HR-1993-1582-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-21 |
| Publisert: | HR-1993-01582s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-01582S , jnr. 780/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §184, §185, §388, §6 |
A, født xx.xx.1963, siktet for overtredelse av straffeloven §162, annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd, ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 5 april 1993 varetektsfengslet til 3 mai 1993 i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171, første ledd nr 1 og 2. Han ble undergitt brev- og besøksforbud.
Fengslingen er senere forlenget, sist ved Oslo forhørsretts kjennelse av 29 juni 1993 da fengslingen i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171, første ledd nr 1 og §172 ble forlenget til berammet hovedforhandling ved Oslo byrett den 2 september 1993.
A er ved Eidsivating statsadvokatembeters tiltalebeslutning av 9 juni 1993 satt under tiltale ved Oslo byrett for overtredelse av straffeloven §162, annet ledd, jf første ledd jf femte ledd og straffeloven §162, fjerde ledd, jf første ledd. Tiltalen gjelder også 2 medtiltalte.
Forhørsrettens kjennelse av 29 juni 1993 ble av siktede påkjært til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse av 8 juli 1993 ble kjæremålet forkastet.
Lagmannsrettens kjennelse er av siktede rettidig påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 3. Det er vist til at tiltalte har avgitt en uforbeholden tilståelse i saken og ønsket den pådømt i forhørsretten så snart som mulig. Lagmannsretten har da lagt feil lovforståelse til grunn når man aksepterer at påtalemyndighetens suverene valg av hvilken domstol saken skal fremmes for, jf straffeprosessloven §6, ipso jure medfører at man kan holde den siktede i varetekt til pådømmelse. Når varetektstiden skal være så kort som mulig må dette også gjelde i forhold til det prosessuelle spørsmål om hvilken domstol saken skal gå for. Det er anført at politiet ønsker felles pådømmelse i byretten fordi man vil føre A som vitne på en tiltalepost som gjelder en medtiltalt. Dette kan ikke begrunne en forlengelse av varetektsfengslingen for ham.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf straffeprosessloven §388. I det foreliggende tilfelle er kjæremålet angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking.
Den kjærende part har anført både for lagmannsretten og for utvalget at siden han har tilstått, burde han få dom i forhørsretten, og da kan ikke varetektstiden forlenges med den begrunnelse at påtalemyndigheten ønsker hans sak pådømt sammen med de andre tiltalte. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten gjør seg skyldig i uriktig lovtolking når den legger til grunn at påtalemyndigheten ikke har gjort noen feil ved slik felles berammelse. Spørsmålet om forsatt fengsling er et uforholdsmessig inngrep er vurdert av lagmannsretten.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes