HR-1993-2368-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-25 |
| Publisert: | HR-1993-02368s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-02368S , jnr 1062/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §391, §396, §401, §53 |
A ble ved Karmsund herredsretts dom av 9 mars 1992 dømt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §5 til betinget fengsel i 18 dager og en ubetinget bot på 5.000 kroner. Herredsretten fant at han hadde kjørt med 91 km/t i en 60 km/t sone.
A begjærte fornyet behandling for lagmannsrett og anket subsidiært over saksbehandlingen og straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg traffødt xx.xx.1992 slik beslutning:
"Lagmannsrettsbehandling kan ikke tillates da domfelte ikke bestrider skyldspørsmålets faktiske side.
Anken nektes fremmet."
Ved begjæring av 14 november 1993 til Høyesteretts kjæremålsutvalg ber A om at kjæremålsutvalgets beslutning av 14 mai 1992 blir gjenopptatt etter reglene i straffeprosessloven §401 annet punktum, jf §391 første ledd nr 1. Han hevder "at påtalemyndigheten har gjort seg skyldig i en straffbar handling i forbindelse med Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling av saken."
Høyesteretts kjæremålsutvalg har funnet straks å burde forkaste begjæringen etter straffeprosessloven §396 annet ledd.
Det nevnes ikke i begjæringen hvilken straffbar handling som påtalemyndigheten skulle ha gjort seg skyldig i og hvordan denne relaterer seg til behandlingen i kjæremålsutvalget forut for beslutningen av 14 mai 1992. Det fremgår imidlertid at A mener at det hefter feil ved politiets fartsmåling, og at den virekelige fart var 73 km/t. Dette svarer omtrent til det han hevdet ved den forrige behandling i kjæremålsutvalget. Han anfører imidlertid at han nå har fått en dypere innsikt i hva som var feil ved fartsmålingen - politiets observasjonsavstand var for lang, og særlig var utsikten dårlig til det punkt der målingen ble avsluttet. Det er ikke fremlagt noen nye beviser, og det vesentlige er en gjentakelse av den gamle argumentasjonen, isprengt noen nye momenter. Kjæremålsutvalget finner det åpenbart at dette ikke tilfredsstiller loven krav til gjenopptakelse av den tidligere beslutning.
Kjæremålsutvalget finner heller ikke grunn til å omgjøre beslutningen av 14 mai 1992 etter reglene i straffeprosessloven §53 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.
Beslutningen omgjøres ikke.