HR-1993-22-B - Rt-1993-149
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-17 |
| Publisert: | HR-1993-00022-B - Rt-1993-149 (50-93) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-??? - Høyesterett HR-1993-00022 B, nr 163/91. |
| Parter: | Bergen Kino (Kommuneadvokaten v/advokat Arne Langeland - til prøve) mot Fokus Bank A/S (Advokat Pål W Lorentzen). |
| Forfatter: | Gussgard, Schei, Sinding-Larsen, Langvand, Smith |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Gussgard: Saken gjelder spørsmål om bankgarantier for riktig oppfyllelse av reklamefremvisningsavtaler gjelder for samme tidsrom som hovedavtalene, eller bare for ett enkelt år.
Bergen Kino inngikk i november 1984 to separate avtaler med Audiovisuell Produksjon, Arne Loland, den ene om rett for selskapet til å vise reklameslides før filmfremvisning, den andre om rett til visning av reklamefilm, begge for årene 1985 - 1988. Det ble avtalt årlig leie som skulle være gjenstand for indeksregulering og som skulle betales i månedlige rater. Med unntak for leiebeløpene var kontraktene likelydene. I henhold til avtalenes punkt 2 tredje ledd pliktet Loland å stille bankgarantier for de årlige leiebeløp, garantier som skulle være kinoen i hende "senest 1/12 året før den trer i kraft. Første året, ved undertegning av kontrakten". Kontraktsrettighetene ble senere overdratt til A/S Kinoreklame.
Forretningsbanken A/S stillet garantier 13 desember 1984 for riktig oppfyllelse av kontraktene, med en beløpsbegrensning som tilsvarte leiebeløpene for 1985. I garantierklæringene het det bl a at "Garantien vil være gyldig til 31. desember 1988 innen hvilken dato mulig ansvar må være gjort gjeldende overfor oss." Garantiene ble avgitt under den forutsetning at banken i tilfelle mislighold hadde anledning til å tre inn i kontraktene og eventuelt overdra rettighetene til andre.
I november 1985 ble reklamekontraktene noe endret. Det skulle fortsatt gis garanti for de årlige leiebeløp, men nå het det at "Garantien må være Bergen Kino i hende senest ved undertegning av kontrakten".
Banken utferdiget nye garantierklæringer 12 desember 1985 for beløp tilsvarende leiebeløpene for 1986. Også denne gang ble passusen om gyldighetstid frem til 31 desember 1988 inntatt.
I garantierklæringer av 27 november 1986 het det at "Garantien vil være gyldig til 31. desember 1987 innen hvilken dato mulig ansvar må være gjort gjeldende overfor oss." Det ble angitt at erklæringene erstattet de garantier som var utferdiget året før, og banken ba om og fikk disse i retur.
Kinoreklame A/S misligholdt kontraktene for 1987. Ved brev av 21 april 1988 fra banken, nå Fokus Bank A/S, ble kinoen underrettet om at dens krav etter garantiene var innbetalt. Banken anmodet om retur av garantidokumentene og skrev at dens ansvar under disse "hermed anses som opphørt."
Kinoen fremsatte ikke krav om garanti for 1988, men ved brev av 13 desember 1988 ble banken avkrevet dekning av kinoens resttilgodehavende overfor Kinoreklame A/S som følge av mislighold i 1988. Banken bestred kravet, og stevning ble uttatt.
Trondheim byrett avsa 1 februar 1990 dom med slik domsslutning:
"Fokus Bank A/S dømmes til å betale til Bergen Kino kr 655.200,- - sekshundreogfemtifemtusentohundre - kroner innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse og med 18 - atten - prosent årlig rente fra den 1. januar 1989 til betaling skjer.
Fokus Bank A/S betaler i saksomkostninger til Bergen Kino kr 21.360,- - tjueentusentrehundreogseksti - kroner."
Fokus Bank A/S anket til Frostating lagmannsrett, som avsa dom 8 februar 1991 med slik domsslutning:
"1. Fokus Bank A/S frifinnes.
2. Bergen Kino betaler til Fokus Bank A/S saksomkostninger for byrett med kr 19.956,- - kronernittentusennihundreogfemtiseks - og for lagmannsrett med kr 46.020,- - kronerførtisekstusenogtjue - innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom."
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Bergen Kino har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det er fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett, og ved bevisopptak er det avhørt seks vitner, hvorav to ikke har avgitt forklaring tidligere. For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Det er enighet om at tvistegjenstanden utgjør det beløpet som byretten har tilpliktet banken å betale.
Bergen Kino har i hovedsak anført:
Bergen Kino krevet at det ble stillet bankgarantier som dekket leiebeløpene i hele kontraktsperioden, ikke garantier som bare hadde gyldighet for det enkelte år. Årsaken var at reklameselskapet var nystiftet, og dersom kontrakten ble misligholdt, var det i realiteten bare Sverdrup Dahl A/S som kunne overta. Kinoen mente den ville komme i en vanskelig forhandlingsposisjon hvis det skulle bli nødvendig å overlate retten til å fremvise reklamefilm mv til dette selskapet. Forutsetningen om garanti for hele kontraktsperioden ble meddelt Audiovisuell Produksjon muntlig, og Loland fulgte dette opp overfor banken. Det var ingen kontakt mellom kinoen og banken.
Ordlyden i garantitilsagnene fra 1984 må være utgangspunktet for vurderingen av innholdet. En naturlig og rimelig forståelse av disse er at det ble gitt garanti for leiebeløpene i hele kontraktsperioden. At dette også var oppfatningen hos de involverte parter, viser de vitneforklaringene som er avgitt. Det ble gjort klart for banken at kinoen ikke ville godta årlige garantitilsagn. Dersom banken mente å forplikte seg for bare ett år ad gangen, måtte dette ha kommet klart til uttrykk i garantierklæringene.
Endring i leiebeløpene i samsvar med prisindeksen, eventuelt som følge av nedgang i kinoens besøkstall, gjorde det praktisk med nye garantier for hvert år, men dette medførte ingen endring i garantiavtalenes løpetid.
Bankens forbehold om rett til å tre inn i reklamekontrakten taler for at garantiene gjaldt hele kontraktsperioden. Slik inntreden brukes normalt bare ved kontrakter av lengre varighet.
Kinoen bestrider at den ved passivitet har godtatt at det bare ble gitt garanti for ett år ad gangen. Verken garantierklæringene for 1987 eller bankens brev av 21 april 1988 om oppgjør etter garantien for 1987, ga foranledning til å tro at banken mente å begrense den avtalte løpetid. En garanti skaper et selvstendig rettsforhold mellom garantisten og kreditor, og en endring i dette må avtales særskilt. At kinoen unnlot å kreve ny garanti for 1988, kan ikke medføre at den mistet sitt krav overfor banken.
Bergen Kino er ikke enig i at den sviktet sin lojalitetsplikt ved ikke å underrette banken om misligholdet i 1988. Etter misligholdet i 1987 burde banken fulgt opp sitt engasjement og eventuelt selv trådt inn i avtalene.
Bergen Kino har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Bergen Kino tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett."
Fokus Bank A/S har i hovedsak gjort gjeldende:
Ankemotparten mener lagmannsrettens dom er riktig og viser til denne.
Banken bestrider ikke at den forpliktet seg både overfor Audiovisuell Produksjon og overfor kinoen til å avgi garantierklæringer hvert år i kontraktens løpetid, men forutsetningen var at det skulle foretas en konkret kredittvurdering for det enkelte år. Dersom en slik vurdering tilsa at det ikke burde gis garanti for det påfølgende år, hadde banken rett til å nekte dette. Garantispørsmålet ble forelagt bankens styre for hvert år. Dersom kinoen ønsket en mer omfattende garanti enn den som ble gitt, måtte den ha fremsatt et klart krav om dette.
Utformingen av garantierklæringene skjedde i samsvar med bankens forutsetning. Det ble bare gitt garanti for leiene for det enkelte år. Det som står om gyldighetstiden i de første erklæringene, må leses i sammenheng med den øvrige del av setningen, som viser at dette angir fristen for å fremsette krav etter garantien. En annen mulighet er at angivelsen av gyldighetstiden er feilskrift. I garantiene for 1987 ble det klart presisert hvilket tidsrom de gjaldt for. Kinoen aksepterte dette uttrykkelig. Den reagerte heller ikke på brevet av 21 april 1988. At det ikke ble krevet garanti for 1988, viser at kinoen oppfattet garantiene på samme måte som banken.
Subsidiært er det anført at det må legges avgjørende vekt på den fortolkning som banken ga uttrykk for i garantien for 1987, og som kinoen må anses å ha godtatt ved konkludent adferd.
Atter subsidiært er det gjort gjeldende at kinoens opptreden må anses som brudd på den lojalitetsplikt kreditor har overfor garantisten, og at kinoen derfor ikke har noe krav. Det ble ikke fremsatt krav om garanti for 1988, og kinoen lot misligholdet utvikle seg uten å underrette banken. Dersom det var blitt krevet garanti, ville uenigheten vist seg, og banken kunne hindret tap ved å tre inn i kontraktene.
Fokus Bank A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er under tvil kommet til at anken ikke kan føre frem.
Utgangspunktet for bedømmelsen av garantispørsmålet må være garantierklæringene fra 1984, sett i sammenheng med hovedavtalene som garantiene direkte viser til.
Garantierklæringene er i seg selv uklare. Beløpsangivelsene trekker i retning av at det bare er gitt garanti for ett år, mens klausulen om gyldighetstid vil kunne tolkes som grunnlag for et garantiansvar for hele hovedavtalenes løpetid, fire år, eventuelt begrenset til de angitte beløp. Garantienes henvisning til hovedavtalene kan forstås slik at det bare kreves årlige garantier.
Vitneforklaringene trekker i retning av at det har vært meningen å avtale garanti for hele perioden.
Jeg legger til grunn at det fra Bergen Kinos side muntlig ble fremsatt krav overfor Loland om at garantiene måtte gjelde for hele kontraktsperioden. Dette ble også formidlet til banken, men hvordan banken har oppfattet dette kravet, og i tilfelle i hvilken utstrekning det er imøtekommet, er uklart. Garantierklæringene er lite profesjonelt utformet. Det må også sies at kinoen har håndtert garantispørsmålet på en uheldig måte. I det minste ved endring av hovedavtalene i 1985 burde det vært sagt klart hvilken form for garanti som ble krevet. Jeg nevner i denne forbindelse at kinoen selv var i tvil om forståelsen av de opprinnelige garantierklæringene og gjorde henvendelse til kommuneadvokaten, som bl a påpekte at hovedavtalene forutsatte årlige fornyelser av garantiene.
Når avtalegrunnlaget ikke gir noen sikker løsning på spørsmålet om garantienes innhold, må en undersøke om det etterfølgende forløp kan belyse de avtalene som er inngått.
Banken stillet rent faktisk garantier for de årlige leiebeløp for hvert år til og med 1987. Denne fremgangsmåten kan ha vært brukt fordi leiebeløpene endret seg. Men fremgangsmåten viser likevel, slik som lagmannsretten har påpekt, at alle tre parter i kontrakts- og garantiforholdet hadde innrettet seg på ettårige garantier i fireårsperioden, slik at nye garantier hvert år avløste de gamle.
Garantiene for 1987 ble klart begrenset til å gjelde dette året. Det fremgår av vitneforklaringene at banken klarerte utkast til garantierklæring med Kinoreklame A/S. Selskapet videreformidlet utkastet til kinoen, som ikke hadde innvendinger mot dette. Det er imidlertid ikke opplyst at endringen av gyldighetstiden ble særskilt påpekt. Endringen i garantitekstene for 1987 ble etter min mening ikke gjort med en tilstrekkelig åpenhet og klarhet til å innebære en avgjørende fastlegging av rettsforholdet mellom banken og kinoen. Men endringen kommer likevel inn som et moment når det gjelder spørsmålet om hvilke forutsetninger banken hadde i garantiforholdet.
Da oppgjøret av garantiforpliktelsene for 1987 fant sted, meddelte banken til kinoen at den anså ansvaret etter garantierklæringene som opphørt. Når dette ses i sammenheng med at banken ikke var avkrevet noen garantierklæring for 1988, og heller ikke senere ble det, er det et vesentlig tolkingsmoment i retning av at bankens garantiansvar var begrenset til mislighold i 1987.
Etter min mening fører disse forhold til at man ikke kan anse banken forpliktet til å dekke tapet på hovedkontraktene for 1988. De opprinnelige avtalene om garanti er uklare, og oppfølgningen av garantiforholdet gir etter min mening tilstrekkelige holdepunkter for at bankens ansvar etter hver enkelt garantierklæring må begrenses til det enkelte år.
Lagmannsrettens avgjørelse må etter dette bli å stadfeste.
Anken har ikke ført frem. Jeg finner imidlertid at saken har bydd på stor tvil, og at banken, som representerer den faglige innsikt på dette området, i så stor grad er årsak til uklarheten i garantiforholdet, at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.