HR-1993-1804-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-02 |
| Publisert: | HR-1993-01804s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-01804S , jnr. 751/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland, |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §448, §226, §388 |
Saken gjelder krav om erstatning etter straffeprosessloven §448.
A ble anmeldt 1 juni 1990 av politiet for å ha kjørt for sakte. Saken mot ham ble henlagt 13 april 1993. A reiste 28 april 1993 krav om erstatning for uberettiget forfølgning etter straffeprosessloven §448.
Bergen forhørsrett avsa 25 mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"Krav om erstatning fra A i anledning Bergen Politikammers sak nr. 10 899/1990 tas ikke til følge."
A påkjærte forhørsrettens avgjørelse til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse 17 juni 1993 med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Saksforholdet fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han antar at utvalget har full kompetanse, jf straffeprosessloven §388 første ledd nr 5. Det anføres at det er sjikane fra politiets side når A stoppes med den begrunnelse at han har kjørt for sakte. Det samme gjelder det forhold at en så enkel sak blir liggende i tre år før den blir henlagt. Det foreligger klare overtramp av straffeprosessloven §226 fjerde ledd. Ulempe som skyldes at etterforskning står i ro, er omfattet av straffeprosessloven §448. Det anføres at saken i Rt-1991-1504 som lagmannsretten viser til, lå annerledes an enn nærværende sak.
A har nedlagt slik påstand:
"Som for lagmannsretten, samt tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter med tilsammen kr 800,-."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er derfor etter straffeprosessloven §388 begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling. Det tilføyes at unntaksregelen i straffeprosessloven §388 nr 5 som den kjærende part viser til, ble opphevet ved lovendring 11 juni 1993. Lovendringen trådte i kraft straks og gjelder i saker hvor lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter 11 juni 1993. Lagmannsrettens kjennelse i denne saken ble som nevnt avsagt 17 juni 1993.
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolkning av uttrykket "annen forfølgning under saken" i straffeprosessloven §448. Kjæremålsutvalget bemerker til denne anførsel at lagmannsretten har gitt en dobbeltbegrunnelse for sitt resultat. Lagmannsretten har for det første lagt til grunn at anmeldelse av et forhold og unnlatelse av å foreta etterforskningsskritt m.v. ikke kan henføres under straffeprosessloven §448. Men lagmannsretten har også vurdert om det i denne saken ville være rimelig å tilkjenne erstatning, noe som er et vilkår etter straffeprosessloven §448. Lagmannsretten har funnet det klart at heller ikke dette vilkåret er oppfylt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner det på denne bakgrunn unødvendig å ta standpunkt til lagmannsrettens forståelse av uttrykket "annen forfølgning under saken". En eventuell feil i lovtolkningen på dette punkt kan nemlig ikke ha hatt betydning for resultatet.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes