HR-1993-145-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-12 |
| Publisert: | HR-1993-00145k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 145 K/1993, jnr 33/1993. |
| Parter: | Stolt Tankers & Terminals (advokat Kjell Nyborg) (Holdings) SA/ Stolt-Nielsen Inc mot Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S (advokat Erik Blaker). |
| Forfatter: | Skåre, Schei, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §36, §54, §179, §32, §404 |
Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S ("Vesta") anla ved stevning av 6 januar 1992 søksmål ved Bergen byrett mot Stolt Tankers and Terminals (Holdings) S.A./Stolt-Nielsen Inc. ("Stolt-Nielsen").
I stevningen for byretten nedla Vesta slik påstand:
"1. Det fastsettes at et erstatningssøksmål hører hjemme for norsk domstol og at norsk materiell rett skal legges til grunn.
2. Det fastsettes at saksøker ikke er ansvarlig for avtalebrudd.
3. Det fastsettes at saksøker ikke er forpliktet til å utbetale mer enn USD 7.300.000,- for skader oppstått i forsikringsperioden 31. mars 1990 - 31. august 1991.
4. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S tilkjennes saksomkostninger."
Stolt-Nielsen, som har forretningsadresse i Greenwich, Connecticut, USA, påsto saken avvist, blant annet under henvisning til manglende verneting.
Bergen byrett avsa 14 september 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse betaler Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S kr 140.520,- - hundreogførtitusenfemhundreogtyve - kroner til Stolt Tankers and Terminals (Holdings) S.A./Stolt Nielsen Inc. til dekning av sakens omkostninger."
Vesta påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 17 desember 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes for byretten til avgjørelse av påstandens punkt 3.
2. Saken fremmes for byretten til avgjørelse om det foreligger avtale mellom Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S og Stolt Tankers and Terminals (Holdings) S.A. Stolt Nielsen Inc. for perioden 1. september 1991 - 28. februar 1993 og om det i tilfelle foreligger mislighold av avtalen fra Vestas side.
3. Saksomkostningsspørsmålet for byretten og lagmannsretten utstår til endelig dom."
Stolt-Nielsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har gjort seg skyldig i feil saksbehandling og feil tolking av lovforskrift.
Kjæremålsgrunnene er nærmere utdypet i prosesskrift datert 26 januar 1993 hvorfra hitsettes:
"Avgjørelsen av lagmannsretten er uklar. Slik de kjærende parter leser lagmannsrettens kjennelse antas det at påstand 1 i stevningen til Bergen byrett er blitt avvist. Det er i alle fall svært viktig å få klarhet i om lagmannsrettens kjennelse har eller ikke har endret Bergen byretts kjennelse som har avvist også påstand 1 i kjæremotpartens stevning. Det kan ikke sees at lagmannsretten har tatt standpunkt til dette forhold. Dette må i seg selv være nok til å oppheve lagmannsrettens kjennelse. Lagmannsrettens kjennelse pkt. 2 synes basert på en misforståelse av partenes anførsler og er i beste fall uklar. Det er på det rene at ingen av partene pretenderer at det foreligger en forsikringsavtale for perioden 1. september 1991 - 28. februar 1993 og da trengs det selvfølgelig ikke noen domstolsbehandling om en slik forsikringsavtale foreligger og om den er misligholdt. Dersom lagmannsretten mener at det er pretendert at det foreligger en forsikringsavtale for perioden 1. september 1992 - 28. februar 1993 er det en grov misforståelse av de kjærende parters anførsel på dette punkt og således en saksbehandlingsfeil. Det antas også å foreligge uriktig tolking av tvistemålsloven §36 når lagmannsretten kommer til at det foreligger avtale om verneting. Det eksisterer hverken en muntlig eller skriftlig avtale om verneting. Enn videre tør det være lite tvilsomt at erstatningssaken hører naturlig hjemme i USA hvor erstatningssaken er oppe til rettslig prøvelse/avgjørelse. Det foreligger heller ikke rettslig interesse etter tvistemålsloven §54 for en amputert sak i Norge. Fordringsverneting etter tvistemålsloven §32 foreligger heller ikke i Norge blant annet fordi kjæremotparten har utbetalt mer i erstatning for perioden 1. mars 1990 til 31. august 1991 enn det som kjæremotparten mener å skylde de kjærende parter."
Stolt-Nielsen har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt. Lagmannsrettens kjennelse punkt 2 oppheves.
2. Subsidiært. Saken avvises fra Bergen byrett for så vidt angår stevningens pkt. 1 og 2.
3. Under enhver omstendighet tilkjennes de kjærende parter saksomkostninger for Høyesterett."
Vesta har gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt både i resultat og begrunnelse, og har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes for pkt. 1 og 2 i lagmannsrettens slutning.
2. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse i saken er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404. Utvalget kan ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse eller rettsanvendelse.
Kjæremålet knytter seg til punkt 2 i lagmannsrettens kjennelse, der lagmannsretten tillater fremmet sak "til avgjørelse om det foreligger avtale mellom Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S og Stolt Tankers and Terminals (Holdings) S.A./Stolt-Nielsen Inc. for perioden 1. september 1991 - 28. februar 1993 og om det i tilfelle foreligger mislighold av avtalen fra Vestas side". I kjæremålet gjøres det gjeldende at lagmannsretten har misforstått partenes anførsler, idet ingen har hevdet at det foreligger en forsikringsavtale for denne perioden.
Spørsmålet om hvordan Vestas påstand for byretten - en påstand som for øvrig dels er uriktig, dels høyst uklar - er å forstå, er et bevisspørsmål som ikke kan overprøves i et videre kjæremål. Utvalget er imidlertid enig med de kjærende parter i at punkt 2 i lagmannsrettens slutning ikke har fått noen heldig utforming, verken ut fra det retten i premissene sier at Vesta har rett til å få prøvet for byretten, eller i relasjon til det som det kan gis fastsettelsesdom for, jf tvistemålsloven §54. Kjæremålsutvalget legger imidlertid til grunn at det ikke mellom partene er uklart hva Vesta ønsker dom for, og at påstanden kan klargjøres uten at dette medfører noen realitetsendring av betydning for kjæremålssaken. Utvalget finner ikke grunn til å oppheve lagmannsrettens kjennelse på grunn av saksbehandlingsfeil i denne forbindelse.
Videre er påkjært lagmannsrettens avgjørelse av at det er verneting i Norge for denne del av saksanlegget mot de kjærende parter.
I forbindelse med drøftelsen av saksanlegget knyttet til forsikringsavtalen for tiden 1 mars 1990 - 31 august 1991 (punkt 3 i påstanden i stevningen), har lagmannsretten lagt til grunn som bevist at partene har avtalt norsk jurisdiksjon, og at dette også gjelder søksmålet fra Vestas side om denne avtalen.
Ved bedømmelsen av vernetingsspørsmålet i forbindelse med punkt 2 i påstanden i stevningen, har lagmannsretten tatt utgangspunkt i at det i stevningen fra Stolt-Nielsen i det søksmålet som ble anlagt i USA blant annet mot Vesta, er anført at det ble inngått en avtale om en fornyet "forsikringspakke" for en treårsperiode, og at Vesta har "misligholdt forpliktelser av forskjellig karakter." Lagmannsretten har ikke funnet det tvilsomt at Stolt-Nielsen pretenderer at "den siste 18 månederspolisen i sitt innhold var lik den for de første 18 måneder med unntak av bestemmelsen om fast maksimumstillegg". Den bevisbedømmelsen lagmannsretten her har foretatt, kan utvalget ikke overprøve.
På bakgrunn av nevnte pretensjon fra de saksøkte kan kjæremålsutvalget ikke se at det er noen feil ved lagmannsrettens lovtolking når retten kommer til at avtalens jurisdiksjonsklausul må anvendes også for det søksmål som er anlagt av Vesta vedrørende påstått avtale i forbindelse med annen periode av forsikringspakken. Lagmannsrettens rettsanvendelse i denne forbindelse kan neppe i seg selv sies å innebære noen lovtolking.
Lagmannsretten har ikke tillatt fremmet det saksanlegg som er kommet til uttrykk i påstanden for byretten punkt I, noe som må anses å være kommet indirekte til uttrykk i slutningen. Det kan ikke avsies dom for de krav som er fremmet i påstandens punkt I.
De kjærende parter hevder at Vesta ikke har rettslig interesse i det søksmål kjæremålssaken gjelder. Det ble også anført for lagmannsretten, uten at lagmannsretten uttrykkelig har omtalt spørsmålet i denne forbindelse, men spørsmålet er behandlet i relasjon til saksanlegget vedrørende perioden 1 mars 1990 - 31 august 1991. Kjæremålsutvalget finner å kunne legge til grunn at lagmannsretten ikke har ansett spørsmålet om rettslig interesse tvilsomt for så vidt angår saken vedrørende perioden 1 september 1991 - 28 februar 1993, noe kjæremålsutvalget er enig i.
Ut fra dette blir kjæremålet å forkaste.
I likhet med lagmannsretten finner kjæremålsutvalget at omkostningsspørsmålet bør utstå til endelig avgjørelse av saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til endelig avgjørelse av saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.