HR-1993-156-A - Rt-1993-1352
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-05 |
| Publisert: | HR-1993-00156-A - Rt-1993-1352 (499-93) |
| Stikkord: | Ran, Sikring, Straffeprosess, Habilitet |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-00156 A, snr 152/1993. |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Harald Strand mot A (Forsvarer: advokat Morten Kjensli). |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Holmøy, Smith, Dissens: Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §258, Domstolloven (1915) §108, §257, §260, §263, §267, §268, §317, §318, §39, §62, §63, Psykisk helsevernloven (1961), Legemiddelloven (1964) §22, §43, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, §3 |
Dommer Aasland: Oslo byrett avsa 25 juni 1993 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven §258, jf §257, straffeloven §260, første og annet ledd, straffeloven §318 første ledd jf §317, straffeloven §268 første ledd, jf §267, første og annet ledd, legemiddelloven §43 annet ledd, jf §22 første ledd, vegtrafikkloven §31, jf §24. første ledd, 1. pkt., jf §22, første og vegtrafikkloven §31, jf §3; alt sammenholdt med straffeloven §62, §63 annet ledd og §263 til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen går 15 - femten - dager for utholdt varetektsarrest.
2. A betaler innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen erstatning til B med kr 1.478 - ettusenfirehundreogsyttiåtte - kroner - og til C kr 2.100 - totusenetthundre - kroner.
3. Påtalemyndigheten bemyndiges for et tidsrom av inntil 5 - fem - år å anvende sikringsmidler mot A, i medhold av straffeloven §39 nr 1, a - f.
4. Saksomkostninger ilegges ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har erklært anke over dommen. Anken gjelder prinsipalt saksbehandlingen, idet domfelte hevder at rettens formann var inhabil etter domstolloven §108. Subsidiært er det anket over sikringsbemyndigelsen.
Bakgrunnen for inhabilitetsspørsmålet er følgende:
Etter at domfelte hadde utført de to ranene som han ble dømt for i henhold til tilleggstiltalen, ble han undergitt judisiell observasjon. I den rettspsykiatriske erklæring, avgitt av sjeflege Bjørn Gunby og sjefpsykolog, dr psychol Willy-Tore Mørch den 25 januar 1993 med tilleggserklæring av 27 februar, er det uttalt at observanden har mangelfullt utviklede sjelsevner og at det av den grunn er fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Den statsadvokat som utferdiget tilleggstiltalen den 11 juni 1993, ga imidlertid i påtegning av samme dag uttrykk for at han ikke fant tilstrekkelig grunn til å nedlegge påstand om sikringsbemyndigelse.
Domfelte var på denne tid innlagt ved X sykehus i henhold til lov om psykisk helsevern. En planlagt utskrivning var påklaget av politimesteren i Oslo ved politifullmektig Helle Torp, som også var aktor i straffesaken mot domfelte. Kontrollkommisjonen ved X sykehus behandlet klagen den 15 juni 1993. Uken før hadde kontrollkommisjonens formann, byrettsjustitiarius ved Oslo byrett Hans Bendiksby, en telefonsamtale med politifullmektig Torp for å høre om hun kunne møte for kontrollkommisjonen, hva hun ikke kunne. I samtalen opplyste Torp at det ikke var fremmet påstand om sikringsbemyndigelse i straffesaken.
Kontrollkommisjonen besluttet i sitt møte ikke å ta klagen fra politiet til følge. Den påfølgende dag, 16 juni, telefonerte Bendiksby til Torp, og ga ifølge Torps forklaring uttrykk for at han var overrasket over at det ikke var fremmet påstand om sikringsbemyndigelse. Torp, som allerede tidligere hadde reagert på at slik påstand ikke var fremmet, tok neste dag kontakt med statsadvokatembetet. Den statsadvokat som tidligere hadde behandlet saken, var ikke til stede, men hun hadde en lengre telefonsamtale med vakthavende statsadvokat, som besluttet at det skulle fremmes sikringspåstand. Det ble så gjort et tillegg om dette i tiltalebeslutningen, og forsvareren for byretten fikk underretning om endringen den 18 juni.
Hovedforhandlingen for Oslo byrett startet som berammet den 22 juni. Forsvareren reiste her spørsmål om bakgrunnen for at det ikke tidligere var tilkjennegitt at det ville bli nedlagt påstand om sikringsbemyndigelse. Aktor, politifullmektig Torp, avga etter begjæring fra forsvareren vitneforklaring om dette. Forsvareren reiste deretter innsigelse mot rettsformannens, byrettsdommer Oddvar Eges, habilitet, idet han hevdet at det engasjement byrettsjustitiarius Bendiksby hadde utvist i saken, måtte lede til inhabilitet for samtlige Oslo byretts dommere i medhold av domstolloven §108. Dommer Ege fratrådte ved behandlingen av habilitetsspørsmålet, og byrettsdommer Nils Simonsen trådte inn som rettsformann. Ved rettens kjennelse av 23 juni ble avgjort at dommer Ege ikke skulle vike sete, og hovedforhandlingen fortsatte deretter under hans ledelse.
Anken over saksbehandlingen er som nevnt begrunnet med at dommer Ege må anses for å ha vært inhabil. Det er fremholdt at sikringspåstanden i saken ble fremmet som følge av det initiativ byrettsjustitiarius Bendiksby tok overfor aktor. Det er helt ekstraordinært at justitiarius ved byretten intervenerer i en straffesak og tilskynder sikring, og det må lede til at ikke bare justitiarius, men også byrettens øvrige dommere blir inhabile. For øvrig hevdes det å foreligge saksbehandlingsfeil i tilknytning til byrettens kjennelse av 23 juni, idet den dommer som trådte inn som rettsformann, ble rammet av den samme inhabilitetsinnsigelse som dommer Ege.
Jeg finner at anken over saksbehandlingen ikke kan føre frem. For ordens skyld bemerker jeg at jeg ikke kan se noen grunn til at inhabilitetsinnsigelsen mot dommer Ege skulle behandles av en annen dommer ved byretten, når inhabilitetsinnsigelsen etter sin art rettet seg like meget mot begge. Men dette forholdet er uten reell betydning. Avgjørende er om kjennelsen i habilitetsspørsmålet er riktig i sitt resultat, og det finner jeg at den er. Jeg kan også i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt i kjennelsen.
Jeg kan således ikke se at det forhold at byrettsjustitiarius Bendiksby i egenskap av formann i kontrollkommisjonen fant grunn til å ta opp sikringsspørsmålet med påtalemyndigheten, er egnet til å svekke tilliten til uhildetheten hos de øvrige dommere i Oslo byrett. Formannen i en kollegial domstol er ikke overordnet de øvrige embetsdommere på en slik måte at disse ikke står fullstendig fritt og uavhengig i sin dømmende virksomhet i forhold til faktiske og rettslige spørsmål som formannen har tatt standpunkt til. Dette syn er også lagt til grunn i tidligere praksis. Jeg viser således til Rt-1970-503, hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg fant at byrettens øvrige dommere ikke var inhabile i en sak som gjaldt krav om utskrivning fra psykiatrisk sykehus, ved at byrettens justitiarius som formann i kontrollkommisjonen hadde deltatt i kommisjonens behandling av spørsmålet om å nekte utskrivning. Videre viser jeg til kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt-1990-1195, hvor en herredsrettsdommer ikke ble ansett inhabil i en sak hvor domstolens formann tidligere - i en annen sak - hadde tatt standpunkt til det sentrale tvistespørsmål. Vår sak kan sies å skille seg fra de to nevnte ved at byrettsjustitiarius Bendiksbys henvendelse til politiet om sikringsspørsmålet skjedde på hans eget initiativ og lå utenfor hans egentlige tjenesteplikter som formann i kontrollkommisjonen, men jeg kan ikke se at det gjør noen avgjørende forskjell for vurderingen av de øvrige dommeres uavhengighet.
Jeg innnser at det blant allmennheten kan gjøre seg gjeldende misforståelser om at de øvrige embetsdommere ved en kollegial domstol ikke står fullt ut uavhengig overfor spørsmål som domstolens formann har gitt uttrykk for et standpunkt til. Selv om det ved avgjørelsen av inhabilitetsspørsmål også i noen grad må ses hen til hvordan forholdet vil bli oppfattet av partene og av allmennheten, finner jeg at det ikke kan legges avgjørende vekt på slike misforståelser.
Jeg går etter dette over til sikringsspørsmålet.
Det er klart og uomtvistet at vilkårene for sikring er til stede, og spørsmålet er om det bør gis sikringsbemyndigelse.
Domfelte er straffedømt fire ganger tidligere, i det vesentlige for vinningsforbrytelser og overtredelser av vegtrafikkloven, men det har også vært innslag av vold og trusler. Av de forhold han nå er dømt for, er det særlig de to ranene som har betydning for vurderingen av sikringsspørsmålet. Han har ved begge anledninger grepet til trusler med øks for å tilegne seg penger i situasjoner hvor han følte seg presset, uten at de fornærmede hadde gitt ham noen foranledning til det. Det er også grunn til å nevne et tilfelle hvor han med stjålet bil i sterkt narkotikapåvirket tilstand kjørte mot trafikkretningen på en motorvei med atskilte kjørefelter, og voldte kollisjon med personskader og store materielle skader til følge. Han er to ganger tidligere dømt for farlig kjøring med stjålet bil.
Fra november 1990 til juni 1993 - bortsett fra en måned sommeren 1991 - har domfelte vært tvangsinnlagt ved X sykehus i medhold av lov om psykisk helsevern. Etter utskrivningen fra sykehuset var han undergitt varetektsfengsling i anledning av de forhold vår sak gjelder, men i september 1993 ble han fra fengselet på ny tvangsinnlagt på X.
De straffbare forhold han nå er dømt for, er begått under kortvarige opphold utenfor institusjonen, dels i forbindelse med rømning. Jeg innskyter at byretten - i tråd med uttalelse fra de sakkyndige - har funnet at han var strafferettslig tilregnelig ved lovovertredelsene. Utenom de forhold han er dømt for, foreligger det opplysninger om flere voldelige episoder innenfor institusjonen.
Det fremgår av de sakkyndiges rapport at domfelte har vanskelig for å mestre konflikter som kan oppstå i samvær med andre mennesker, og at han da lett kan gripe til aggressiv atferd og representere en fare. En slik fare synes overhengende når han er i rus. Jeg viser til det som er gjengitt fra de sakkyndiges rapport i byrettens dom. Jeg tilføyer at det i den psykolograpport som var fremlagt for kontrollkommisjonen ved behandlingen av utskrivningsspørsmålet i juni 1993, uttales at domfelte "vil uten tvil være til fare for andre utenfor institusjon og under rus/medikament-misbruk".
Forsvareren for Høyesterett har gjort gjeldende dels at sikring må anses unødvendig, fordi domfelte i tilfelle av tilbakefall til alvorligere kriminalitet vil bli fanget opp av lov om psykisk helsevern, dels at sikring vil være uheldig, fordi den vil virke antiterapeutisk. Så ustabil som domfeltes psykiske tilstand synes å være, finner jeg imidlertid at det ikke kan anses tilstrekkelig å falle tilbake på inngrepshjemlene i lov om psykisk helsevern. På bakgrunn av den gjentakelsesfare som foreligger, kan jeg heller ikke se annet enn at sikringsbemyndigelse må anses nødvendig.
Domfelte skal, etter det opplyste, ha ytterligere varetektsfradrag for 134 dager, slik at det samlede varetektsfradrag utgjør 149 dager.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 149 - etthundreogførtini - dager for varetektsfengsel.
Dommer Dolva: Jeg har et annet syn på habilitetsspørsmålet enn førstvoterende.
Som førstvoterende bygger jeg på at formannen i en kollegial domstol ikke er overordnet de øvrige embetsdommerne i deres dømmende virksomhet. Det er viktig å understreke at dommerne i en kollegial domstol står - og må stå - fullstendig fritt og uavhengig i sin dømmende virksomhet i forhold til faktiske og rettslige spørsmål som andre dommere - herunder domstolens formann - kan ha tatt standpunkt til eller uttalt seg om. Jeg understreker videre - som førstvoterende - at Bendiksbys henvendelse til påtalemyndigheten i denne saken ikke skjedde i egenskap av justitiarius i byretten, men at den hadde tilknytning til hans verv som formann i kontrollkommisjonen ved X sykehus, hvor A var tvangsinnlagt, og hvor Bendiksby flere ganger hadde hatt As forhold til behandling. Det vil framgå av mitt votum at jeg mener at det er grunn til fortsatt sikring av A, og jeg forstår på den bakgrunn Bendiksbys henvendelse til påtalemyndigheten i saken.
Når jeg likevel mener at det er uheldig at sikringssaken er behandlet av en dommer ved Oslo byrett - og at domstolloven §108 fører til at samtlige dommere ved byretten må anses inhabile til å behandle saken - er grunnen følgende:
Jeg legger til grunn av Bendiksbys henvendelse i hvert fall har vært medvirkende til at påtalemyndigheten tok spørsmålet om sikring av A opp på ny, selv om det ikke kan trekkes i tvil at påtalemyndighetens endrete standpunkt fullt ut er påtalemyndighetens.
Bendiksbys henvendelse til påtalemyndigheten gir imidlertid så vidt klart uttrykk for hans syn på sikringsspørsmålet og representerer et så ekstraordinært skritt i en sak av denne karakter, at det er grunn til å vurdere hvilke følger dette burde få ved den videre behandling av sikringssaken ved Oslo byrett.
Ved avgjørelsen av habilitetsspørsmål er det vesentlig å sikre at sakens behandling også utad - overfor partene og allmennheten - framstår som uangripelig. Det kan vanskelig utelukkes at tvil om dette også kan virke forstyrrende på den enkelte dommers behandling av en sak.
Ut fra disse betraktninger er jeg blitt stående ved at dommerne ved Oslo byrett måtte anses inhabile etter domstolloven §108 i den foreliggende sak.
For så vidt gjelder sikringsspørsmålet er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Tjomsland: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Aasland.
Dommer Holmøy: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 149 - etthundreogførtini - dager for varetektsfengsel.