HR-1993-22-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-14 |
| Publisert: | HR-1993-00022k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1993-00148 - Høyesterett HR-1993-00022K , jnr 442/1992. |
| Parter: | Audhild og Alf Kollseter mot Annstein Skjeldestad, Odd Navarsete Jens E Skjeldestad, Olav og Ella Ekrene, Marit Bratteteig Astrid Skjeldestad. |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Lund |
| Lovhenvisninger: | Servituttlova (1968) §8, Tvistemålsloven (1915) §179, §404 |
Alf Kollseter begjærte i brev av 21 juli 1991 til lensmannen i Sogndal skjønn til avskiping av bruksrett over sin eiendom gnr 32 bnr 2 i Sogndal. Bruksretten gjelder stølsvei for gården Skjeldestad. Ved beslutning av 26 september 1991 avviste lensmannen begjæringen. Lensmannens avgjørelse ble påklaget til Indre
Sogn herredsrett som 14 januar 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
"Klage frå Alf Kollseter over lensmannen i Sogndal si avgjerd 26 september 1991 om å avvisa krav om skjønn til avskiping av bruksrett etter servituttlova, blir ikkje teke til fylgje."
Alf Kollseter og Audhild Kollseter påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 27 juli 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Alf Kollseter og Audhild Kollseter har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har for det første anført at lensmannen i Sogndal var inhabil til å behandle saken og at det er en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten ikke å behandle spørsmålet. Videre er det feil lovtolking når lagmannsretten legger til grunn at skjønnet ikke kan fremmes etter servituttloven §8 annet ledd. Det er galt at veiretten har vært realitetsvurdert av jordskifteretten. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at 20 års regelen i servituttloven kommer til anvendelse. Det anføres forøvrig at servitutthaverne ikke har noe legitimt behov for å ferdes over den tjenende eiendom. Fjellstølveien har i årtier ikke vært benyttet. En utøvelse av ferdelsesrettighetene vil skje gjennom den tjenende eiendoms kulturbeite og innebære klare ulemper.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 27. juli 1992 i Kjæremålssak 92-0249 vert oppheva.
Krav om avskiping/omskiping av vegrett etter Servituttlova frå Audhild og Alf Kollseter kan fremjast.
2. Dei kjærande partar vert tilkjend sakskostnader med kr 3.000,- i samsvar med kostnadsoppgåve."
Kjæremålserklæringen er lovlig forkynt for samtlige kjæremotparter. Ingen av disse har inngitt tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset jf tvistemålsloven §404. Det er lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling som kan prøves av utvalget.
De kjærende parter har anført at lagmannsretten uriktig har lagt til grunn at veiretten ble realitetsvurdert av jordskifte- og overjordskifteretten. Utvalget oppfatter anførselen dithen at den også retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling på dette punkt, at det foreligger mangelfulle kjennelsesgrunner.
Når en bruksrett "er skipa eller omskipa" i jordskifte, kan "omeller avskiping" ikke kreves før det er gått minst 20 år eller nye forhold gir rimelig grunn til det, jf servituttloven §8.
Det sentrale spørsmål i saken er om det ved jordskifte og overjordskifte avholdt i området i 1980 årene - overjordskiftet ble avsluttet 16 august 1989 - ble tatt standpunkt til "om- eller avskiping" av veiretten. Hvis veiretten ikke ble behandlet, kan de kjærende parters skjønnsbegjæring ikke avvises i henhold til servituttloven §8.
Lagmannsretten har lagt til grunn at "både jordskifteretten og overjordskifteretten har vurdert den bruk det her strides om." Såvidt forstås bygger dette på den uttalelse av jordskifteretten som er gjengitt i herredsrettens ordskurd og hvor det heter "fjellstølsvegen frå Skirsete til Fagereggi har sine rettar og skyldnader urørde av denne saka." I overjordskifteretten ble spørsmålet etter det opplyste ikke berørt. Jordskifterettens uttalelse kan forstås på to måter: Enten slik at veiretten overhodet ikke er behandlet eller slik at den er vurdert og retten har funnet at den skal bli stående som før.
Utvalget kan ikke se at jordskifterettens uttalelse uten videre kan forstås slik lagmannsretten har gjort, samtidig som det er uklart hva retten sikter til ved sin uttalelse om at overjordskifteretten har vurdert veibruken. Spørsmålet om hva som ble lagt til grunn ved jordskiftet er av avgjørende betydning i saken og burde derfor vært nærmere drøftet av lagmannsretten.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse bør oppheves.
De kjærende parter har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Saksomkostningsspørsmålet bør imidlertid utstå til den avgjørelse som avslutter saken jf tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter saken.