HR-1993-2123-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-10-21 |
| Publisert: | HR-1993-02123s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-02123S , jnr 928/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, Straffeprosessloven (1981) §388, §31, §5 |
Haugesund politikammer fremsatte den 30 juni 1993 begjæring til Haugesund forhørsrett om samtykke til at førerkort tilhørende A, født xx.xx.1969, i medhold av veitrafikkloven §33 nr 5 kan beholdes beslaglagt inntil saken mot ham er endelig avgjort idet han er siktet for overtredelse av veitrafikkloven §31, første ledd, jf §5.
Haugesund forhørsrett avsa den 15 juli 1993 kjennelse med slik slutning:
"Haugesund politikammer gis ikke samtykke til beslag av førerkortet til A, født xx.xx.1969."
Kjennelsen ble av politiet påkjært til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa den 13 september 1993 kjennelse med slik slutning:
"Politiet kan holde førerkort tilhørende A, f. xx.xx.1969, beslaglagt inntil saken er avgjort, dog ikke utover 15. april 1994."
Kjennelsen er av siktede påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking, eventuelt at lagmannsrettens premisser ikke er utformet slik at det fremgår om riktig lovforståelse er lagt til grunn.
Lagmannsretten har ved forståelsen av kravet om skjellig grunn til mistanke vist til kjennelse i Rt-1992-1529. Dette anføres være utilstrekkelig som begrunnelse idet man derav ikke kan se om lagmannsretten har anvendt loven riktig i dette konkrete tilfelle. Lagmannsretten skulle redegjort nærmere for omstendigheter i nærværende sak som begrunner at det er skjellig grunn til mistanke.
Det kan - anføres det - utfra lagmannsrettens kjennelse, side 3 øverst, reises tvil om det menes at lagmannsretten selv har funnet at det er skjellig grunn til mistanke "eller om det blott og bart vises til at siktede er mistenkt (hos politi/påtalemyndighet) for slikt forhold som siktelsen går ut på."
Det er gjort gjeldende at det ikke er skjellig grunn til mistanke mot siktede. Det foreligger ikke så gode eller klare bevismomenter som regelmessig er vanlig i saker om fartsovertredelse.
Det anføres at lagmannsretten ikke har vurdert hensiktsmessigheten av førerkortbeslag i forhold til at siktedes førerkort ble tilbakelevert ham den 15 juli 1993. Det er vist til Torgersen og Engstrøm: Vegtrafikkloven og trafikkreglene, (1988), side 443.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388.
Siktede hevder at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle, jf §388 nr 2, og at kjennelsen bygger på uriktig lovtolkning, jf bestemmelsens nr 3.
Utvalget kan ikke se at lovtolkningen er uriktig. Henvisningen til avgjørelsen i Rt-1992-1529 gjelder åpenbart uttalelsen i denne avgjørelsen om at det for beslag etter vegtrafikkloven §33 nr 5 ikke kreves at det må foreligge en kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at siktede er skyldig. Dette er riktig lovanvendelse. Det retten uttaler om at siktede med skjellig grunn mistenkes for slik fartsovertredelse som siktelsen gjelder, betyr åpenbart at retten selv har funnet skjellig grunn til mistanke.
Lagmannsrettens begrunnelse er nokså snau når det gjelder hvilke forhold retten har bygd på når den har funnet slik skjellig grunn. Retten har imidlertid vist til anmeldelsen fra vedkommende politibetjent, og har således funnet skjellig grunn til å bygge på at den fremstilling som der er gitt, i det vesentlige er riktig. I betraktning av at det er tale om et meget oversiktlig saksforhold, finner utvalget at begrunnelsen må anses tilstrekkelig.
Det fremgår at lagmannsretten har overveid spørsmålet om beslag av førerkortet vil være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede. Noen nærmere begrunnelse på dette punkt kan etter omstendighetene ikke kreves.
De øvrige anførsler i kjæremålet gjelder forhold som ligger utenfor utvalgets kompetanse etter straffeprosessloven §388.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.