere situasjon, og det har hele tiden vært erkjent at dette kanskje ikke var det beste skjønnsgrunnlag.
Ankeerklæringen bygget på å etablere en situasjon mer lik den tidligere ved boring av ny brønn. Da sakkyndige mente at det var stor risiko for at dette ikke ville gi akseptabelt resultat, var dette skjønnstema også lite tjenlig.
Under sakens siste faser ble det klargjort at det antakelig ville bli anlagt offentlige ledninger, men det var uvisst når dette kom. Etter samtaler i retten ble man enige om at dette ga et bedre utgangspunkt for rettens skjønn, og skjønnstemaet ble derfor utgiftene og ulempene ved i en ubestemt tid å kjøre vann til en egen tank som da måtte etableres. Retten har utmålt erstatningen etter dette prinsipp og har anslått den aktuelle tid til 5 år.
Påstanden var fremsatt slik at det ble overlatt til rettens skjønn å fastsette den riktige erstatning. Når retten fastslår fullt ansvar og setter erstatningen til kr 122.000,-, så påstås saken å være tapt fullstendig. Dersom retten mener at stevningens krav avviker så meget fra det endelige resultat, at saken ikke kan anses vunnet fullstendig, gjøres subsidiært gjeldende at ankesaken for lagmannsretten må anses vunnet i forhold til den nedlagte påstand, og at Kransberg i hvert fall må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Det gjøres i den forbindelse gjeldende at det ikke er mulig å lese av premissene om lagmannsretten har foretatt en slik vurdering, og dette påberopes som en saksbehandlingsfeil.
Det anføres endelig at lagmannsretten har lagt galt faktum til grunn når det gjelder påstand i ankeerklæringen, idet denne påstås å være begrenset til kr 300 000,-, mens den rettelig var begrenset oppad til kr 200.000,-, som i endelig påstand for lagmannsretten.
Kransberg har nedlagt slik påstand:
"1. Jan Jensen og Sissel Gran Jensen og Østfold Brønnboring AS tilpliktes å betale Ragnvald Kransberg sakens omkostninger med ialt kr 124.112,-, hvorav Østfold Brønnboring AS kun hefter for kr 93.108,-.
Ansvaret er ellers solidarisk.
Subsidiært:
2. Jan Jensen og Sissel Gran Jensen og Østfold Brønnboring AS tilpliktes å betale Ragnvald Kransberg sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 93.108,-
Subsidiært:
3. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse av 16. november 1992 oppheves, for så vidt gjelder kjærende parts krav, og hjemvises til ny behandling.
og i alle tilfelle:
4. Jan Jensen og Sissel Gran Jensen og Østfold Brønnboring AS tilpliktes å betale Ragnvald Kransberg omkostninger vedrørende kjæremål med kr 3.500,- og med tillegg av rettens gebyr."
Jensen har i kjæremålstilsvaret erklært aksessorisk kjæremål i regressøksmål mot ØB.
Jensen har i hovedsak anført:
Kransberg krevde i stevningen erstatning begrenset oppad til kr 500.000,-, basert på omkostningene ved fremføring av ledninger fra kommunalt anlegg. Det var først etter forhandlinger i første instans at det ble erkjent at dette ville gi ham en fordel/verdiøkning som det måtte gjøres fradrag for, og påstanden ble i ankeerklæringen redusert til kr 200.000,-. Utgangspunktet for beregningen ble fremdeles angitt å være utgifter ved fremføring til offentlig ledning. Alternativt ble krevd utgifter til boring av ny brønn. Lagmannsretten så bort fra disse grunnlag og foretok en skjønnsmessig beregning av lidt tap og fremtidige utgifter ved tilkjøring av vann frem til realisering av kommunalt anlegg. Kransberg ble tilkjent et beløp som var betydelig lavere enn det han krevde.
Det anføres at spørsmålet om en sak skal anses vunnet, må avgjøres ut fra en sammenligning mellom påstand og domsresultat.
Det bestrides at det foreligger saksbehandlingsfeil i form av manglende domsgrunner.
Vedrørende regressøksmålet gjøres gjeldende at ØB må tilpliktes å erstatte Jensens samtlige saksomkostninger som saksanlegget har påført Jensen.
Jensen har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Sissel Gran Jensen og Jan Jensen tilkjennes saksomkostninger vedrørende kjæremål med kr 3.000,-."
I regressøksmålet/aksessorisk kjæremål:
"Østfold Brønnboring A/S tilpliktes å erstatte Sissel Gran Jensen og Jan Jensen ethvert omkostningsbeløp de måtte bli pålagt å betale Ragnvald Kransberg."
ØB har i sitt tilsvar fremholdt at erstatningens beregningsgrunnlag er endret i forhold til stevning og ankeerklæring, og at den erstatning som ble utmålt, må oppfattes som en ulempeserstatning og ikke en erstatning som satte Kransberg i "samme stilling". Saksøkte i regressøksmålet så det som en klar gevinst for seg at beregningsgrunnlaget ble endret, og det må antas at Kransberg helst hadde sett den opprinnelige tapsberegning lagt til grunn.
Som hjelpeintervenient har ØB nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Hjelpeintervenienten tilkjennes saksomkostninger med kr 3.000,-"
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd til å gjelde spørsmålet om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven.
Lagmannsretten har begrunnet saksomkostningsavgjørelsen slik:
"Sammenholdt med de opprinnelige påstander i stevningen og ankeerklæringen om erstatning for kostnader ved tilknytning til kommunal vannledning må saken mellom
Kransberg og Jensen anses dels vunnet dels tapt.
I medhold av tvistemålsloven §174 første ledd og §180, annet ledd tilkjennes saksomkostninger hverken for byretten og lagmannsretten, idet retten ikke finner grunn til å anvende unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd."
I ankeerklæringen krevet Kransberg å bli satt i samme stilling som om ødeleggelsen av brønnvannet ikke var skjedd. Han anga to ulike muligheter for gjenoppretting av skaden, og nedla påstand med krav om erstatning oppad begrenset til 200.000,- kroner. Lagmannsretten tilkjente ham 122.000,- men ut fra et utmålingsalternativ som ikke var påberopt i anken, men som partene, etter det som er opplyst, forhandlet seg frem til under ankeforhandlingene. Påstandsbeløpet ble opprettholdt.
Kjæremålsutvalget forstår lagmannsretten slik at retten har lagt til grunn at Kransberg i ankeerklæringen krevet erstatning for gjenoppretting av skaden med utgangspunkt i hva det ville koste å knytte seg til kommunalt anlegg. Utvalget er enig i at dersom dette må legges til grunn, ville det være riktig å avgjøre omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174, idet han da ikke kunne sies å ha vunnet saken fullstendig. Etter kjæremålsutvalgets syn fremstår det imidlertid som rimelig og riktig å forstå ankeerklæringen slik at Kransberg mener å overlate erstatningsutmålingen til rettens skjønn, uten at det kreves at erstatningen skal baseres på tilknytning til kommunal ledning. At han under hovedforhandlingen inngår på et tredje alternativ, synes også å underbygge dette. Kjæremålsutvalget finner på dette grunnlag at anken må sies å ha ført frem, slik at omkostningsspørsmålet skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Omkostningsavgjørelsen for lagmannsretten må derfor oppheves, og spørsmålet må behandles på nytt av lagmannsretten.
Ut fra den sammenheng det er mellom saksomkostningsavgjørelsen for byretten og lagmannsretten, oppheves også omkostningsavgjørelsen for byretten. Utvalget tar ikke derved stilling til om avgjørelsen må bli den samme for byretten som for lagmannsretten.
Ved den nye vurderingen av omkostningsspørsmålene må lagmannsretten også ta stilling til om det er grunnlag for kravet fra Sissel Gran Jensen og Jan Jensen om at Østfold Brønnboring A/S skal erstatte dem de omkostninger de eventuelt måtte bli tilpliktet å betale til Kransberg.
Omkostningsspørsmålet for utvalget bør utstå til endelig avgjørelse av saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens dom punkt 3 siste setning oppheves.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.