HR-1993-2325-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-18 |
| Publisert: | HR-1993-02325s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-02325S , jnr 937/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Langvand, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §391, §392, §397 |
A, født xx.xx.1946, ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 15 desember 1990 dømt for forbrytelse mot straffeloven §162 annet ledd, jf første og femte ledd til en straff av fengsel i 5 år og 6 måneder, for å ha medvirket til innførsel av ca 350 gram heroin.
A anket til Høyesterett over saksbehandlingen, men anken ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 31 januar 1991 nektet fremmet. Saken omfattet 6 personer, hvorav 1 B døde før hovedforhandlingen, 1 er domfelt og soner i Sverige (C) mens 4, hvorav A, ble dømt ved lagmannsrettens dom av 15 desember 1990. 30 april 1993 fremsatte A begjæring til Eidsivating lagmannsrett om gjenopptagelse av straffesaken. Det ble anført å foreligge nye bevis i form av en ny forklaring fra C, slik at vilkårene for gjenopptagelse etter straffeprosessloven §391 nr 3 måtte anses å foreligge. Gjenopptagelsesadgangen i §392 annet ledd ble også påberopt. Eidsivating statsadvokatembeter avga 16 juni 1993 uttalelse til begjæringen. Det ble anført at begjæringen ikke bygger på nye opplysninger i saken, og begjæringen ble derfor påstått forkastet. Eidsivating lagmannsrett avsa 31 august kjennelse med slik slutning:
"As begjæring om gjenopptagelse forkastes."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet vises det i hovedsak til gjenopptagelsesbegjæringen.
A har på det sterkeste bestridt enhver befatning med heroinen. Det var D som trakk As navn inn i saken. D utpekte først B som en sentral person, men "byttet" siden dette til å være A, som en form for hevn mot ham etter en annen sak. Like før og under hovedforhandlingen innrømmet D dette og understreket at A ikke hadde noe med saken å gjøre.
De to andre som ble domfelt samtidig, Es og F, har ikke gitt opplysninger om A. E har forklart at stoffet tilhørte B. C benektet enhver befatning med saken, også under hovedforhandlingen i Gøteborg tingsrett, og ga heller ingen andre opplysninger som kunne belyse saken.
Den kjærende part er enig med lagmannsretten i at det er Ds forklaringer som er de sentrale ved vurderingen av gjenopptagelsesspørsmålet. Han mener imidlertid det er feil av lagmannsretten å legge til grunn at det er unødvendig å komme inn på de andres forklaringer. Når forklaringene vurderes samlet og vurderes opp mot Ds forklaringer der A ikke blir trukket inn, underbygger det sannsynligheten for at dette var riktig.
Det nye nå er at C, under soning i Sverige, har vært villig til å forklare seg om saken til den kjærende parts prosessfullmektig. Han har forklart at det var B som var den sentrale personen i Norge.
Det hevdes at opplysningene i Cs forklaring er egnet til å føre til frifinnelse for A, slik at vilkårene i straffeprosessloven §391 nr 3 er tilstede for gjenopptagelse. Det hevdes også at vilkårene i §392 annet ledd er oppfylt da det nå foreligger særlige forhold som gjør det meget tvilsomt om lagmannsrettens dom er riktig når det gjelder domfellelsen av A.
På bakgrunn av de opplysninger som er fremkommet i begjæringen burde lagmannsretten ha besørget bevisopptak i henhold til straffeprosessloven §397 annet ledd.
A har nedlagt slik påstand:
"Straffesaken mot A / As begjæring om gjenopptagelse av straffesaken taes til følge."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er tale om et kjæremål der utvalget har kompetanse til å prøve alle sider av lagmannsrettens avgjørelse.
Den kjærende part gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at straffeprosessloven §391 nr 3 og §392 annet ledd ikke gir grunnlag for gjenopptakelse av hans sak. Det hevdes at den forklaring C har gitt til den kjærende parts advokat i relasjon til §391 nr 3 er et nytt bevis som synes egnet til å lede til frifinnelse av den kjærende part. Det er en feil når lagmannsretten har funnet at det etter omstendighetene er unødvendig å komme inn på Cs forklaring og forklaringene som de øvrige tiltalte gav under etterforskningen og hovedforhandlingen, fordi det er Ds forklaringer som er sentrale ved vurderingen av gjenopptakelsesbegjæringen.
Utvalget slutter seg på dette punkt til lagmannsrettens syn, og viser for så vidt til lagmannsrettens bedømmelse av betydningen av Cs forklaring i forhold til de betingelser for gjenopptakelse som er fastsatt i straffeprosessloven §391 nr 3.
Lagmannsretten har heller ikke funnet grunnlag for å anvende den ekstraordinære gjenopptakelsesadgang som er hjemlet i straffeprosessloven §392 annet ledd. Lagmannsretten har imidlertid her oversett at bestemmelsen etter lovendringen av 11 juni 1993 setter som første vilkår at særegne forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig. Vilkåret var tidligere at det måtte være meget tvilsomt slik lagmannsretten har lagt til grunn. Av forarbeidene til lovendringen fremgår at det også etter endringen "bare i særlige tilfelle skal gis adgang til gjenopptakelse", jf Innst O nr 137 (1992 - 93) side 13. Slike forhold kan ikke ses å foreligge. Det er derfor heller ikke etter §392 annet ledd slik bestemmelsen nå lyder grunnlag for gjenopptakelse.
Utvalget kan ikke se at det for lagmannsretten var behov for å la holde bevisopptak etter straffeprosessloven §397 annet ledd.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.