HR-1993-1540-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-14 |
| Publisert: | HR-1993-01540s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-01540S , jnr 686/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tolloven (1966) §61, Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (1902) §257, §258, §15, §24, §60, §62, §66, §184, §186, §388, Alkoholloven (1989) §10-1, §2-1 |
A, født xx.xx.1970, er siktet for overtredelse av tolloven §61, jf §60, jf §66, jf §15, jf §24, jf tollforskriftenes §4.5.1., tolloven §61 jf §62, jf §15, alkoholloven §10-1 første, tredje og sjette ledd, jf §2-1 og straffeloven §258, jf §257.
Den 2 juli 1993 avsa Asker og Bærum forhørsrett kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1970, kan holdes i fengslig forvaring i medhold av straffeprosessloven §184, jfr §171 nr 2, dog ikke ut over 30. juli 1993 kl 1500.
For samme tidsrom kan han undergis slikt brev- og besøksforbud som omhandlet i straffeprosessloven §186 annet ledd 1. punktum 1. alternativ."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 6 juli 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet det hevdes å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3.
Det hevdes å være en saksbehandlingsfeil at forsvareren ikke fikk anledning til å inngi støtteskriv forut for lagmannsrettens behandling av saken. Siktede og forsvarer var ikke til stede ved avsigelsen av forhørsrettens kjennelse. Forsvareren overleverte derfor et skriv til forhørsretten med følgende ordlyd:
"Ad. fengsling av A.
Dersom retten beslutter fengsling vil A erklære kjæremål da han ikke godtar varetektsfengsel.
Sandvika 2/7-93
Helge Sørhaug (sign.), adv."
Forsvareren hevder at det i dette selvsagt lå implisitt at han ville innsende støtteskriv. Lagmannsretten har likevel behandlet saken uten å avvente dette. Det vises forøvrig til at forsvareren først fikk resultatet av kjennelsen etter gjentatte telefonhenvendelser til forhørsretten mandag 5 juli. Da han ringte til lagmannsretten 6 juli for å opplyse at man måtte avvente hans støtteskriv, fikk han opplyst at saken der var avgjort.
Når det gjelder lovtolkingen, hevdes det at lagmannsretten ikke har stilt tilstrekkelig krav til bevisene i henhold til straffeprosessloven §171 idet det kreves skjellig grunn til mistanke som innebærer en sannsynlighetsovervekt for at siktede har forholdt seg som i siktelsen.
Under henvisning blant annet til politidokumentene anføres det videre flere argumenter for at det ikke foreligger skjellig grunn til mistanke. Det hevdes at det er andre personer politiet i Danmark har observert enn den siktede.
Det er ikke i kjæremålet nedlagt noen formell påstand.
Politiet har i sitt kjæremålstilsvar bestridt at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har avgjort kjæremålet uten å avvente støtteskriv fra forsvareren. Det er i skrivet av 2 juli 1993 ikke bebudet noe støtteskriv, noe som heller ikke kan innfortolkes i det.
Politiet bestrider videre at det foreligger feil lovanvendelse idet kravet til skjellig grunn til mistanke synes riktig forstått av både forhørsrett og lagmannsrett. Det hevdes at de argumenter den kjærende part anfører under dette punkt, gjelder den konkrete anvendelsen av loven på det faktum som forhørsrett og lagmannrett har lagt til grunn. Dette kan ikke prøves ved et fortsatt kjæremål etter straffeprosessloven §388 nr 3. Enkelte av argumentene er likevel imøtegått.
Politiet har på denne bakgrunn bedt om at kjæremålet forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal peke på at lagmannsrettens kjennelse er truffet etter kjæremål. Utvalget har da begrenset kompetanse. Kjæremålet angis å være fremmet i henhold til straffeprosessloven §388 nr 2 og nr 3 - feil tolking av en lovforskrift og feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Dette er spørsmål utvalget kan prøve.
Utvalget kan ikke se at det som anføres om feil tolking av straffeprosessloven §171 - vilkåret "skjellig grunn" til mistanke - retter seg mot det utvalget kan prøve: den generelle lovtolking. Anførselen går på selve bevisvurderingen og anvendelsen av loven på det konkrete saksforhold. Disse forhold kan utvalget ikke prøve.
Når det gjelder lagmannsrettens saksbehandling skal utvalget bemerke:
Advokat Sørhaug leverte sitt skriv til forhørsretten fredag 2 juli. Det var samme dag som forhørsrettens kjennelse forelå, men før den var truffet. Oppsettet må oppfattes slik at uansett forhørsrettens begrunnelse ble kjennelse om fengsling påkjært. Det er intet som tyder på at forhørsretten eller lagmannsretten har oppfattet advokaten slik at det ville komme et støtteskriv. Forsvareren burde i tilfelle ha sørget for at dette kom klart fram, og han kunne også gitt lagmannsretten slik beskjed før den traff sin kjennelse tirsdag 6 juli. For sin avgjørelse hadde lagmannsretten alt relevant materiale for hånden. Utvalget kan på denne bakgrunn vanskelig se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil som i tilfelle kan ha hatt betydning for den avgjørelse lagmannsretten traff.
Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.