HR-1993-2324-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-18 |
| Publisert: | HR-1993-02324s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-02324S , jnr 988/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §445, §347, §444, §446 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for skade ved strafforfølgning.
A, født xx.xx.1951, B, født xx.xx.1957, C og D, født xx.xx.1954, ble ved beslutning utferdiget av Statsadvokatene i Eidsivating 1 oktober 1991 satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett etter straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd for innføring eller medvirkning til innføring av ca 200 gram heroin fra Danmark til Norge i mai 1991.
Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 25 april 1992 ble samtlige tiltalte frifunnet. De fremsatte alle, i rett tid, krav om erstatning og oppreisning, jf straffeprosessloven §444, §445 og §446. Eidsivating lagmannsrett avsa 16 august 1993 kjennelse med slik slutning:
"Erstatnings- og oppreisningskrav fremsatt av D, A, B og C forkastes. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse. A, B og C, har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres for alle tres vedkommende gjeldende at lagmannsretten har tatt feil ved bevisvurderingen når det ikke er funnet nødvendig sannsynlighetsovervekt for at de ikke har foretatt den handling tiltalen gjelder. Under enhver omstendighet gjøres det gjeldende at vilkårene for å tilkjenne erstatning foreligger etter straffeprosessloven §445. Videre gjøres det gjeldende at det foreligger slike særlige grunner at oppreisning etter straffeprosessloven §446 kan tilkjennes. Det er vist til de anførsler som ble fremsatt i begjæringen til lagmannsretten.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale A:
a) kr 204.188,- - tohundreogfiretusenetthundreogåttiåtte - for lidt økonomisk tap.
b) kr 250.000,- -tohundreogfemtitusenkroner - i oppreisning.
2. Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger i henhold til omkostningsoppgave."
B har nedlagt slik påstand:
"Staten v/Justisdepartementet betaler B:
A: Kr. 158.383,- for lidt økonomisk tap.
B: Kr. 350.000,- i oppreisning."
Det er videre nedlagt påstand om saksomkostninger etter rettens skjønn.
C har nedlagt slik påstand:
"Staten v/Justisdepartementet betaler C:
A: Kr. 106.584,- for lidt økonomisk tap.
B: Kr. 350.000,- i oppreisning."
Det er videre nedlagt påstand om saksomkostninger etter rettens skjønn.
D har inngitt et brev datert 4 november 1993 som etter sitt innhold må oppfattes som et kjæremål over lagmannsrettens kjennelse, nærmere bestemt lagmannsrettens bevisvurdering under spørsmålet om erstatning etter straffeprosessloven §445 og §446. Det er ikke nedlagt påstand i kjæremålet.
Eidsivating statsadvokatembeter er kjent med kjæremålene.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Ds kjæremål er erklært for sent og det er noe usikkert hvorvidt oversittelsen av kjæremålsfristen kan legges ham til last, jf straffeprosessloven §347. Med den tvil som er til stede, finner utvalget å kunne foreta en realitetsbehandling av hans kjæremål sammen med de andre kjæremålene.
Kjæremålsutvalget har full kompetanse til å prøve alle sider av lagmannsrettens avgjørelse, som er truffet av lagmannsretten i første instans.
Ved sin prøvelse er kjæremålsutvalget kommet til samme resultat som lagmannsretten, og man kan også i det vesentlige vise til lagmannsrettens begrunnelse.
Utvalget kan ikke se at det i forhold til straffeprosessloven §444 er etablert en tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt for at de kjærende parter ikke har begått den handling som de var tiltalt for. De ble tiltalt på grunnlag av uttalelsene fra et vitne, som er dømt for sin medvirkning til den innførsel av 200 gram heroin som saken gjelder. Vitneprovet ble langt på vei støttet av forklaringen fra et annet vitne, som brakte heroinen med seg som kurer.
I forhold til straffeprosessloven §445 kan utvalget ikke se at det foreligger slike kvalifiserte rimelighetsgrunner som tilsier at det ytes erstatning etter denne bestemmelse. De kjærende parter har riktignok utholdt tildels lang tid i varetektsfengsel, men avgjørelsen må treffes ut fra en helhetsbedømmelse av saken, og man kan ikke se at det her er rimelig å yte erstatning.
Når vilkårene ikke foreligger for erstatning etter §444 eller §445, kan det heller ikke ytes oppreisning etter §446.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.