HR-1993-245-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-04-23 |
| Publisert: | HR-1993-00245k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1993-00245K , jnr 137/1993 |
| Parter: | X mot Y (advokat Berit Reiss-Andersen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Domstolloven (1915) §108 |
Ved rettskraftig dom avsagt av Z lagmannsrett den 3 juni 1991 ble Y tilkjent foreldrerett og daglig omsorg for parets tre fellesbarn, og Eva Bang fikk vanlig samværsrett.
Da X unnlot å levere det yngste barnet, D, tilbake etter sommerferien 1992, begjærte Y namsrettens kjennelse for tvangsmulkt. Æ namsrett avsa den 11 august 1992 kjennelse med slik slutning:
"X idømmes tvangsbot, stor kr 650,- - sekshundreogfemti - pr. dag for den tid hun tilbakeholder D fra Y's foreldremyndighet fra og med den dag kjennelsen forkynnes for henne. Tvangsboten skal maksimalt løpe i 30 - tretti - dager."
X påkjærte kjennelsen til Z lagmannsrett som den 15 oktober avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes, dog således at siste setning utgår.
2. Til dekning av saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler X til Y 1.500 - ettusenfemhundrekroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. "
X påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som den 18 desember 1992 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken."
Kjæremålsutvalget begrunnet sin kjennelse med at den endring som ble foretatt i namsrettens kjennelse kunne innebære at X ble idømt tvangsmulkt fra utløpet av 30-dagers perioden frem til barnet ble tilbakelevert.
Z lagmannsrett avsa ny kjennelse den 9 mars 1993 med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler X til Y 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at barnet var blitt tilbakelevert to dager etter at namsrettens kjennelse ble forkynt, og at spørsmålet om tidsbegrensning av tvangsmulkten derfor ikke lenger hadde betydning i tvisten.
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse av 9 mars 1993. Fra kjæremålet hitsettes:
"Jeg vil klage på grunnlag om inhabilitet av Lagdommer A.
Grunnen er at jeg er oppvokst som nær nabo av ovennevnte, og mine brødre har hatt omgang med hans barn. Dertil har mine barn, også D som det i denne saken er tvist om, gått i barnehagen til A's kone, hvor min mor har hatt barna i lengre perioder pga forskjellige omstendigheter.
Videre vil jeg utvide klagen også å gjelde begrunnelsen til Lagmannsretten.
Der står det at et barn på 7 år kan man få forklart at det skal reise tilbake til sin far.
Dette er en altfor enkel konklusjon som Lagmannsretten ikke kan være bekjent av. Hvis en slik overfladisk vurdering, når det gjelder barn, er vanlig i rettssystemet vil jeg hevde vi står overfor et rettsløst samfunn i barnesaker.
Dessuten var ikke D 7 år da dommen i namsretten ble satt 11 august 1992. Hun var da 6 år og 2 mnd, dvs midt inne i en av barndommens mest forandelige og kaotiske faser. Jeg anser det derfor som meget forklarende at hun ikke ville tilbake til sin far nettopp i denne aldersfasen.
Når Lagmannsretten ene og alene holder seg til det juridiske i slike saker og ikke utviser skjønn ser jeg på det som meget skremmende. Dessuten viser jeg til dom av 3 juni 1991 i ankesak nr 121/89 om foreldreansvaret s 12 4. avsnitt som sier at selvom ikke sommersamværet ikke blir utvidet til 4 uker er "dette ikke til hinder for at Y og X, når forholdene normaliserer seg dem imellom, og gjerne i samarbeid med barna, kommer til praktiske ferieordninger som kan innebære utvidet samværsrett."
Jeg har flere ganger forsøkt å få Y i tale angående D's ønsker om å være hos meg, men han har konsekvent nektet å samtale om det. Jeg har ansett det som nødvendig for D's utvikling at hun er blitt igjen hos meg, og uttalelsen fra dommen av 3 juni 1991 har jeg sett som en åpning for dette utvidede samvær. Jeg mener det taler til Y's manglende evne å se barnas behov når han ikke har villet være med på denne utvidelsen."
X har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsretten kjennelse av 09.03.93 oppheves på grunnlag av inhabilitet, og feil vurdering om hva som er det beste for D.
Saksomkostninger betales av Y."
Y har i sitt tilsvar henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse og resultat og nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. X idømmes å betale sakens omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling, jf tvistemålsloven §404. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det som er anført i kjæremålet, gir grunnlag for å anta at det kan ha foreligget særegne omstendigheter som har vært egnet til å svekke tilliten til lagmann A's habilitet i den foreliggende sak, jf domstolloven §108.
Det øvrige som anføres i kjæremålet, gjelder forhold som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Påstanden tas til følge med kr 400.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler X til Y 400 - firehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.