HR-1993-1889-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-16 |
| Publisert: | HR-1993-01889s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-01889S , jnr 786/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Aasland, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Dyrevernloven (1974) §31, Straffeloven (1902) §52, §53, §62, §2, §4, §5, Straffeprosessloven (1981) §388, §391, §392 |
Karmsund herredsrett avsa 21 januar 1993 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1930, dømmes for overtredelser av: 7 tilfeller av dyrevernloven §31, jfr §2, jfr. §5. 2 tilfeller av dyrevernloven §31, jfr. §4
Tidspunkt for forøvelsen: Våren 1990 til november 1992.
Straffen fastsettes til: Fengsel i 120 dager, som i medhold av straffeloven §52 og §53 utsettes med en prøvetid på 2 - to - år.
Straffutmålingsregler som er anvendt: Straffeloven §62.
2. A, født xx.xx.1930, fradømmes for alltid retten til å eie, ha, bruke, handle med eller stelle husdyr.
Saksomkostninger: Ilegges ikke."
A anket over dommen og begjærte fornyet behandling for lagmannsrett, men ved beslutning av 30 mars 1993 av Høyesteretts kjæremålsutvalg ble lagmannsrettsbehandling nektet, og anken ble nektet fremmet.
Den 2 mai 1993 fremsatte A en begjæring om gjenopptakelse av saken til Karmsund herredsrett. Det ble vist til straffeprosessloven §391 nr 1 og §392 annet ledd. Det ble anført at sakens offentlige forsvarer, dagen før hovedforhandlingen, opptrådte åpenbart beruset på sitt kontor. Under dette møtet forsøkte forsvareren flere ganger pr telefon til påtalemyndigheten å få saken utsatt. Likeledes forsøkte han å fremskaffe seg en sykemelding for på den måten å få saken utsatt. Under hovedforhandlingen anmodet forsvareren om gjentatte pauser, noe domfelte oppfattet som en konsekvens av tilstanden dagen i forveien. Det ble tilbudt tre vitnebevis gjennom bevisopptak.
Herredsretten avsa 7 juni 1993 kjennelse med slik slutning:
"As begjæring om gjenopptakelse datert 2. mai 1993, forkastes."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 22 juli 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at både saksbehandlingen og rettsanvendelsen er uriktig.
Det er anført at det er et brudd på det kontradiktoriske prinsipp når lagmannsretten ensidig har lagt vekt på aktors uttalelser. Når lagmannsretten har lagt til grunn at han erkjente straffeskyld for enkelte av postene, skyldtes dette press fra forsvareren. Begjæringen bygger på svikt fra forsvarerens side, blant annet når det gjelder bevisvurderingen i saken. Følgelig har ikke retten truffet sin avgjørelse på fullstendig faktisk grunnlag, noe som har hatt vesentlig betydning for både bevisbedømmelsen, skyldspørsmålet og straffutmålingen. Kravet til særlige forhold må anses oppfylt, idet det er meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende rettsikkerhetshensyn tilsier at spørsmål om hans skyld blir prøvd på ny. Spørsmålet om forsvareren kunne anses "skikket" som offentlig oppnevnt forsvarerer er også vesentlig. I begjæringen om gjenopptakelse er anført "særlige grunner" som tilsier at retten bør beslutte å holde muntlig forhandling om gjenopptakelsesbegjæringen.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
"1. Retten beslutter gjenopptakelse.
2. Retten beslutter at straffefullbyrdelsen av Karmsund herredsretts dom av 18. januar 1993, sak nr 92-00592M, jfr slutningens pkt 2, skal utstå.
3. Retten oppnevner advokat X som offentlig forsvarer.
Subsidiært:
1. Retten beslutter å holde muntlig forhandling om begjæring om gjenopptakelse, herunder avhøre parter og vitner eller foreta annen umiddelbar bevisførsel."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger feil ved lagmannsrettens lovtolking. Etter opplysningene i saken finner utvalget heller ikke at det var noen feil ved saksbehandlingen at lagmannsretten ikke foranstaltet bevisopptak eller besluttet muntlig forhandling om gjenopptakelsesspørsmålet.
Kjæremålet blir å forkaste.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.