HR-1993-234-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-23 |
| Publisert: | HR-1993-00234k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Amelia Riis (advokat Tore Sverdrup Engelschiøn) mot Den norske Bank AS (advokat Gunnar Sørlie). |
| Parter: | Høyesterett HR-1993-00234K , 92-00373. |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Hellesylt, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §373, §407 |
I erstatningssak, anlagt av Amelia Riis mot Den norske Creditbank (nå Den norske Bank AS) med bakgrunn i den pantsettelse som fant sted i 1975 av M/S Sognefjell, avsa Oslo byrett 18 oktober 1988 dom med slik domsslutning:
"1. Den norske Creditbank frifinnes.
2. Amelia Riis dømmes til å betale saksomkostninger til Den norske Creditbank med kr 344.880,- - kroner - trehundreogførtifiretusenåttehundreogåttiåtte 00/100-.
3. Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse."
Amelia Riis påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 3 juli 1991 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Amelia Riis dømmes til å betale saksomkostninger til Den norske Bank AS med 156.500,- - etthundreogfemtisekstusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Amelia Riis påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 8 januar 1992 kjennelse med slik slutning:
"Anken nektes fremmet til Høyesterett.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Amelia Riis til Den norske Bank AS 3.000,- - tretusen - kroner innen - 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Anken ble nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.
I prosesskrift av 9 oktober 1992 har Amelia Riis begjært gjenopptatt utvalgets kjennelse av 8 januar 1992 med hjemmel i tvistemålsloven §407 nr 6. Som ny kjennsgjerning og nytt bevis, når det gjelder spørsmålet om Den norske Creditbank var å bebreide for pantsettelsen, påberopes to brev av 8 mai 1992 og 4 august 1992 fra tidligere bankdirektør Per Steina i Norges Bank. Det er det siste brevet som etter hennes syn danner det avgjørende bevis i saken, og det som er anført i brevet kunne tidligere ikke ha vært gjort gjeldende fra hennes side. Av brevene fremgår med all ønskelig tydelighet at representanter for Den norske Creditbank konfererte med Norges Bank om beslaget av hennes skip og fikk klarsignal fra Norges Bank til å foreta pantsettelsen. De eksisterende kjennsgjerninger om kjennskap til rettsstridigheten fra bankens side sammen med de nå foreliggende nye kjennsgjerninger viser at beslagleggelsen av hennes skip var et bevisst og planmessig tiltak som et ledd i å redde Reksten fra konkurs. Det var rettsstridig av banken å ta pantet, og som sådan er banken erstatningspliktig for følgene.
I begjæringen er det lagt ned slik påstand:
"Anken over Eidsivating lagmannsretts dom av 3. juli 1991 tillates fremmet til prøvelse av Høyesterett."
Den norske Bank AS har anført at det er en ufullstendig gjengivelse av lagmannsrettens begrunnelse når det er anført at lagmannsretten frifant banken med den begrunnelse at banken ikke var å bebreide for den pantsettelse som fant sted i 1975. For lagmannsretten utgjorde den manglende årsaksforbindelse mellom bankens disposisjoner og Amelia Riis' svekkede formuesstilling en selvstendig og tilstrekkelig begrunnelse for frifinnelse. De angivelige nye forhold som er påberopt i gjenopptagelsesbegjæringen berører ikke den manglende årsaksforbindelse mellom bankens disposisjoner og hennes formuessvekkelse. Alene på dette grunnlag kan det slås fast at de nye bevis verken alene eller i forbindelse med noe, som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Gjenopptagelsesbegjæringen tas ikke til følge.
2. Amelia Riis dømmes til å betale Den norske Bank AS' saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
I prosesskrift av 1 mars 1993 har Amelia Riis fremlagt brev av 8 februar 1993 fra Utenriksdepartementet til stortingsrepresentant Johan C Løken. Det er anført at det her for første gang foreligger en erkjennelse fra staten på at Den norske Creditbank tok pant i M/S Sognefjell for å unngå Rekstens konkurs.
I prosesskrift av 23 mars 1993 har banken anført at det ikke er grunnlag for å benytte brevet på denne måten. Amelia Riis har fremkommet med ytterlige bemerkninger i prosesskrift av 1 april 1993.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
I Eidsivating lagmannsretts dom av 3 juli 1991 heter det på side 18:
"Som byretten vil lagmannsretten dessuten slå fast at uansett hvordan man måtte ha bedømt DnCs medvirkning ved pantsettelsen av M/S Sognefjell, vil det ikke være noe grunnlag for å påstå at dette kan ha fått noen påviselige økonomiske følger for Amelia Riis."
De nye bevis som nå påberopes, gjelder utelukkende bakgrunnen for DnCs medvirkning, og kjæremålsutvalget kan da ikke se at de påberopte bevis "åpenbart måtte ha ført til en annen avgjørelse" av kjæremålsuvalget når det gjaldt spørsmålet om henvisning av anken. Vilkårene for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 er således ikke til stede. Gjenopptagelsesbegjæringen blir etter dette å forkaste.
Motpartens krav om saksomkostninger må tas til følge. Omkostningene settes til kr 8.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Gjenopptagelsesbegjæringen forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Amelia Riis til Den norske Bank AS 8.000,- - åtte tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.