HR-1993-2274-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-11 |
| Publisert: | HR-1993-02274s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-??? - Høyesterett HR-1993-02274S , jnr 969/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, §383 |
I privat straffesak som A har anlagt mot advokat B påla Bergen byrett ved beslutning av 28 desember 1992 A å stille sikkerhet med kr 50.000,- innen fire uker fra forkynnelsen av beslutningen, som fant sted 5 januar 1993.
A påkjærte beslutningen til Gulating lagmannsrett som ved kjennelse av 5 februar 1993 forkastet kjæremålet. A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse av 18 mars 1993 forkastet kjæremålet.
B krevde saken avvist på grunn av manglende sikkerhetsstillelse, og ved Bergen byretts kjennelse av 30 april 1993 ble saken avvist.
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som ved kjennelse av 11 juni 1993 opphevet byrettens kjennelse. B påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse av 16 juli 1993 opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til fortsatt behandling.
Gulating lagmannsrett avsa 22 september 1993 kjennelse med slik slutning:
"Kjennelsen av 11. juni 1993 opprettholdes."
B har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg idet det gjøres gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil.
For det første hevdes at det er feil at lagmannsretten har truffet ny avgjørelse i saken uten å innhente ytterligere opplysninger fra partene. Vanlig saksbehandling tilsier at partene bør gis adgang til å presisere sine anførsler basert på den lovforståelse som skal legges til grunn og det faktum som foreligger i saken. Det foreligger således en saksbehandlingsfeil som må tillegges vekt og resultere i opphevelse på ny.
For det annet gjøres gjeldende at lagmannsretten har gått utenfor de kjæremålsgrunner som A har fremsatt. A har utelukkende påberopt at det er feilaktig når han ikke fikk en ny frist for sikkerhetsstillelse etter kjæremålsutvalgets kjennelse av 18 mars 1993.
For det tredje anføres at spørsmålet om sikkerhetsstillelse og frist for å stille sikkerhet er avgjort med bindende virkning ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 18 mars 1993.
For det fjerde gjøres gjeldende at det knytter seg så stor uklarhet til lagmannsrettens begrunnelse at dette i seg selv må resultere i opphevelse av kjennelsen. Det fremstår for kjærende part som helt åpenbart at A må ha hatt områdingstid mer enn tilstrekkelig. Det er derfor høyst uklart hva lagmannsretten mener når det heter: "Lagmannsretten finner derfor at A ikke faktisk hadde områdingsfrist, og opprettholder derfor kjennelsen av 11. juni 1993." Lagmannsretten har i sine premisser vist til hvordan A må ha oppfattet situasjonen. Så vidt den kjærende part kan se, har A ikke gitt uttrykk for noen annen oppfatning enn den som fremkommer av kjæremålet hans. Når A selv påberoper seg lovkyndighet, må han selv ha risikoen for sin lovforståelse. Dette er et moment lagmannsretten overhodet ikke har vurdert.
Under enhver omstendighet gjøres gjeldende at det hefter så vidt mange feil ved lagmannsrettens saksbehandling at disse i sum må føre til opphevelse av kjennelsen.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. B tilkjennes saksomkostninger med kr 495,-."
A anfører at det foreligger et videre kjæremål, og at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388 nr 2.
Når det gjelder anførselen om saksbehandlingfeil fordi den kjærende part ikke fikk uttale seg før ny avgjørelse ble truffet, vises til at lagmannsretten først avsa sin kjennelse 22 september 1993. Den kjærende part hadde all mulig foranledning til å gi uttalelse dersom han hadde villet. Det var ikke noen grunn for lagmannsretten til å tro at det kom noen uttalelse, og det følger av kommentaren til straffeprosessloven §383 under punkt 4 at avgjørelse da blir å treffe.
Vedrørende påstanden om at lagmannsretten har gått utenfor kjæremålsgrunnene, vises til kjæremålsutvalgets kjennelse av 16 juli 1993 hvor det meget klart fremgikk hva utvalget mente skulle prøves. Kjæremotparten så det da slik at den vurdering utvalget ga anvisning på, kunne lagmannsretten foreta uten at kjæremotparten supplerte saken.
Når det gjelder anførselen om at sikkerhetsstillelsen er rettskraftig avgjort, bemerkes at dette spørsmål blir avgjort på grunnlag av de opplysninger som foreligger når dette spørsmål avgjøres.
For øvrig anføres at kjæremålet inneholder en rekke anførsler som utvalget ikke kan prøve.
Avslutningsvis gjør A gjeldende at han ikke kan se at den kjærende part har vist til saksbehandlingsfeil som har hatt betydning for resultatet, og at kjæremålet derfor må forkastes.
Det er nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for lagmannsrett og høyesterett dømmes B å betale kr 1.500,- til A."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal peke på at det er tale om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf straffeprosessloven §388. Utvalget kan ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side. Det var således etter omstendighetene ingen feil at partene ikke fikk anledning til å uttale seg før lagmannsretten avsa den nye kjennelse. Anførselen om at lagmannsretten har gått utenfor de kjæremålsgrunner A har påberopt, kan ikke føre fram. Det lagmannsretten har tatt standpunkt til - og skulle ta standpunkt til - framgår av kjæremålsutvalgets kjennelse. Lagmannsrettens vurdering av om A hadde hatt tilstrekkelig tid til områding, kan utvalget ikke prøve. Spørsmålet om saken skal avvises på grunn av manglende sikkerhetsstillelse, er ikke avgjort ved utvalgets kjennelse av 18 mars 1993.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
A har nedlagt påstand om saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han kan ikke ses å ha nedlagt påstand om saksomkostninger i sitt kjæremål for lagmannsretten. Saksomkostninger kan da ikke tilkjennes ved en påstand nedlagt for utvalget. For utvalget bør han tilkjennes saksomkostninger. Beløpet settes til 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler B til A 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.