HR-1993-2182-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-01 |
| Publisert: | HR-1993-02182s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-02182S , jnr 989/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §184, §185, §388 |
A, født xx.xx.1937, er av Romerike politikammer siktet for overtredelse av straffeloven §233 annet ledd første straffalternativ, jf første ledd.
Ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse av 8 september 1993 ble han i medhold av straffeprosessloven §184, jf §171, første ledd nr 2 varetektsfengslet til 22 september 1993. Fengslingsfristen ble forlenget til 20 oktober 1993 ved forhørsrettens kjennelse av 22 september 1993. Fortsatt fengsling ble ansett hjemlet i straffeprosessloven §184, jf §171, første ledd nr 2.
I påtegning av 20 oktober 1993 begjærte politiet fengslingen forlenget med 12 uker under henvisning til straffeprosessloven §184,jf §185, jf §172. Ved forhørsrettens kjennelse av samme dato ble siktede løslatt. Av kjennelsen framgår at retten fant at det ikke forelå tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken mot siktede. Det ble vist til at andre grunnlag for fengsling ikke var anført.
Politiet påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Under forberedelsen av kjæremålet meddelte lagmannsretten partene at retten overveide om det kan foreligge grunnlag for fengsling etter straffeprosessloven §171. I skriv av 22 oktober 1993 til lagmannsretten anførte politiet at det foreligger fare for bevisforspillelse dersom siktede løslates. Siktedes forsvarer ble forelagt skrivet og avga uttalelse.
Lagmannsretten avsa den 25 oktober 1993 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1937, kan varetektsfengsles til onsdag 12. januar 1994."
Av kjennelsen fremgår at lagmannsretten fant at fortsatt fengsling er hjemlet i straffeprosessloven §185, jf §171, første ledd nr 2.
Kjennelsen er av siktede påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot saksbehandlingen ved lagmannsretten. Det er vist til at politiet i begjæringen om fengslingsforlengelse ikke anførte annen hjemmel enn straffeprosessloven §185, jf §172 og at dette ble bekreftet av møtende aktor for forhørsretten. Heller ikke i kjæremålet påberopte politiet seg faren for bevisforspillelse som fengslingsgrunn. Det må forutsettes at politiet forut for begjæringen om forlengelse hadde vurdert hvilke fengslingsgrunner som forelå. Dersom man hadde ment det var reell fare for bevisforspillelse ville dette vært anført i begjæringen og i kjæremålet. Det var først da lagmannsretten tok opp spørsmålet at politiet anførte at det forelå bevisforspillelsesfare. Ut fra disse forhold gjøres gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at lagmannsretten i sin avgjørelse kun har vist til politiets anførsler om bevisforspillelsesfare i skriv av 22 oktober 1993. Lagmannsrettens saksbehandling er ikke forsvarlig. I det minste burde påtalemyndighetens vurdering av bevisforspillelsesfaren - som nærmest kommer på oppfordring - vært kommentert.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Det er her fra siktede anført at det foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling.
Lagmannsretten har reist spørsmålet om fare for bevisforspillelse gir grunnlag for fengsling. Såvel påtalemyndigheten som siktede har fått uttale seg om dette. Utvalget kan ikke se at det i dette ligger noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. Den konkrete vurdering av om det foreligger fengslingsgrunnlag og om fengsling bør skje, kan utvalget ikke prøve.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.