HR-1993-1864-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-10 |
| Publisert: | HR-1993-01864s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-01864S , jnr. 945/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §186, §388 |
A, født xx.xx.1966, er av Rogaland politikammer den 19 august 1993 siktet for overtredelse av straffeloven §229, første straffalternativ. Ved Jæren forhørsretts kjennelse av samme dato ble han med hjemmel i straffeprosessloven §184, jf §171, første ledd nr 1 og 2 og §186 varetektsfengslet i 4 uker med brev- og besøksforbud.
Siktede påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse av 23 august 1993 ble kjæremålet forkastet.
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Under henvisning til straffeprosessloven §388 nr 2 hevdes det å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Det er særlig anført:
Ved spørsmålet om det er nærliggende fare for bevisforspillelse ses lagmannsretten ikke å ha vurdert betydningen av at det antatt mest sentrale vitnet var avhørt, fornærmede var avhørt og de øvrige opplyste vitner fremstod dels som uidentifiserte og ukjente for siktede. Retten har heller ikke drøftet betydningen av at siktede ble pågrepet ett og et halvt døgn etter at handlingen fant sted uten å ha forsøkt å påvirke vitner. En eventuell fare for bevisforspillelse skulle forøvrig nå være avverget idet politiet ifølge siktede har avhørt de øvrige vitner.
Lagmannsretten har når det gjelder unndragelsesfaren ikke vurdert anførselen i kjæremålet om at siktede da han ble pågrepet hadde forholdt seg rolig i vel ett og et halvt døgn uten å forsøke å unndra seg strafforfølgningen.
Lagmannsretten har konkludert med at varetektsfengsling er nødvendig uten å begrunne dette nærmere. Anførslene i kjæremålet om den tid politiet har hatt til rådighet til å avhøre vitner er ikke drøftet. Idet vitnene nå skal være avhørt, må etterforskningen anses avsluttet og ytterligere varetektsfengsling kan ikke anses nødvendig.
Lagmannsretten har ikke ansett varetektsfengsling som et uforholdsmessig inngrep uten at dette er begrunnet. Anførslene i kjæremålet på dette punkt ses ikke å være drøftet.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning,jf straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling.
Lagmannsretten er - i likhet med forhørsretten- kommet til at vilkårene for å holde siktede varetektsfengslet forelå både etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 og nr 2. Lagmannsretten sluttet seg med enkelte tilleggsbemerkninger til den begrunnelse forhørsretten hadde gitt i sin kjennelse.
Når det gjelder vilkåret om bevisforspillelse i §171 første ledd nr 2 uttaler forhørsretten:
"Etter straffeprosessloven §171 nr. 2 kreves at det er en "nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken". Politiet har vist til at en eventuell løslatelse medfører fare for påvirkning av vitner.
Retten er også enig i dette. Det fremgår at flere vitner enda ikke er avhørt av politiet. Dessuten har siktede enda ikke tilstått eller ønsket å gi forklaring for retten eller for politiet."
Lagmannsretten slutter seg til forhørsrettens begrunnelse. Under henvisning til kjæremålet bemerket lagmannsretten at siktede hadde fått oppnevnt forsvarer som møtte i forhørsretten, men at siktede likefullt nektet å avgi forklaring med den begrunnelse at det ikke var hans ønskede forsvarer.
Kjæremålsutvalget vil først bemerke at det ikke kan se at lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §171 nr 2. På dette grunnlag er kjennelsen heller ikke angrepet. Kjæremålsutvalget kan imidlertid heller ikke se at lagmannsrettens kjennelse ikke er tilstrekkelig begrunnet. Forsvarerens argumentasjon i kjæremålet er utførlig referert i kjennelsen. At lagmannsretten ikke i større grad har drøftet forsvarerens anførsler kan etter omstendighetene ikke anses som noen saksbehandlingsfeil, og det må åpenbart skyldes at lagmannsretten mente at disse anførsler ikke i vesentlig grad svekket de argumenter som hadde vært avgjørende for forhørsretten. Lagmannsrettens konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve, noe som heller ikke er anført. Det følger av reglene om kjæremålsutvalgets kompetanse at utvalget heller ikke kan ta stilling til betydningen av omstendigheter som er inntrådt etter lagmannsrettens kjennelse. Anførselen om at "de øvrige vitner" nå er avhørt, kan utvalget derfor ikke gå inn på.
Det er etter dette ikke nødvendig for utvalget å ta stilling til om lagmannsrettens kjennelse er tilstrekkelig begrunnet når det gjelder vilkåret i straffeprosessloven §171 første ledd nr 1.
Lagmannsretten uttaler uttrykkelig at den vurderer varetektsfengsling som nødvendig, og at dette etter omstendighetene ikke anses som et uforholdsmessig inngrep overfor siktede. Det er ikke her noen saksbehandlingsfeil at dette ikke er begrunnet nærmere.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.