HR-1993-1737-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-26 |
| Publisert: | HR-1993-01737s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1993-01737S , jnr 739/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §258, §227, §228, §257, §317, §318, §333, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1967, er ved tiltalebeslutning av 18 januar 1993 tiltalt for overtredelse av straffeloven §258, jf §257, straffeloven §318 første ledd, jf §317, straffeloven §333, vegtrafikkloven §31, jf §24 første ledd og vegtrafikkloven §31, jf §5 nr 2. Ved tilleggstiltalebeslutning av 3 august 1993 er han tiltalt for overtredelse av straffeloven §227 første ledd, straffeloven §228 annet ledd første straffalternativ, jf første ledd, straffeloven §318 første ledd, jf §317 og straffeloven §258, jf §257.
A ble pågrepet 30 juni 1993, og ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 2 juli 1993 ble han i medhold av straffeprosessloven §185, jf §184, jf §171 første ledd nr 3 varetektsfengslet frem til 29 juli 1993. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved Oslo forhørsretts kjennelse av 11 august 1993 til 8 september 1993.
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 12 august 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet det gjøres gjeldende at det er begått saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten synes ikke å ha vurdert hvorvidt fortsatt fengsling vil være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 5 nr 3, som sier at tiltalte har rett til å få sin sak pådømt innen rimelig tid eller løslates i påvente av rettergangen. Hovedforhandling i saken er berammet så sent som 3 februar 1994, og dette kan ikke lastes tiltalte eller hans forsvarer. Hensett til de forhold tiltalen gjelder, i det vesentlige vinningskriminalitet, gjøres det gjeldende at det ikke foreligger særlig behov for et slikt langt varetektsopphold. Sakens karakter må også tillegges vekt ved vurdering av hva som er "rimelig tid". Tiltalte har videre ikke noen former for rusproblemer.
Det gjøres subsidiært gjeldende at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til alle relevante momenter ved sin vurdering av om fortsatt varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep.
Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Tiltalte løslates.
Subsidiært: Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 12 ds oppheves."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at kjæremålsutvalgets kompetanse derfor er begrenset etter straffeprosessloven §388. Det utvalget kan prøve er saksbehandlingen for lagmannsretten og om lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av en lovforskrift.
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling. Hovedanførselen er at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet om fortsatt varetektsfengsel var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 5 nr 3.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det - slik forholdene i denne saken ligger an - er noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten i kjennelsen 12 august 1993 ikke har drøftet forholdet til EMK art 5 nr 3. Utvalget viser til at siktede har vært varetektsfengslet siden 2 juli 1993 etter en omfattende siktelse som gjelder alvorlige forhold. Fengslingsfristen ble ved den påkjærte kjennelsen forlenget til 8 september 1993. Det er derfor foreløpig tale om varetektsfengsling i et forholdsvis kortvarig tidsrom. Forholdet til EMK art 5 nr 3 var ikke påberopt av siktede for lagmannsretten.
Det tilføyes at denne saken på denne bakgrunn i flere henseender står i en annen stilling enn det tilfellet som er omhandlet i kjennelsen i Rt-1993-112. Denne kjennelse gjaldt et tilfelle hvor fengslingsfristen ble forlenget med 9 måneder frem til berammet hovedforhandling. I den foreliggende sak er hovedforhandlingen berammet til 3 februar 1994, men påtalemyndigheten har etter det opplyste tatt initiativ til å få saken berammet tidligere. Det er imidlertid usikkert om dette vil lykkes. Den kjærende part har vist til at påtalemyndigheten har opplyst at det vil være ønskelig å holde siktede varetektsfengslet helt frem til den berammede hovedforhandling. Kjæremålsutvalget vil til dette bemerke at denne saken bare gjelder forlengelsen av fengslingsfristen ved den påkjærte kjennelsen. Dersom påtalemyndigheten begjærer fengslingsfristen ytterligere forlenget, kan omstendighetene være slik at spørsmålet om forholdet til EMK art 5 nr 3 bør drøftes, kommer i en annen stilling.
Til siktedes subsidiære anførsel bemerkes at det ikke er holdepunkter for å anta at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til alle relevante momenter i sin vurdering av om fortsatt varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep for siktede.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes