HR-1993-1548-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-15 |
| Publisert: | HR-1993-01548s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-01548S , jnr 572/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Lund |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §181, Tvistemålsloven (1915) §170, Straffeprosessloven (1981) §388, §402 |
Ved stevning av 10 januar 1993 til Oslo byrett reiste A privat straffesak mot B. Det ble anført at stevningen subsidiært skulle betegnes som et sivilrettslig erstatningssøksmål.
Ved brev av 13 januar 1993 uttalte byretten at saken ikke kunne anlegges som privat straffesak før det var på det rene at politiet ikke ville forfølge saken. Han ble da avkrevd rettsgebyr for sivil sak med kr 2.850 med frist for betaling til 25 januar 1993. Rettsgebyr ble ikke betalt og saksdokumentene ble derfor returnert den 3 februar 1993.
I prosesskrift av 23 februar 1993 anførte A at saken prinsipalt er en straffesak og at det ikke forelå noen sivilrettslig sak som det kunne kreves rettsgebyr for. Han ba om at retten avventet videre behandling av saken til det forelå beslutning fra påtalemyndigheten. Dersom kravet om rettsgebyr skulle omfatte straffesaken påkjærte han dette til Eidsivating lagmannsrett.
Byretten avsa i straffesak 1 mars 1993 kjennelse med slik slutning:
"Sak 93-00828 A/40 avvises."
Kjennelsen ble forkynt ved oppslag, jf domstolsloven §181. Postforkynnelse hadde ikke ført frem idet byrettens brev kom i retur. Et brev av 15 mars 1993 fra byretten om at saken var avvist, er mottatt av A som senere har brukt brevet som bilag i saken.
Byretten kom til at det ikke var hjemmel for å stille stevningen i bero inntil det var klart om vilkårene for å anlegge privat straffesak var til stede.
I prosesskrift av 24 februar 1993, innkommet byretten 5 mars 1993, opplyste A at påtalemyndigheten den 17 januar 1993 hadde frafalt påtale.
Ved prosesskrift av 13 mars 1993 fremmet A stevningen påny ved ny inngivelse av stevningen som tidligere var returnert. Den 17 mars 1993 innleverte A til byretten en kjæremålserklæring datert 13 februar 1993 som rettet seg mot byrettens beslutninger i brev av 3 februar 1993 angående rettsgebyr, å anse saken for ikke innkommet og retur av saksdokumenter. I saken foreligger det også et kjæremål av 19 mars 1993 hvor det ble lagt ned slik påstand:
"Oslo byretts avgjørelse oppheves.
Saken hjemvises til Oslo byrett for fortsatt behandling.
A tilkjennes omkostninger for Eidsivating lagmannsrett med kr 1."
Lagmannsretten avsa 12 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålene av 13. februar og 19. mars 1993 forkastes."
A fikk på lagmannsrettens kontor den 8 juni 1993 utlevert et eksemplar av byrettens kjennelse av 1 mars 1993.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har vist til de tre kjæremålene til lagmannsretten, hvorav lagmannsretten bare har behandlet to.
Til kjæremål av 13 februar 1993 bemerkes det at det ikke var adgang til noen avvisning etter tvistemålsloven §170 annet ledd da dette var en straffesak uten gebyrplikt.
Til kjæremålet av 23 februar 1993, som lagmannsretten ikke har behandlet, bemerkes det at det er en straffesak og at det ikke påløper rettsgebyr. Han ber om at utvalget opphever byrettens beslutning om å kreve innbetaling av rettsgebyr i denne saken.
Til kjæremålet av 19 mars 1993 har A anført at det ikke var noe til hinder for at byrettens avvisning senere omgjøres av en høyere rett på grunnlag av etterfølgende omstendigheter. En forutgående, men senere meddelt frafallelse for politiets del, må være tilstrekkelig for omgjøring av byrettens avvisning.
A kommer også inn på at han ikke kjente byrettens avvvisningskjennelse før lagmannsretten avgjorde kjæremålet. Han mener at oppslaget ikke var satt opp på korrekt adresse, og at domstolsloven §181 ikke gjelder i straffesaker. Han mener at det foreligger slik saksbehandlingsfeil at det kan ha hatt betydning for innholdet i lagmannsrettens kjennelse.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 12.5.1993 oppheves.
2. Oslo byretts gebyrbeslutninger oppheves (jfr. kjæremål nr. 2).
3. Saken hjemvises til Eidsivating lagmannsrett for fortsatt behandling.
4. A tilkjennes omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 740,- og for Eidsivating lagmannsrett med kr 740,-."
B er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, hvis kompetanse er begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388, skal bemerke:
Såvidt forstås retter kjæremålet seg for det første mot lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §170 annet ledd, idet saken anføres å være en straffesak som ikke omfattes av bestemmelsen. Lagmannsretten har lagt til grunn at slik A fremstilte saken for byretten, hadde man grunnlag for å returnere dokumentene. Dette innebærer ikke en uriktig tolking. Bevisbedømmelsen kan utvalget ikke prøve.
Etter å ha mottatt As prosesskrift av 23 februar 1993 er saken overenstemmende med As egne anførsler, behandlet som en straffesak. I realiteten gjelder kjæremålet lagmannsrettens forkastelse av hans kjæremål over byrettens avvisningskjennelse. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved å legge til grunn at byrettens avvisningskjennelse ble forkynt for ham i henhold til domstolsloven §181 første ledd - en bestemmelse som ikke gjelder i straffesaker. Lagmannsretten har imidlertid lagt til grunn at byrettens avvisningskjennelse ble gjort kjent for A gjennom byrettens brev av 15 mars 1993 og at kjæremålserklæring av 19 mars 1993 ble fremsatt nettopp på denne bakgrunn. Denne anførsel kan følgelig ikke føre frem.
Videre hevdes det at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §402 nr 3 uriktig. Lagmannsretten har lagt til grunn at stevning ble uttatt 10 januar 1993, at kompetent påtalemyndighet henla saken 20 januar 1993, og at A underrettet byretten om henleggelsesbeslutningen ved prosesskriv mottatt 5 mars 1993.
Utvalget kan på denne bakgrunn ikke se at lagmannsretten har tolket bestemmelsen uriktig.
Kjæremålet må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.