HR-1993-1936-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-23 |
| Publisert: | HR-1993-01936s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-??? - Høyesterett HR-1993-01936S , jnr 967/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31, §22, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1974, er siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd, jf §22 første ledd og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §17 annet ledd. As førerkort ble beslaglagt 25 april 1993, noe han samtykket i. Samtykket ble trukket tilbake 24 mai 1993, og politiet begjærte 9 juni 1993 forhørsrettens kjennelse for fortsatt beslag.
Ofoten forhørsrett avsa 16 juni 1993 kjennelse med slik slutning:
"Førerkortet tilhørende A, født xx.xx.1974, tillates holdt beslaglagt inntil inndragningssaken er avgjort." A påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 6 august 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes. Førerkortet til A, født xx.xx.1974, kan holdes beslaglagt inntil saken er endelig avgjort, dog ikke ut over den 25. april 1994."
Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt under dissens for så vidt gjelder begrunnelsen. Rettens flertall, to dommere, fant at det ikke forelå skjellig grunn til mistanke om overtredelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd, mens en dommer tiltrådte forhørsrettens syn, at det forelå skjellig grunn til mistanke for begge punkter i siktelsen. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er anført å gjelde lagmannsrettens lovtolking. A hevder at siktelsene mot ham er uriktige, og at det ikke finnes noe bevis. Det synes som om lagmannsretten har lagt vesentlig vekt på hans manglende vilje til å forklare seg for politiet, selvom det er en menneskerett å nekte å forklare seg for politiet. Videre anføres at han ikke har fått se de politiforklaringer som lagmannsretten viser til.
Politiet fastholder at førerkortet må beslaglegges og opprettholder begrunnelsen gitt i begjæringen av 9 juni 1993.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolkning av loven, derimot ikke bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelsen.
Siktede kan synes å gjøre gjeldende som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet hans anførsel om at lensmannen skal ha nektet ham å se saksdokumentene. Det foreligger ingen nærmere opplysninger om en slik nektelse, og det er iallfall intet som tyder på at siktede under etterforskningen har fremmet noen ytterligere begjæring overfor påtalemyndigheten om innsyn i saksdokumentene. Han uteble fra rettsmøtet i forhørsretten uten gyldig forfall. Utvalget kan under disse omstendigheter ikke anse det som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet anførselen nærmere.
Det er ellers ikke i kjæremålserklæringen til Høyesteretts kjæremålsutvalg anført noe som utvalget kan prøve, og kjæremålet må således forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.