HR-1993-1887-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-16 |
| Publisert: | HR-1993-01887s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-01887S , jnr. 917/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §413, Straffeloven (1902) §247, §248, §272, §388, §440 |
Kjæremålet gjelder sikkerhetsstillelse for saksomkostninger etter straffeprosessloven §413.
A reiste 27 desember 1991 privat straffesak mot advokat B. Han nedla påstand om at B skulle straffes for overtredelse av straffeloven §247 og §248, samt påstand om mortifikasjon og erstatning på kr 300.000,-. I saksforberedende møte 20 april 1993 krevde advokat B at A måtte pålegges å stille sikkerhet for dekning av saksøktes omkostninger etter straffeprosessloven §413.
Den 7 mai 1993 traff Bergen byrett beslutning med slik slutning:
"1. Krav om frifinnelse etter straffeprosessloven §272 tas ikke til følge.
2. A pålegges innen 3 - tre - uker fra denne beslutnings meddelelse å stille sikkerhet for kr 100.000,- - kroneretthundretusen - i form av bankgaranti gjeldende til rettskraftig dom foreligger, eventuelt kontant, for saksomkostninger han måtte bli pålagt å betale til advokat B i sak nr. 91-03203 M/01."
A påkjærte beslutningen til lagmannsretten, som 3 august 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens kjennelse stadfestes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at det ifølge rettspraksis bare kan stilles vilkår om sikkerhetsstillelse hvis det foreligger mer enn sannsynlighetsovervekt for at saksomkostninger vil bli tillagt. Kravet er ikke oppfylt i den foreliggende sak.
Advokat B er orientert om kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling, jf straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget legger til grunn at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens forståelse av straffeprosessloven §413.
Bestemmelsen i straffeprosessloven §413 åpner adgang til i private straffesaker - etter begjæring av saksøkte - å bestemme som vilkår for å fremme saken at saksøkeren skal stille sikkerhet for saksomkostninger som han måtte bli pålagt å betale saksøkte.
Lagmannsretten viser vedrørende forståelsen av straffeprosessloven §413 til byrettens vurdering og til utvalgets kjennelse i Rt-1993-219. Kjæremålsutvalget som i den saken det er vist til, sluttet seg til lagmannsrettens lovtolkning, refererer lagmannsrettens lovforståelse slik:
"Som utgangspunkt for sin lovtolking har lagmannsretten vist til uttalelse i lovforarbeidene, komiteinnstillingen s. 352, hvor det som forutsetning for bruk av bestemmelsen var uttalt at "det fremstiller seg som en nærliggende mulighet at saksøker vil bli ilagt saksomkostninger som det ikke er dekning for".
Disse synspunkter fikk - uttaler lagmannsretten videre - tilslutning i Ot. prp. og Inst.O. Retten har også fremholdt at uttrykksmåten "nærliggende mulighet" krever mer enn sannsynlighetsovervekt for at saksomkostninger blir ilagt."
I herværende sak fant byretten - som lagmannsretten sluttet seg til - at det var en nærliggende mulighet for at advokat B vil kunne bli frifunnet. Dette standpunkt er nærmere begrunnet i byrettens kjennelse. Lagmannsretten fant det for kjæremålssaken "ikke nødvendig å gå inn på noen nærmere vurdering av de objektive forhold da det må være tilstrekkelig å vise til at det under enhver omstendighet ikke kan sees å foreligge noe som skulle tilsi at de subjektive straffbarhetsvilkår er oppfylte."
Byretten uttaler videre at den dersom B skulle bli frifunnet, anser " det nokså utvilsomt" at han vil bli tilkjent saksomkostninger etter de alminnelige regler i tvistemålsloven kap. 13 jf. straffeprosessloven §440 første ledd.
Kjæremålsutvalget kan på denne bakgrunn ikke se at lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig tolkning av straffeprosessloven §413. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Den frist for sikkerhetsstillelse som byretten har fastsatt, er utløpt under kjæremålssaken. Ny frist må derfor settes, og utvalget finner at denne passende kan fastsettes til to uker etter forkynnelsen av denne kjennelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes, dog slik at fristen for sikkerhetsstillelse settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennnelse.