Hopp til innhold

HR-1993-2449-S

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1993-12-07
Publisert: HR-1993-02449s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Eidsivating lagmannsrett LE-??? - Høyesterett HR-1993-02449S , jnr 1092/1993.
Parter:
Forfatter: Holmøy, Bugge, Halvorsen
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §257, §268, §258, §260, §267, §49, Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §184, §185, §388


A, født xx.xx.1971, er av Eidsivating statsadvokatembeter den 26 november 1993 satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett for overtredelser av straffeloven §268 annet ledd jf §267 jf §49, straffeloven §258 jf §257, straffeloven §258 jf §257 jf §49, straffeloven §257, og straffeloven §260 første og tredje ledd.

Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 25 august 1993 ble han i medhold av straffeprosessloven §184 jf §185 jf §171 første ledd nr 2 varetektsfengslet til 22 september 1993. Fengslingsfristen er senere forlenget, sist ved Oslo forhørsretts kjennelse av 17 november 1993 til den 15 desember 1993. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 18 november 1993 ble siktedes kjæremål mot forhørsrettens kjennelse forkastet.

Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæemålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, mangelfulle kjennelsesgrunner. Det er særlig anført: Det fremgår at lagmannsretten har sagt seg enig med forhørsretten i at det foreligger gjentakelsesfare som fengslingsgrunn. Det er anført at kjennelsen - lest i sammenheng med forhørsrettens kjennelse - etterlater sterk tvil om hvilke forhold lagmannsretten har lagt til grunn for avgjørelsen når det gjelder vurderingen av gjentakelsesfaren. Forhørsretten fant at "saken for så vidt gjelder de generelle og spesielle fengslingsvilkår i straffeprosessloven §185, jfr §184, jfr §171, første ledd, nr 3 står i vesentlig samme stilling som tidligere".

Gjentakelsefaren har imidlertid ikke vært anvendt som fengslingsgrunn tidligere i saken. Det fremgår senere i forhørsrettens kjennelse at denne fant at det var grunnlag for fengsling utfra faren for bevisforspillelse.

Etter dette tyder lagmannsrettens henvisning til forhørsrettens kjennelse på at lagmannsretten ikke fullt ut har forstått hva forhørsretten har anvendt som fengslingsgrunnlag. Selv om lagmannsretten har adgang til å fengsle med grunnlag i gjentakelsesfaren, kan det på grunn av henvisningen til forhørsrettens kjennelse være sterk tvil om lagmannsretten har foretatt noen selvstendig vurdering av gjentakelsesfaren.

Politiet er kjent med kjærmålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det foreligger et videre kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet er i dette tilfelle rettet mot lagmannsrettens saksbehandling.

Utvalget er enig i at det er noe misvisende når lagmansretten slutter seg til forhørsrettens vurdering av gjentakelsesfaren, jf straffeprosessloven §171 nr 3. Lagmannsrettens begrunnelse inneholder imidlertid en selvstendig vurdering i forhold til dette fengslingsgrunnlag. Videre har lagmannsretten bygget på at det også er fengslingsgrunnlag etter §172.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.