HR-1993-1490-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-08 |
| Publisert: | HR-1993-01490s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1993-01490S , jnr 727/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §172, §148, §162, §291, §292, §388, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1950, er ved tiltalebeslutning av 12 mai 1993 fra statsadvokaten i Eidsivating satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §148 første ledd, første straffalternativ, straffeloven §292 jf §291 og straffeloven §162 første ledd.
A ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 1 desember 1992 varetektsfengslet i medhold av straffeprosessloven §172 til 26 januar 1993. Fengslingsfristen er senere forlenget. 10 juni ble han på ny fremstilt for Oslo forhørsrett for forlengelse av fengslingsfristen. Forhørsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1950, kan holdes i fortsatt varetektsfengsel inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, men ikke utover 22. november 1993."
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 16 juni 1993 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i kjæremålet anført at kjæremålsutvalget har full kompetanse, jf straffeprosessloven §388 nr 6 og at forhørsretten og lagmannsretten har tatt feil når vilkårene for fengsling etter straffeprosessloven §172 er funnet å være til stede. Det er videre anført at lagmannsretten ikke har foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av konsekvensene ved en løslatelse. Videre er det anført at fengslingen er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5. En fengsling over så lang tid vil være i strid med konvensjonen når det ikke i større grad har skjedd en konkret påvisning av at en løslatelse vil virke forstyrrende på den alminnelige orden i samfunnet. Det er nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: A løslates.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at straffeprosessloven §388 nr 6 ble opphevet ved lov den 11 juni d.å. Loven trådte i kraft straks og får etter overgangsbestemmelsene anvendelse også for kjennelser avsagt av lagmannsretten etter ikrafttredelsen.
Utvalget kan således i denne saken bare prøve lovtolkingen og lagmannsrettens saksbehandling.
Siktedes forsvarer har anført at videre fengsling vil være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 5 nr. 3. Dette forhold har lagmannsretten vurdert. I sin kjennelse uttaler lagmannsretten:
"Saken gjelder meget alvorlige forbrytelser og en løslatelse før hovedforhandlingen vil være i strid med den alminnelige oppfatning om samfunnets rettshåndhevelse. Det er all grunn til å regne med at tiltalte vil bli idømt betydelig fengselsstraff. Hensett til sakens alvorlige karakter, og de øvrige omstendigheter i saken, slik det fremgår av forhørsrettens kjennelse, samt alminnelige rettshåndhevelseshensyn, finnes fengsling som fastsatt ikke å være i strid med menneskerettskonvensjonens art. 5. En fengslingstid på snaut ett år er ikke urimelig lang tid i en sak som den foreliggende. Det er heller intet uforholdsmessig inngrep å holde tiltalte varetektsfengslet som bestemt."
Det fremgår av dette at lagmannsretten, under hensyn også til Menneskerettskonvensjonens art. 5 har foretatt en konkret vurdering av om varetektsfengsling anses nødvendig i denne saken, og har funnet at så er tilfelle. Utvalget antar at den tolking av straffeprosessloven §172 som avgjørelsen bygger på, ikke kan anses i strid med Menneskerettskonvensjonens art. 5, og at lagmannsrettens premisser for sin tolking er tilstrekkelige til at utvalget kan prøve denne.
Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.