HR-1993-1715-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-20 |
| Publisert: | HR-1993-01715s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-01715S , jnr 737/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, Straffeprosessloven (1981) §388, §391, §392, §398 |
Den 10 september 1992 fremsatte A en begjæring til Sandefjord byrett om gjenopptagelse av dom av 9 januar 1965 i straffesak, for så vidt han ble dømt for legemsfornærmelse med skadefølge mot B, straffeloven §228 første og annet ledd.
Gjerningsbeskrivelsen i tiltalen gikk på dette punkt ut på at A:
"Den 30. september 1964 ca kl. 23.00 ved sydøstre del av Torget i Sandefjord tildelte B ett eller flere slag i nakken og ansiktet, og - mens denne lå overende - sparket ham i ansiktet, alt slik at han fikk hjernerystelse, fikk misfarge og sterk hevelse ved øynene, sprengt et blodkar i høyre øye, skrammer og neseblødninger, - eller medvirket hertil."
Begjæringen var blant annet begrunnet med at drosjesjåfør C, da han ble avhørt som vitne i byretten den 8 januar 1965, forklarte seg om en annen slåsskamp enn den tiltalen mot A dreide seg om. C hadde sett en annen voldshandling som skjedde på Torget i Sandefjord samme natt hvor D var fornærmet. Byretten besluttet å avholde muntlige forhandlinger om gjenopptagelsesbegjæringen. Slike forhandlinger ble holdt den 23 februar 1993 der A og vitnet C ble avhørt. Under forhandlingene kom C med den nye opplysning om at han ikke kjente D da han vitnet under saken, men da han senere fikk se ham i hans drosje, kjente han ham straks igjen som den som hadde blitt slått.
Byretten avsa 26 februar 1993 kjennelse med slik slutning:
"Til gunst for domfelte, A, født xx.xx.1945, gis det i medhold av straffeprosessloven §398, jfr. §391, nr. 3, gjenopptakelse av Sandefjord byretts dom av 09. januar 65, for så vidt gjelder domfellelse for overtredelse av straffeloven §228, første og annet ledd for legemsfornærmelse med skadefølge mot B."
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 24 mai 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Gjenopptagelse tillates ikke."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det er en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten uten begrunnelse har lagt til grunn at det åpenbart måtte ha vært kjent for den dømmende rett at C hadde vært vitne til vold mot D og ikke mot B. Lagmannsretten har henvist til politiforklaringene til C. Av disse fremgår foruten en beskrivelse av hendelsesforløpet ikke annet enn at han ikke visste hvem fornærmede var. Det er politiets antagelse som gjør at navnet blir trukket inn. Det er gjort en påtegning av politiet på hans politiforklaring om at han har sett slagsmålet hvor B var fornærmet. Dette styrker antagelsen at det for retten fremstod som om C hadde sett slagsmålet hvor B var fornærmet. Det bes om at forsvareren og den ene meddommeren blir avhørt ved bevisopptak. At man her står overfor et faktum som ikke kan være "åpenbart" bekreftes også av lagmannsretten.
Når lagmannsretten ikke har funnet straffeprosessloven §392 annet ledd anvendelig på forholdet, er dette en uriktig tolkning av en lovforskrift. Det kumulative vilkår om "tungveiende hensyn", er heller ikke drøftet selv om dette var påberopt.
Det er ikke lagt ned påstand i kjæremålserklæringen.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har vist til tidligere uttalelse, og har sluttet seg til lagmannsrettens begrunnelse og konklusjon i kjennelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det som kan prøves i det videre kjæremål, bare er saksbehandlingen ved lagmannsretten og dens tolking av en lovforskrift, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Bevisspørsmål og den konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke overprøve.
Vedrørende betydningen av vitneforklaringen fra C for domfellelsen av A etter den nevnte tiltalepost, uttaler lagmannsretten i kjennelsen av 24 mai 1993 blant annet:
"Det er noe uklart for lagmannsretten hvorfor C ble påberopt som vitne i straffesaken mot A. Vitnet hadde ikke på noe tidspunkt forklart seg om legemsfornærmelsen av B, som A sto tiltalt for. Han hadde bare forklart seg om voldshandlingene mot D, og kunne derfor neppe bidra særlig i saken mot A som ikke var tiltalt for vold mot D. Lagmannsretten kan imidlertid på ingen måte se at det faktum at C har forklart seg i saken mot A eller at han i ettertid bekrefter at han så legemsfornærmelsen mot D, og ikke mot B, representerer noen ny omstendighet eller nytt bevis i saken. At han var vitne til volden mot D og ikke B, fremgår klart av hans politiforklaringer og må dessuten åpenbart ha vært kjent for den dømmende rett. A var representert av forsvarer, som i følge Cs forklaring i anledning gjenopptagelsessaken skal ha "vridd på alt" vitnet sa. Foruten tiltaltes forklaring hørte den dømmende rett tre andre vitneforklaringer på dette punkt. For øvrig vil lagmannsretten bemerke at A den 14 januar 1965 uttrykkelig vedtok den dom han nå krever gjenopptatt."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det ved denne begrunnelse hefter noen saksbehandlingsfeil slik som anført i kjæremålet. I realiteten synes A her å angripe lagmannsrettens bevisbedømmelse, som, som nevnt, ikke kan prøves av utvalget.
Vedrørende bestemmelsen i straffeprosessloven §392 annet ledd uttaler lagmannsretten at den ikke kan se at det foreligger slike forhold i saken som gjør det tvilsomt om byrettens dom av 9 januar 1965 er riktig. Heller ikke denne vurdering kan overprøves i et videre kjæremål, og når lagmannsretten vurderte saken slik, behøvde den ikke ta standpunkt til det kumulative gjenopptagelsesvilkår loven oppstiller: Om "tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny". Det er her ingen feil ved lagmannsrettens lovtolkning eller saksbehandling.
Kjæremålet må således forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.