HR-1993-2381-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-26 |
| Publisert: | HR-1993-02381s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-1993-02381S , jnr 1063/1993. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Langvand, Backer, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Legemiddelloven (1964) §43, §228, §257, §49, §22, Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §184, §185, §388, EMK (1999), EMK (1999) |
A, født xx.xx.1964, er av Eidsivating statsdvokatembeter den 7 september 1993 satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §233 første og annet ledd jf §49, straffeloven §228 første ledd, straffeloven §257 og legemiddelloven §43 annet ledd jf §22 første ledd.
Ved Hedmarken forhørsretts kjennelse av 14 oktober 1992 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet frem til 11 november 1992. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved Oslo forhørsretts kjennelse av 12 oktober 1993 frem til berammet hovedforhandling i saken den 14 mars 1994. Av kjennelsen fremgår at forlengelsen av fengslingen er hjemlet i straffeprosessloven §184 jf §185 jf §172.
Siktede påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som den 21 oktober 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1964, kan holdes vareteksfengslet inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over tirsdag 4. januar 1994 kl. 15.00."
Siktede har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er gjort gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn feil lovanvendelse når den er kommet til at fortsatt fengsling ikke er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 5 nr 3. Det er særlig anført:
Påtalemyndigheten har hovedansvaret for at pådømmelse av saken har trukket ut. Tiltalte motsatte seg riktignok frivillig judisiell observasjon, men dette var klart for politiet allerede ved første fengslingsmøte. Først ved begjæring til Oslo forhørsrett den 24 april 1993 tok påtalemyndigheten skritt til å få tvangsmessig gjennomføring av observasjonen. Denne forelå den 30 juli 1993, men tiltale ble ikke tatt ut før den 7 september 1993. Foruten den judisielle observasjon var saken ferdig etterforsket ved årsskiftet 1992/93.
Det gjøres derfor gjeldende at årsakene til at pådømmelse trekker ut ikke kan klandres tiltalte. Behovet for fengsling er ikke tilstrekkelig hensett til den lange varetektstiden, som vil være 17 måneder regnet frem til hovedforhandlingen. Heller ikke hensynet til sakens art og grovhet tilsier så lang varetektstid.
Politiet har, hensett til at lagmannsretten ba undersøkt muligheten for å få saken berammet tidligere, vist til at dette ikke har latt seg gjøre. Det fremgår for øvrig av kjæremålet at tiltaltes forsvarer heller ikke kan møte før den 14 mars 1994. Det må ellers fremheves at det er tatt ut en meget alvorlig tiltale og at tiltalte anses som farlig. Han må forvente en lengre fengselsstraff samt sikringsbemyndigelse dersom han domfelles etter tiltalen. Disse momenter må være tungtveiende i den helhetsvurdering som skal foretas om hvorvidt fortsatt fengsling er i strid med EMK artikkel 5 nr 3.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset som bestemt i straffeprosessloven §388.
Kjæremålet er begrunnet med at lagmannsrettens avgjørelse om fortsatt fengsling er i strid med Den europeiske menneskerettighets konvensjon (EMK) artikkel 5 nr 3.
Lagmannsretten har angående forholdet til konvensjonen vist til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 8 juni 1993 i anledning av et tidligere fengslingskjæremål i saken, og det uttales blant annet:
"Det fremgår av denne kjennelse at det i vurderingen i forhold til EMK må tas hensyn til årsakene til at det trekker ut med pådømmelsen. Selv om tiltalte ved å ha motsatt seg judisiell observasjon, har noe av ansvaret for sakens tidsforløp, burde påtalemyndigheten - etter lagmannsrettens mening - ha avgjort tiltalespørsmålet noe tidligere, samt prioritert en tidligst mulig berammelse ut fra den allerede lange varetektstid. Lagmannsretten finner ut fra dette å kunne fastsette fengslingen i denne omgang til 12 uker.
Påtalemyndigheten må undersøke alle muligheter for å få saken opp tidligere."
Utvalget kan på denne bakgrunn ikke se at lagmannsretten har tolket artikkel 5 nr 3 i Menneskerettighetskonvensjonen uriktig. Det vises for så vidt til det som er uttalt i utvalgets kjennelse lnr 148/1993 om forståelsen av konvensjonens uttrykk "innen rimelig tid". Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.