HR-1993-198-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-02 |
| Publisert: | HR-1993-00198k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-00198K , jnr 93-00120. |
| Parter: | Tania Emma Iden, Tore Magne Iden mot Sparebanken Sogn og Fjordane (advokat Asgeir Bjørdal). |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §140, §154, §156, Tvistemålsloven (1915) §154, §398, §404 |
Saken gjelder krav om utkastelse. Spørsmålet er om kjæremål til lagmannsretten ble fremsatt for sent og i tilfelle om det kan gis oppreisning for fristforsømmelse, eller om også fristen for å begjære oppreisning er oversittet.
Eiendommen gnr 234 bnr 2 i Fjaler, tilhørende Tore Magne Iden, ble solgt på tvangsauksjon 27 februar 1991 til Sparebanken Sogn og Fjordane for 1.500.000,- kroner. Stadfestelseskjennelsen er rettskraftig.
Da Iden ikke flyttet fra eiendommen frivillig, krevde Sparebanken utkastelse. Namsmannen tok kravet til følge og berammet utkastelsesforretning. Iden og Arkitekt T M Iden A/S påklaget namsmannens avgjørelse til Sunnfjord namsrett. Sunnfjord namsrett stadfestet namsmannens beslutning om utkastelse av Iden. Klagen fra Arkitekt T M Iden A/S ble avvist. Namsrettens kjennelse ble påkjært til Gulating lagmannsrett. Namsretten besluttet at utkastelse skulle utsettes til kjæremålet var rettskraftig avgjort.
Gulating lagmannsrett stadfestet beslutningen om utkastelse ved kjennelse 16 oktober 1992, men presiserte at utkastelsen ikke gjaldt Arkitekt T M Iden A/S. Utkastelse ble berammet til 30 november 1992. Tore Magne Iden krevde utkastelsesforretningen stanset under henvisning til at datteren Tania Emma Iden ville gå til odelsløsningssak mot banken. Den 30 november 1992 forlenget namsmannen frist for fraflytting til 7 desember 1992. Stevning i odelssak ble uttatt samme dag.
Den 1 desember 1992 påklaget Tania Emma Iden og Tore Magne Iden namsmannens beslutning av 30 november 1992. Ved kjennelse 7 desember 1992 avviste Sunnfjord namsrett klagen fra Tore Magne Iden da utkastelsesspørsmålet i forhold til ham var rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens kjennelse 16 oktober 1992. Retten fant imidlertid at Tania Emma Iden hadde rettslig interesse i å få realitetsbehandlet utkastelsesspørsmålet. I forhold til henne ble beslutningen om utkastelse stadfestet. Samtidig besluttet retten at utkastelse skulle utsettes inntil namsrettens kjennelse var rettskraftig. Kjennelsen ble forkynt for Idens prosessfullmektig 15 desember 1992.
Tania Emma Iden og Tore Magne Iden påkjærte 9 januar 1993 namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Ved kjennelse 10 februar 1993 avviste Gulating lagmannsrett kjæremålet som for sent fremsatt. Det ble vist til domstolloven §140 og lagt til grunn at 14 dagers fristen etter tvistemålsloven §398 første ledd ikke avbrytes av rettsferien.
Tania Emma og Tore Magne Iden har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De ba samtidig om at kjæremålet måtte gis oppsettende virkning. Lagmannsretten avviste begjæringen om oppsettende virkning under henvisning til at namsrettens kjennelse av 7 desember 1992 med beslutning om oppsettende virkning fortsatt sto ved lag, da saken ennå ikke var rettskraftig avgjort. Namsmannen har 18 februar 1993 besluttet å utsette effektuering av utkastelsesforretningen inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse.
I det videre kjæremål har Tania Emma og Tore Magne Iden anført at lagmannsretten har tolket domstolloven feil. Det gjøres gjeldende at de siste endringer i domstolloven §140 innebærer at fristen for kjæremålet til lagmannsretten ble forlenget med 9 dager på grunn av rettsferien i julen. Iden opplyser at han ved henvendelse til sin advokat både forut for kjæremålet og etterpå fikk bekreftet at denne forståelsen var korrekt, og at kjæremålet var rettidig fremsatt.
Subsidiært begjæres oppreisning for fristsforsømmelse. Iden henviser til at han stolte på uttalelsen fra sin advokat, og at det ikke var tale om forsettlig fristforsømmelse. Saken har stor betydning for familien og stor prinsipiell betydning, da det er viktig å få prøvet hvor langt en bank kan gå i å sette i gang tvangsflytting fra en eiendom når det ikke er behov for dette. Banken har ikke annonsert eiendommen for salg eller utleie, familien Iden har tilbudt seg å leie frem til odelstakst er holdt, og odelstakst er berammet til 3 juni 1993. Det er klart urimelig om familien Iden må fraflytte eiendommen nå.
Tania Emma Iden og Tore Magne Iden har ikke utformet særskilt påstand.
I tilsvar til kjæremålet har Sparebanken Sogn og Fjordane anført at lagmannsretten har lagt til grunn en konkret forståelse av domstolloven §140. Det bestrides at vilkårene er til stede for å få oppreisning for fristforsømmelsen.
Sparebanken Sogn og Fjordane har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsrett sin orskurd av 10. februar 93 vert stadfesta.
2. Kravet om oppreising vert prinsipalt avvist, subsidiært vert oppreisingskravet forkasta.
3. Sparebanken Sogn og Fjordane vert tilkjend sakskostnader med kr 3.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg oppfatter kjæremålet dithen at det retter seg mot lagmannsrettens tolkning av domstolsloven §140, som den lyder etter lovendring av 24 august 1990. Lovtolkningen kan prøves av utvalget i medhold av tvistemålsloven §404 nr 3.
Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten har tolket domstolloven §140 annet ledd riktig når den har fastslått at rettsferien i julen 1992 ikke avbrøt kjæremålsfristen som begynte sitt løp ved forkynnelsen av namsrettens kjennelse 15 desember 1992. Tolkningen er klar og følger direkte av lovbestemmelsen. Kjæremålet som ble erklært og postlagt 9 januar 1993 ble således avgitt for sent og måtte avvises av lagmannsretten.
Lagmannsretten synes ved oversendelsen av kjæremålssaken å ha gått ut fra at de kjærende parters begjæring om oppreisning ville bli å avgjøre der, etterat kjæremålsutvalget har tatt stilling til lovtolkningsspørsmålet. Utvalget finner selv å kunne avgjøre oppreisningsspørsmålet, jf domstolloven §156 første punktum.
Det følger av loven §154 første ledd at begjæringen om oppreisning mot fristoversittelsen i dette tilfelle måtte fremsettes senest innen to uker "efterat der blev anledning til det", det vil si etter at de kjærende parter var blitt oppmerksomme på at kjæremålsfristen var oversittet. De kjærende parter ble gjort oppmerksomme på dette ved namsrettens påtegning på pålegg om tilsvar datert 18 januar 1993, som de mottok kopi av, og påny ved namsrettens oversendelsesbrev til lagmannsretten av 3 februar 1993, hvorav de også ble oversendt kopi. Begjæringen om oppreisning ble først fremsatt ved de kjærende parters prosesskrift datert 2 mars 1993 til lagmannsretten. Den er således fremsatt for sent. Mot oversittelse av fristen etter domstolloven §154 første ledd kan det etter loven ikke gis oppreisning.
Etter dette vil kjæremålet bli forkastet, og oppreisning vil ikke bli gitt.
Kjæremålsutvalget tar motpartens påstand om tilkjennelse av saksomkostninger med kr 3.000,- til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Oppreisning mot oversittelse av fristen for kjæremål til lagmannsretten gis ikke.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Tania Emma Iden og Tore Magne Iden, en for begge og begge for en, til Sparebanken Sogn og Fjordane 3.000,- - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.