HR-1993-1875-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-14 |
| Publisert: | HR-1993-01875s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-??? - Høyesterett HR-1993-01875S , jnr 824/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §276, §183, §275, §280, §286, §288, §77, Råfiskloven (1951), Fiskekvalitetsloven (1959), Tolloven (1966), Merverdiavgiftsloven (1969), Aksjeloven (1976), Regnskapsloven (1977) §1, §4, §5, §8, §9, Ligningsloven (1980), Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §186, §280, §388, §77, Saltvannsfiskeloven (1983) |
A, født xx.xx.1952, er av Vestfinnmark politikammer den 2 august 1993 siktet for overtredelse av straffeloven §276, jf §275, §183 og §286, annet straffalternativ, jf §288, jf regnskapsloven §1, §4, §5, §8 og §9. Siktelsen gjelder også overtredelser av tolloven, ligningsloven, saltvannsfiskeloven, råfiskloven, lov om kvalitetskontroll med fiskevarer, aksjeloven og merverdiavgiftsloven.
Ved Hammerfest forhørsretts kjennelse av 3 august 1993 ble han varetektsfengslet med brev- og besøksforbud til 30 august 1993. Fengslingen ble ved forhørsrettens kjennelse av 27 august 1993 forlenget til 24 september 1993. Kjennelsen er truffet i medhold av straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 jf §184 og §186 annet ledd. Siktedes kjæremål mot kjennelsen ble forkastet ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 1 september 1993.
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet er det særlig anført:
Lagmannsretten har funnet at det fortsatt er skjellig grunn til mistanke mot siktede etter siktelsens punkt I - III. Det er imidlertid bare for post I det er gitt en nærmere begrunnelse. Lagmannsretten har foretatt feil lovtolking og/eller gitt mangelfull begrunnelse når det hevdes at mistanken mot siktede etter post I må anses styrket fordi politiet ikke har funnet visse fakturaer i det beslaglagte materialet. Dette er å oppstille en omvendt bevisbyrde.
Det anføres at påtale for siktelsens post I er avhengig av fornærmedes begjæring, og at det er en feil av påtalemyndigheten å fortsette etterforskningen når slik påtalebegjæring etter flere måneder ikke foreligger.
Lagmannsretten foretar feil lovanvendelse og/eller gir mangelfull begrunnelse når det gjelder faren for bevisforspillelse. Påtalemyndigheten har ikke konkretisert hvilke etterforskningsskritt man akter å foreta, herunder hvilke personer eller grupper av personer man ønsker avhørt. Det er da ikke tilstrekkelig at lagmannsretten har vist til at det er fare for at siktede om han løslates vil kunne påvirke sine russiske kontakter.
Det anføres å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har tatt stilling til siktedes kjæremål når det gjelder brev- og besøkskontroll. Det er vist til at siktede nå har vært fengslet i to perioder i tilsammen over 8 uker med brev- og besøktsforbud eller kontroll, som er uvanlig lenge, uansett forbrytelsens art.
Lagmannsretten har videre satt for milde krav når det gjelder bestemmelsen om at fengsling ikke skal være et uforholdsmessig inngrep.
Påtalemyndigheten v/Økokrim har avgitt uttalelse til kjæremålet. Det er anført at lagmannsretten har tolket de aktuelle bestemmelser i straffelov og straffeprosesslov korrekt og at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er tilstrekkelige. Til spørsmålet om manglende påtalebegjæring er det vist til at grovt utroskap er undergitt ubetinget offentlig påtale, jf straffeloven §77, jf §280, annet ledd.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig lovtolkning når den har lagt til grunn at det fortsatt er skjellig grunn til å mistenke siktede etter siktelsen punkt I - III. Utvalget bemerker at det ikke er dekkende når det i kjæremålet forutsettes at overtredelse av straffeloven §276 jf §275 er undergitt privat påtale, jf straffeprosessloven §77 jf §280 annet ledd. Anførselen om at lagmannsretten har lagt til grunn en omvendt bevisbyrde har ikke dekning i lagmannsrettens avgjørelsesgrunner. Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsrettens kjennelse - for så vidt gjelder grunnvilkåret om fortsatt skjellig grunn til mistanke - skulle være mangelfullt begrunnet. Lagmannsretten har utførlig begrunnet hvorfor den mener at grunnvilkåret er oppfylt i tilknytning til siktelsens punkt I, men den har også tatt standpunkt til dette i forhold til punktene II og III i siktelsen. Utvalget tilføyer at argumentasjonen i kjæremålet i atskillig grad har vært rettet mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, som utvalget ikke kan prøve.
Lagmannsretten fant som forhørsretten at det ville medføre en nærliggende fare for bevisforspillelse om siktede nå ble løslatt. Lagmannsretten uttaler i den forbindelse at den legger "særlig vekt" på at "viktig etterforskning i Russland ennå bare er på det forberedende stadium, og det må antas å være en fare for at siktede om han løslates vil kunne påvirke sine russiske kontakter, hvis vitneforklaringer må antas å være av stor bevismessig betydning." Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse her bygger på en uriktig lovtolkning. Utvalget finner også at kjennelsen er tilstrekkelig begrunnet. Den konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Lagmannsretten har funnet at fortsatt fengsling i fire uker ikke vil utgjøre noe uforholdsmessig inngrep overfor siktede. Retten har også begrunnet dette standpunkt. Utvalget finner det klart at kjennelsen på dette punkt ikke bygger på noen uriktig lovtolkning og at det ikke kan stilles krav om noen ytterligere begrunnelse.
Lagmannsretten har referert anførslen i kjæremålet om at det "ikke i noe tilfelle treffes beslutning om innskrenkning i adgangen til brev og besøk." Når lagmannsretten har forkastet kjæremålet i sin helhet, må det innebære at retten mener at brev og besøkskontrollen skal være slik forhørsretten har bestemt. At dette spørsmålet ikke er særskilt drøftet i lagmannsrettens kjennelse, kan etter omstendighetene ikke være noen saksbehandlingsfeil.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.