HR-1993-243-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-23 |
| Publisert: | HR-1993-00243k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00086B3 , jnr 91-00087B - Høyesterett HR-1993-00243K . |
| Parter: | Ove Løkkebø, Knut Rese, Tore Moe, Hallgrim Bjørnstad (advokat F.B. Sigmond) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Ingolf Vislie). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Schei, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Tvistemålsloven (1915) §181, §373 |
Eidsivating lagmannsrett avsa 21 februar 1992 overskjønn med slik slutning:
"1. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Luftfartsverket betaler slik erstatning til de saksøkte:
a. Takstnr. 1 Ove Løkkebø: kr 3,50 pr m2
b. " 2 Knut Rese: " 3,- " "
c. " 3 Tore Moe: " 3,- " "
d. " 4 Hallgrim Bjørnstad " 13,- " "
2. Avsavnsrente fastsettes til 12 - tolv - prosent årlig, regnet fra 1 august 1989 for takstnr. 1 Løkkebø og fra 10 august 1989 for takstnr. 2 Rese, takstnr. 3 Moe og takstnr. 4 Bjørnstad.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Lagmannsrettens mindretall, to av skjønnsmennene, ville sette erstatningene til kr 16 pr m2.
Omkostningsavgjørelsen er begrunnet slik:
"Overskjønnet er begjært av de saksøkte, som ikke har oppnådd en bedre avgjørelse enn for herredsretten. Det kan ikke sees at underskjønnet lider av slike feil eller at avgjørelsen har vært så tvilsom at de saksøkte hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. På den annen side var det ikke åpenbart urimelig av dem å begjære overskjønn. Hver av partene bærer følgelig sine egne omkostninger, jf skjønnsloven §54a.
Omkostningsavgjørelsen er enstemmig. Forøvrig er overskjønnet avsagt med slik dissens som er angitt ovenfor."
Ove Løkkebø og Tore Moe påanket overskjønnet til Høyesterett, men ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 15 mars 1993 ble anken nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.
Ove Løkkebø m fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens omkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at det må være i strid med loven enstemmig å fastslå at de saksøkte ikke hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn når to av skjønnsrettens medlemmer vil fastsette en erstatning på kr 16 pr m2. At avgjørelsen er i strid med loven innebærer enten feil lovanvendelse eller feilaktig saksbehandling fra overskjønnets side ved mangelfulle skjønnsgrunner. Retten må åpenbart ha lagt til grunn at mindretallets vurdering skal elimineres, men dette er feilaktig etter skjønnsloven §54a første ledd bokstav b. Det må antas som uomtvistet at de to skjønnsmenn som mente at erstatningen burde firedobles, vanskelig kan mene at de saksøkte ikke hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Rimelighetsvurderingen er knyttet til de saksøktes situasjon. Det er vanskelig å forstå at mindretallets vurdering er uten betydning for flertallet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 21 februar 1992 sak 91-00086 og 87 B, slutningens ptk 3 oppheves og hjemvises til fornyet behandling for skjønnsrett med ny sammensetning.
2. Ove Løkkebø m fl tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken."
Staten v/Samferdselsdepartementet har anført at når det gjelder den skjønnsmessige vurdering av arealets brukbarhet og attraktivitet, må spørsmål om feil fra underskjønnets side og tvilsomhet ved underskjønnets avgjørelse vurderes i forhold til den realitetsavgjørelse lagmannsretten har truffet. Vurderingene tilligger her under enhver omstendighet i første rekke de dommere som har truffet avgjørelsen, altså flertallet i lagmannsretten. Det er bare lagmannsrettens flertall som kan vurdere om flertallet har vært i tvil, og med hvilken styrke tvilen har gjort seg gjeldende. Det kan ikke være riktig at mindretallet alltid vil være forpliktet til å forfølge sitt syn på sakens realitet inn i omkostningsavgjørelsen. Det kan ikke være grunnlag for opphevelse at et mindretall eventuelt har truffet en uriktig avgjørelse. En eventuell uklarhet på dette punkt kan ikke ha virket bestemmende inn på avgjørelsens innhold.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålssaken fremmes.
2. Eidsivating lagmannsretts omkostningsavgjørelse av 21 februar 1992 i sak 91-00086 og 87 B (slutningens pkt 3) stadfestes.
3. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Luftsfartsverket tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det kan prøve om lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd, med andre ord om skjønnsloven §54a er uriktig anvendt.
Lagmannsretten la til grunn at underskjønnet ikke led av slike feil eller at "avgjørelsen har vært så tvilsom at de saksøkte hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn". Det er det siste alternativet som er angrepet i kjæremålet.
Utvalget er enig med de kjærende parter i at den siterte vurdering ikke kan være dekkende for lagmannsrettens mindretall ut fra dets syn på verdsettelsen av grunnen. Det må imidlertid legge til grunn at vurderingen er dekkende for flertallets syn, og det er dets vurdering som er avgjørende for omkostningsavgjørelsen. At flertallet ved sin vurdering av om de saksøkte hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn har sett bort fra at det var dissens i retten, er det ingen grunn til å tro.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremotparten har krevet seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge og omkostningene settes til kr 2.500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Ove Løkkebø, Knut Rese, Tore Moe og Hallgrim Bjørnstad - en for alle alle for en - til Staten v/Samferdselsdepartementet 2.500,- - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.