HR-1993-178-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-25 |
| Publisert: | HR-1993-00178k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1992-00856 - Høyesterett HR-1993-00178K , jnr 84/93. |
| Parter: | A, B, C (advokat Andre Berg) alle ved verge mot UNI Storebrand Finans AS (advokat Erik Herlofsen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404 |
Etter begjæring fra UNI Storebrand Finans AS besluttet namsmannen i Siljan 5 august 1992 å ta utlegg i gnr - - - bnr - - - i Siljan til sikkerhet for et krav på kr 167.002,57 som UNI Storebrand har mot D. D hadde 31 januar 1992 som verge for sine tre umyndige barn - de kjærende parter - undertegnet kjøpekontrakt på eiendommen med A/S Hus og Hyttebygg.
A, B og C v/advokat Andr Berg påklaget namsmannens beslutning til Skien og Porsgrunn namsrett, idet de hevdet å være eiere av eiendommen og uten ansvar for farens gjeld.
Skien og Porsgrunn namsrett avsa 9 oktober 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Klagen forkastes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke."
Kjennelsen ble påkjært til Adger lagmannsrett som 21 januar 1993 avsa kjennelse med denne slutning:
"Namsrettens kjennelse stadfestes."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de avsagte kjennelser.
Lagmannsrettens kjennelse er i rett tid påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §404. Det gjøres gjeldende at det ikke er riktig rettsanvendelse når lagmannsretten har lagt til grunn at de kjærende parter ikke er eiere av eiendommen gnr - - - bnr - - - i Siljan.
For det første påpekes at erklæring av 5 mars 1992 hvor foreldrene har påtatt seg et betalingsansvar for lånet i Statens Husbank, og som lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på, ikke er avgitt til banken, men til overformynderiet. Det er derfor kun barna som er skyldnere overfor banken. Det er også barna som hefter for andre forpliktelser knyttet til eiendommen.
For det andre innebærer erklæringen ingen forpliktelser utover det som følger av foreldrenes oppfostringsplikt og plikten til å betale for egen bruk av boligen.
Det fremholdes ellers at lagmannsretten har lagt for liten vekt på at barnas eiendomsrett er gjennomført i alle formelle sammenhenger.
For øvrig gjøres gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Utlegg i gnr. - - -, bnr. - - - i Siljan til fordel for
UNI Storebrand Finans AS, oppheves.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett med tils. kr 10.300,- hvorav kr 2.300,- utgjør de samlede rettsgebyrer for kjæremålsbehandlingen."
UNI Storebrand Finans AS har blant annet gjort gjeldende at da kjæremålet er et videre kjæremål, kan det normalt bare begrunnes med at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller ved tolkingen av en lovforskrift. De kjærende parter har kun anført at lagmannsretten har foretatt en uriktig rettsanvendelse ved at det er lagt til grunn at barna ikke er reelle eiere av angjeldende eiendom. Etter kjæremålsmotpartens oppfatning synes det som om de kjærende parter utelukkende angriper lagmannsrettens bevisbedømmelse, og denne kan ikke kjæremålsutvalget prøve.
Kjæremålsutvalget kan således ikke prøve om lagmannsretten har tatt alle relevante bevismidler og anførsler i betraktning, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse lnr 181 K/1976, referert i
Kjæremålsavgjørelser side 441 og kjennelse lnr 334 K/1977 referert på side 415.
Dersom kjæremålsutvalget kommer til at kjæremålet er basert på feil saksbehandling eller uriktig rettsanvendelse, gjøres gjeldende de samme rettslige anførsler som for de tidligere instanser.
UNI Storebrand Finans AS har lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter tvistemålsloven §404.
De kjærende parter har gjort gjeldende at lagmannsretten har lagt feil rettsanvendelse til grunn når den er kommet til at de kjærende parter ikke er eiere av eiendommen. Til dette bemerker utvalget at lagmannsretten har tatt stilling til eierforholdet ut fra en konkret vurdering av de påberopte faktiske forhold. Lagmannsrettens vurdering gir ikke uttrykk for noen uriktig generell lovforståelse. Den konkrete rettslige avveiningen kan utvalget, etter kompetansebegrensningen i tvistemålsloven §404, ikke prøve. Heller ikke på andre punkter gir lagmannsrettens kjennelse uttrykk for noen uriktig lovtolking.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg er ikke påstått av kjæremotparten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.